«My way»-presidenten

USA får i dag en president som ikke ser ut til å ha fått grep om hvordan politisk makt utøves. Med mindre han har en usedvanlig evne til å lære lynraskt, kommer det til å skjære seg.

Trumps fatale feil er at han tror han kan styre USA, for ikke å si deler av verden, på samme måte som han styrer sitt eget businessimperium. Som næringslivsleder har Trump bortimot innskrenket makt. Han er eier, styreleder og daglig leder i en og samme person. Det han bestemmer blir gjennomført.

Holder han seg innenfor lovens rammer, er det ingen som kan kikke ham i kortene. Som businessleder er konkurrentene de eneste han kan ha grunn til å frykte. De kan være ille nok. I politikken finnes det over alt mennesker han ikke kan styre og som har makt over ham ved at de setter dagsorden for hva politikk kommer til å måtte handle om. Rommet rundt ham er stuende fult av folk som har posisjoner og innflytelse til å forhindre at han får gjennomført det han vil.

Er han dyktig?

Det er delte meninger om hvor dyktig Trump egentlig er som forretningsmann. Det får så være. Det han ellers har vært opptatt av i sin karriere er å skape arenaer der han selv kan skinne. Han vil vise seg frem, vise at han duger og får ting til. Han har sugd kjendiser til seg for å skaffe seg oppmerksomhet. Trump har en unik evne til å fange opp hva som rører seg blant folk og kommunisere på en måte som skaper oppslutning. Han er grenseløs når det gjelder å fremhev seg selv.

Det er derfor et eksperiment som starter i dag.

Nå kan Trump få alle den oppmerksomheten han vil ha. Men fra i dag av vil han ikke lenger bli hyllet for det han sier og sin opptreden, men for det han gjort. Velgerne har valgt merkverdige skikkelser til toppverv tidligere. Det har dog ikke skjedd tidligere at en mann må så minimal politisk erfaring som Trump flytter inn i Det hvite hus. Det er derfor et eksperiment som starter i dag.

Kan sparke folk

Trump later til å tro at han som president er en sjef som folk følger. Konsernsjefer kan sparke folk som ikke gjøre som de sier. I politikken vil det høyt og lavt være folk som vil motarbeide det han sier, og står for. Demonstrantene er ikke de verste. De kan han definere som fiender og behandle deretter, men lurt er det ikke. Det verste er at han kommer til å bli motarbeidet av sine egne, republikanerne. Med mindre han overbeviser så til de grader at hans motstandere blir stumme.

En politisk toppleder i et demokrati har ikke uinnskrenket makt. Politiske ledere må vise seg tilliten verdig. Hvis ikke faller de i det mørkeste dyp. Trump har skaffet seg tillit. Han han gjennomført en sjokkerende, med like fult imponerende valgkamp. Millioner tror han han vil klare å gjøre USA «great again». Vi får vente å se.   

Kritikere av det vonde slaget har alt meldt seg på banen. Tre professorer i psykiatri  ved Harvard har bedt om at Trump blir gjenstand for en mental undersøkelse. De frykter han lider av en fullblods narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det trenger ikke Trump bry seg med, men det blir etter hvert ubehagelig for ham dersom det pågår en debatt i fagmiljøer om Trump er riktig vel bevart. Den slags er gull for mediene og lite vennligsinnede bloggere.

I romanen «Guds klovner» forteller Morris West hvordan det går når paven begynner å opptre som om han faktisk er kirkens øverste leder, at han oppnår kontakt med Gud og formidler hans vilje. Det ender med at den mektige kurien rundt ham får han erklært mentalt utilregnelig, han abdiserer og ender opp i et kloster. Det var alle de rundt han som i realiteten har makten.

Embete, ikke personen

Det er ikke en person som har makten. Det er et embete. Men sin egenfokuserte tekning har Trump noe å lære om hvordan institusjonell makt må utøves. Han må innordne den den institusjonelle rollen han settes inn i. Barak Obama har alt minnet han om det flere ganger. «Vent til ham kommer i Det hvite hus og erfarer hva det handler om», sier Obama. Det skal muligens oppfattes som en forsikring om at det ikke vil gå galt som en del frykter.

Men for Trump blir utfordringen først og fremst å forankre politikken han vil føre

Fra i dag av vil både velgere, myndigheter og støttespillere forvente en konsistens i den politikken han står for. Hadde Trump vært klok, hadde han etter at han ble valgt jobbet med å forankre den politikken han vil føre, i det minste hos ledelsen Republikanerne. Han har jo møtt både den ene og andre og har snekret sammen en regjering, men først og fremst har han kjørt på med å lansere egne utspill. Vanligvis opparbeider den som vinner et presidentvalg en goodwill de to månedene før en blir innsatt. De har ikke Trump klart, eller lagt vekt på. Han har ikke mye å gå på før han framstår som en av de presidentene som raskest får en betenkelig lav oppslutning.

Dilettantiske uttalelser

Uttalelsen Trump har kommet med om NATO, EU og «brexit» er både dilettantiske og håpløse. Han har ingen kompetanse eller innsikt til å mene at NATO har gått ut på dato, at EU er på sammenbruddet rand og at «brexit» blir bra for britene. Trump er grønn på den utenrikspolitiske arena. Han burde brukt anledningen til å gitt uttalelser som kunne ha styrket hans troverdighet. Men fortsatt befinner han seg på twitter-nivå. Alt Trump twitrer er i og for seg interessant, ikke fordi de ligger kompetanse og erfaring bak, men fordi det kommer fra den som innehar verdens mektigste stilling.

Trump liker at han har noen titalls millioner som følger ham på twitter. Han er så pass sterk på sosiale medier at han ikke er avhengig av å tale til folk gjennom de tradisjonelle mediene. Men for en president som må forankre sine utspill, kan twitter bli en katastrofe.

Trump tror det skal gå fra fordi han mener han er så god til å forhandler. Erfaring fra forhandlinger er godt å ha. Men for Trump blir utfordringen først og fremst å forankre politikken han vil føre. Det er en fare for at han med sitt voldsomme markeringsbehov kan bli et hinder i ulike forankringsprosesser.