Kulturell forvirring

Det politisk korrekte Norge nærmest latterliggjorde Frp da de begynte å snakke om at norsk kultur trues av innvandringen. Det var i multikulturalismenes glansperiode. Tanken var at ulike kulturer skulle leve ved siden av hverandre i et fargerikt fellesskap. Vi skulle lære å tolerere og leve med ulikhet. Vi skulle tilpasse og endre oss slik at vi passet i den nye globaliseringens tidsalder. Det var en fiks idé. Og et godt stykke på vei har dette skjedd. Nå kommer motreaksjonene.

I siste nummer av Morgenbladet skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en artikkel der han uttrykte bekymring over hvilke konsekvenser innvandringen kunne få for norsk kultur. Han konstaterer at multikulturalismen er død. I Dagsavisen i dag sier Bård Vegar Solhjell (SV) seg enig. Han vil nå at Ap, SV og resten av venstresiden skal ta inn over seg at ideen om multikulturalismen er stein død.

En feilaktig ide

– Det er en feilaktig idé at det er heldig med flere kulturer som ligger side ved side, sier Solhjell og legger til at han har argumentert for dette i årevis.

Isaksen og Solhjell er toneangivende ideologer på henholdsvis høyre og venstre side i politikken. De bidrar i det minste til at de tema Frp har ivret for å ta opp, kommer høyere opp på dagsordenen. Men de er ikke enige om hvor veien går videre.

Solhjell ser for seg at det bygges et felles verdifellesskap som norske forplikter seg på. Det er ikke andre enn politikerne som kan definere verdiene. Det betyr at verdier som likestilling, toleranse, respekt for menneskerettighetene og ytringsfrihet i alle fall skal være med. Det er mulig rettferdighet kan bli løftet fram som en verdi. Er det noe politikerne vil klare, så er det å lage et verdidokument. Spørsmålet er om de politikerskapte verdiene får nevneverdig gjennomslag. Det blir fort med den som med verdier bedrifter lager seg. Prosessen kan være positiv, men verdiene får etter hvert lite gjennomslag i forhold til det som skjer i praksis.

Solhjells ideal er den franske stat, basert på et verdifellesskap som ikke er knyttet til en religion. «Det franske» er et produkt at tradisjon og de lange linjers politikk. Ifølge forfatteren Michel Houellebecq har den franske kulturen mistet sin kraft. Den er en kulturell forvirring som rår grunnen. I romanen «Underkastelse» skriver han om hva som skjer når en moderat muslim blir valgt til president og sakte men sikkert legger muslimske verdier til grunn for samfunnsutviklingen.

Den kristne arv

Det later ikke til at Torbjørn Røe Isaksen har særlig tro på Solhjell og likesinnedes evner til å snekre på det verdimessige området. Røe Isaksen vender seg mot «den kristne og humanistiske arven som gjennomsyrer tradisjonene, institusjonene og ritualene våre», skriver han.

Det har ikke Solhjell noen tro på. De fleste i Norge i dag tror ikke på Gud. Derfor kan ikke den kristne kulturarven være det som binder oss sammen, sier han.

Den norske kirke strever med å gjøre seg relevant for politikerne, slik at folkekirken kan bevares. Flere steder er den i fritt fall. I store deler av Oslo gir det ikke lenger mening å snakke om en folkekirke. Svekkes folkekirken, svekkes nok også den kristne arven Isaksen vil bygge på. Derfor liker nok kirken dårlig det Solhjell sier. Han sier det som det er. Og det er det Solhjell sier som er driveren i poltikken som føres. Det skal være likhet i Norge. Ingen religion skal favoriseres egentlig, for alle er like gode eller like dårligere, ettersom en ser det.

Her har politikerne slått fast at Danmark skal være et kristent land

De tenker annerledes i Danmark. Her har politikerne slått fast at Danmark skal være et kristent land. Det har ikke nødvendigvis muslimene noe imot. Det er sekulariseringen i de vestlige land de reagerer mest på.

Den kristne kulturarven er satt på dagsorden i flere europeiske land, i USA og i Russland. Vladimir Putin knytter seg ideologisk til Den ortodokse kirke. Han snakker om Russland som et kristent land i motsetning til det sekulære Vesten. Donald Trumps ideologiske fanebærer, Steve Bannon, vil gjenreise den jødisk-kristne kulturen i Vesten. Han vil motarbeide alt muslimene står for og hevder deres tradisjoner er et fremmedelement i den vestlige kultur. I flere land snakker de radikale høyrepopulistene varmt om den kristne kulturarven. Viljen til å ta imot flyktninger er ikke minimal i de østlige EU-landene. Polen sa i 2015 ja til å ta i mot et lite antall flyktninger, men gjorde det klart at de ikke ville gi asyl til muslimer. De hevdet ikke-kristne flyktninger var en trussel mot Polen.

Polen har tydeligvis bestemt seg for at de skal kjempe for sin kristne kultur. Donald Trump vil gjøre det klart at det er den kristen kulturarven som skal prege USA, og han synes det er nok av muslimer i landet. Det er nok etter hvert flere politikere i Europa som vil begrense innvandringen sterkt, ikke bare av økonomiske årsaker og fordi det øker forskjellene og spenningsnivået i et samfunn. De er som Røe Isaksen bekymret for hvilke kulturelle konsekvenser innvandringen får.

I populismen finnes det en eksistensiell dimensjon som vi lett overser

Det norske samfunnet vil etter hvert preges av «hullet etter et felles referansepunkt». Frihet og liberalisme som førte oss i alle mulighetene globaliseringen byr på, etterlater en følelse av en mangel. Velferdsstaten bygges sakte men sikkert ned i flere land i EU. I Norge holder vi det enda gående med høye oljeinntekter. Politikerne har ikke mer å gi.

I den frustrasjonen som brer om seg, vinner populismen fotfeste. I populismen finnes det en eksistensiell dimensjon vi lett overser, skriver Joel Halldorf i Ekspressen. De tilbyr tradisjon, fellesskap og verdighet i en nasjonal ramme der det gis plass for religiøse dimensjoner.

Den kulturelle forvirring er kommet for å bli.