Mer støtte til de store

Vi har igjen fått et utvalg som har løst oppgaven sin med å rope på staten etter mer penger. Det var neppe det regjeringen hadde tenkt seg da de for halvannet år siden oppnevnte Mediemangfoldsutvalget under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås.

Dette er de viktigste forslagene utvalget lanserer.

• Momsfritaket (som i dag utgjør ca. 1,6 milliarder kroner) blir utvidet til alle nyhets- og aktualitetsmedier.
• Momsfritaket utvides også til salg av enkeltartikler (i dag er momsfritaket knyttet til løssalg og abonnementsinntekter).
• Et tidsavgrenset fritak på fire år fra arbeidsgiveravgiften for nyhetsbaserte norske medieselskaper. Dette er det mest kostbare tiltaket som foreslås, og, ifølge Åmås, det viktigste. Norske aviser betaler i dag ca. 500 millioner kroner årlig i arbeidsgiveravgift.
• Produksjonstilskudd til nyhetsmedier blir videreført, men med flere justeringer. Blant annet blir det endringer minstebeløpet som en avis kan få. Taket for hvor høyt tilskudd en avis kan få reduseres til 27 prosent av avisens driftskostnader.
• 30 millioner kroner årlig til innovasjonsprosjekter for nyhetsmedier.
• 20 millioner kroner til en støtteordning som skal stimulere til samfunnsviktig journalistikk.
• 20 millioner kroner til en tilskuddsordning for nyhetsmedier som er gratis for brukerne.

Her ser det ut til at alle har fått sitt. TV2-sjef Olav T. Sandnes, som er medlem i utvalget, har fått støtte til TV2. Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum som også sitter i utvalget, har fått 20 millioner i tilskudd for medier som er gratis for brukerne. Han må nok dele det med andre. Avisenes representanter har fått fritak for arbeidsgiveravgift de kommende fire årene.

De store støttemottakerne

De store pressestøttemottakerne, Dagsavisen, Klassekampen, Nationen og Vårt Land, vil tape på forslaget om at ingen skal kunne få støtte som overskrider 27 prosent av de samlede driftskostnadene. Slik kan det gå når en ikke er representert i utvalget, som for øvrig er enstemmige i alt de foreslår. Disse avisene vil selvsagt ha fordeler som andre aviser av at de slipper arbeidsgiveravgift. Da vil Klassekampen og Dagsavisen samlet sett få mer støtte enn i dag. Men dette er en ordning som bare skal vare i fire år. 

Pressestøtte fremstår som noe en bør klare seg uten, som et problem man må finne løsning på. Utvalget ser for seg at mottakere av produksjonsstøtte skal pålegges å utarbeide en plan for hvordan mediet vil prøve å redusere støttebehovet i løpet av fireårsperioden. Det minner om ørten tiltak myndighetene har foreslått for å få ned sykefraværet og alt mulig annet man setter virksomheter til å planlegge og rapportere.

Det er ingen banebrytende nye tanker om hvordan pressestøtten skal fordeles. Det handler om justeringer som kan være fornuftige nok. Det er gode argumenter for at det settes et prosentvis tak på hvor mye støtte en kan få. Med 27 prosent som tak vil en ha midler som kan omdisponeres, blant annet til økt støtte til lokalaviser. Men det kan umulig være behov for tre nye støtteordninger for mediene. Minst behov er det for en egen støtteordning for aviser som det er gratis å lese på nett. Droppes denne ordningen, kan taket settes til for eksempel 33 prosent.

Det er ikke gitt at det blir store endringer når forslagene skal gjennom den politiske kverna.

Det er klokt av utvalget at de ikke har brukt kreftene på å gjøre mer radikale endringer i pressestøtten. Det politiske flertallet ønsker å holde liv i de avisen som får mest støtte. De vil for eksempel kvie seg for å kutte støtten til Dagsavisen så mye at avisen går den sikre død i møte i løpet av et år eller to. Ukeavisen Ny Tid nøt i mange år godt av høy støtte i forhold til opplaget. Da støtten ble justert, kastet Ny Tid inn kortene som ukeavis. I dag strever de som månedsavis og finner det for godt å distribuere den via Klassekampen.

Tradisjonelle spor

Diskusjonen om pressestøtten kommer til å følge tradisjonelle spor. Det er ikke gitt at det blir store endringer når forslagene skal gjennom den politiske kverna. Det er grunn til å minne om at regjeringen ga opp etter to forsøk å gjøre større endringer i opplegget for pressestøtten. En regjering bestående av Ap og Sp vil ikke være endringskåte i det hele tatt.

De tiltakene utvalget foreslår koster 850 millioner i året. Hvor skal de pengene tas fra i en tid hvor selv Siv Jensen har innsett at det nå må bremses på bruken av oljepenger? Den eneste som har mye penger til medier er Aps Arild Stokkan-Grande. Han har tidligere sagt at han synes TV2 bør få mer enn 135 millioner kroner er for å ha kontor i Bergen og drive nyhetsproduksjon. Pipen får nok en annen lyd om det blir regjeringsskifte til høsten.

Momsfritaket som alle avisene nyter godt av, utgjør 1,6 milliarder. Utvalget foreslår 500 millioner i indirekte støtte gjennom redusert arbeidsgiveravgift. 313 mil som gis i pressestøtte. Det er merkelig at disse 15 prosentene ofte gjøres til hovedsak i diskusjonen. Denne støtten gis til aviser som har et markedsmessig svakt grunnlag. Historisk sett kan det ses på som kompensasjon for tapte annonseinntekter sammenliknet med det mediet som var størst på et utgiversted. Utvalget har rett i at dette argumentet ikke er like sterkt som tidligere fordi annonseinntektene utgjøre en stadig mindre del av avisenes inntekter. Det er et argument for å sette et lavere tak for hvor mye pressestøtte en publikasjon kan motta og for å forenkle støttekategoriene for nummer to aviser, slik utvaget foreslår.

De som har størst grunn til å nikke fornøyd til det utvalget foreslår, er Schibsted. Det er VG, Aftenposten og de store regionsavisene som vil få mest av skattebetalernes  penger i form av fritak for arbeidsgiveravgift. Det vil utgjøre over 100 millioner kroner. Det vil gi grunnlag for et fortsatt et høyere utbytte. VG og Aftenposten kan også utvide redaksjonen mer og satse mer på markedsføring enn for eksempel Dagsavisen, Nationen, Klassekampen, Vårt Land og Dagens Perspektiv, fordi disse redaksjonene alt i dag er de største og sterkeste. Fordelen av fritaket fra arbeidsgiveravgift vil styrke de sterkeste.

Spørsmålet er om mediene er i en så pass stor krise at samfunnet må bla opp nærmere en milliard ekstra der mye av det skal brukes for å finansiere den journalistikken som de store børsnoterte avisene bedriver. De klarer seg bra i markedet. Det er ikke VG, Aftenposten og de store regionsavisene som gir opp først. Det som kan skje med dem, er at de blir så lite lønnsomme etter hvert at børsnoterte Schibsted ikke ser poenget med å drive dem. Da står andre klare til å overta. Skulle Mediemangfoldsutvalget nå fram med sine forslag, blir det mer penger til Schibstedavisene og relatvt sett mindre til de som står i fare for å tape i konkurransen med dem. Det skal det godt gjøres å få det politiske flertallet med på.