Listhaug - en nyttig fiende

De fleste tilpasser seg, om de har muligheten til det, for å unngå å ende opp som en hakkekylling. Slik er det ikke nødvendigvis i politikkens verden eller i organisasjonslivet der en er avhengig av oppslutning for å vinne makt og posisjoner. Det ligger muligheter i å kunne plassere seg i en offerrolle. Om en taper i den bredeste opinionen, kan en styrke sin posisjon blant sine egne og vinne økt oppslutning.

Slik bygget Carl I. Hagen opp Frp. Han hadde mediene og alle andre på Stortinget imot seg. Han ble utallige ganger skjelt huden full for at meningene hans ikke hang på greip, at han vinglet fram og tilbake, at han la stein til byrden for folk som slet, at han nøret opp under fremmedhat og ekstremisme og at han spredde mistro og mistillit som det ikke var grunnlag for. Problemet for de etablerte partiene var at stadig flere velgere opplevede at Hagen gav uttrykk for det de mente. Slik vokste Frp fram. Hagen provoserte og ble en ekspert på å utnytte offerrollen da den store flokken av politisk korrekte løp etter ham.

Frp har flere politikere som har evnen til å provosere og få det store flertallet til å riste oppgitt på hodet. Per Sandberg er en av dem. Når Sandberg høster kritikk for alle hold, smiler de fornøyd på partikontoret. Det er slik Frp øker velgeroppslutningen. Som fiskeriminister har Sandberg moderert seg. Nå må ha bruke mye tid og krefter på å gjennomføre politikk og oppnå resultater.

Den som for tiden er landets fremste hakkekylling, er Sylvi Listhaug. Mediene ligger som gjedder i sivet, klar til å gyve løs om hun kommer med en uttalelse eller et utspill som noen kan reagere på. I vinter ble det et oppstyr uten like da kommentator Svein Egil Omdal hevdet at Sylvi Listhaug brukte et korssmykke for å innynde seg hos tilhørerne på Oslo Symposium der hun talte. Listhaug svarte at hun hadde fått smykket fra sin bestemor, at det betydde mye for henne og at hun brukte det gjerne i krevende tider.

Hun karakteriserte Omdals kommentar som det mest nedrige angrepet hun noen gang var blitt utsatt for. Det Omdal bidro til var å styrke hennes stilling, ikke bare hos sine egne, men også i den brede opinionen. Å lage så mye oppstyr med utgangspunkt i at en kvinne bruker et korssmykke, ble for mange et eksempel på at mediene har mistet evnen til på skille vesentlig fra uvesentlig. Om det så skulle være at Listhaug for første gang hadde brukt et korssmykke, hadde det ikke vært en sak. Vi har da et et helt parti som utnytter sin kristne tilknytning i navnet sitt.

I forrige uke var Sylvi Listhaugs far utsatt for en bilulykke, men det gikk bra. Listhaug uttalte da at han hadde hatt «englevakt». Dette grep VG fatt i. Psykiater og tidligere KrF-politiker, Hans Olav Tungesvik, kunne da fortelle at dette var et problematisk uttrykk å bruke. Hva med de som ikke kommer uskadet fra ulykker? Vårt Land fulgte opp to dager på rad med oppslag om hvor lite heldig Listhaugs uttalelse var. Vårt Land kunne riktignok fortelle at biskop Stein Reinertsen uttalte at han også hadde «englevakt» da han ble påkjørt av en bil i stor fart og unngikk alvorlige skader. Det Listhaug sa var altså ikke verre enn at en biskop kunne si det samme.

Kjell Magne Bondevik uttalte en gang at KrF og Frp ikke kan samarbeide i en regjering fordi de to partiene har ulikt menneskesyn. Bondevik har et poeng, men det er i tilfelle et menneskesyn som er utbredt også i andre partier.

Tiltrukket seg kristne

Frp har tiltrukket seg en god del kristne velgere på grunn av den politikken de står for. Listhaug er en representant for disse, men hun forsøker ikke å begrunne sine politiske standpunkter med sitt livssyn slik mange i KrF gjør. Hun mener oppriktig at Norge må føre en streng innvandringspolitikk. Samtidig vet hun at det er mye å vinne for Frp på å få satt innvandrings på dagorden. Derfor velger Listhaug å provosere. Når hun sier at asylsøkere ikke må forvente at de kan «bæres på gullstol», er det ikke et arbeidsuhell. Hun gir stemme til de som mener at flyktninger kommer lettere til de norske godene enn mange nordmenn. Når hun blir med politiet på jakt etter å asylsøkere som har fått avslag, er det for å få oppslag i mediene om at regjeringen gjør jobben sin. Hun uttaler seg bastant om at de som har fått avslag, skal ut. Ingen bønn.

Skal Frp gjøre et godt valg, må de levere en del provokasjon. Det er ikke like lett når en sitter med maktens bord. Men Sylvi Listhaug klarer det.

I forrige uke flesket Ingebrigt Steen Jensen til mot Listhaug i VG, selv om hun nå har permisjon fram til juli. Hakkekyllingen får ikke fred. Det er tydeligvis en del som savner sin fiende.

Om Sylvi Listhaug vil bekle postene som innvandrings- og integreringsminister om Frp får fortsette i regjering etter valget, er ikke godt å si. Det er slitsomt å være hakkekylling, men det er utvilsomt nyttig for Frp at noen inntar denne rollen. Listhaug skal i alle fall gjøre sitt for at Frp gjør et godt valg. Vi kan nok vente oss friske utspill på bloggen i august måned.

På landsmøtet i morgen skal Siv Jensen skryte av at Frp har stått løpet som et regjeringsparti helt til mål. Frp har fått trening i å finne kompromisser og gå for nest beste- løsninger. Skal Frp gjøre et godt valg, må de levere en del provokasjon. Det er ikke like lett når en sitter med maktens bord. Men Sylvi Listhaug klarer det. Det er sannsynligvis den linjen hun har lagt seg på som gir størst velgermessig uttelling.