Krevende vinnerskaller

Det skjer praktisk talt aldri at de beste fotballspillerne nekter å spille på landslaget. Ada Hegerberg er således et unntak. Når den beste sier ledelsen er så pass dårlig at hun mister motivasjonen for å spille på laget, da må det da være sant? Hun trekker seg jo ikke uten grunn. Hun må da ha minst et, for ikke å si 10 poeng?

I alle fall mener VGs Leif Welhaven det.  Han har ei liste, lang som et vondt år, over svikt og synder han mener Fotballforbundet har begått. Stikkord er åpenhetsdebatten der president Terje Svendsen forsterket problemene, Høgmo som fikk holde alt på for lenge som trener, dommerkonflikten med Svein-Erik Edvartsen, bråket rundt Drillo som fikk sparken, at gutta får mer penger fra Norsk Tipping enn jentene, den omstridte ansettelsen av ny trener for jentelandslaget, fadesen i EM – og nå Ada Hegerberg.

Selvransakelse fraværende

Hvor blir det av evnen til selvransakelse? Den forblir fraværende, ifølge Welhaven. Han er imidlertid sindig nok til ikke å bruke storslegge mot ledelsen i Fotballforbundet. «Med målrettet ledelse måtte da denne floken vært mulig å løse», skriver han og stiller spørsmål ved om den kompetansen som trengs finnes på Ullevål. Mon det. Er det slik å forstå at det mangler målrettet ledelse på trenerplan i landslaget?

Ada Hegerberg er en vinnerskalle som stiller høye krav til seg selv og de rundt seg

De sakene Welhaven lister opp har fint lite med hverandre å gjøre, annet enn at de til sammen fungerer som «bevis» i VGs krisemaksimering. Nå handler det bare om hvordan kvinnelandslaget ledes operativt. Det er det som er jobben til Martin Sjögren, som begynte som trener for landslaget i år. På neste nivå befinner sportssjef Nils Johan Semb seg. Generalsekretær Pål Bjerketvedt er ikke på ballen i en sak som handler om en enkelt spiller, men han må selvsagt fronte forbundet utad. Riktignok dro de alle tre til Lyon i et forsøk på å overtale Ada Hegerberg til å bli på landslaget og drøfte en felles uttalelse. Men det hjalp ikke om tre mannlige ringrever viste seg fra sin beste side. Ada Hegerberg er ikke til å rikke. Hun føler hun ikke blir hørt, ikke om hvorfor hun slutter en gang. Derfor kjører hun full pakke med kritikk mot ledelsen. Bruddet er definitivt.

Hun har ikke støtte i laget. Ada Hegerberg er en vinnerskalle som stiller høye krav til seg selv og de rundt seg. Hun er av typen enere som er krevende å ha med å gjøre. Primadonnaer er gull verd. Det er ganske vanlig at ledere sliter med å finne ut av hvordan de skal få utfolde seg og bli tatt hensyn til samtidig som de må innordne deg fellesskapets regler og mål. Mennesker må ledes individuelt. Det kan ikke settes opp standarder som alle skal presses inn i. På et lag må imidlertid ledelsen passe på at primadonnaene ikke provoserer eller demotiverer de andre på laget. Det er grenser for hvor mye spesialbehandling noen kan få.  

Hva som har skjedd rundt Ada Hegerberg er det vanskelig for utenforstående å ha en formening om. Det som er avgjørende for Pål Bjerketvedt, er å finne ut om spillerne har tillit til Martin Sjögren og Nils Johan Semb. Alt kan gjøres bedre, men hvis Ada Hegerberg har støtte i laget, har forbundet et saftig problem.

Det er de som mener Bjerketvedt og Semb virker litt for selvsikre i denne saken

Pål Bjerketvedt uttaler seg på en måte som tyder på at han har forvisset seg om at laget er fornøyd med Sjøgren og Semb. Slik bli selvsagt Ada Hegerberg problemet. Hun har trukket seg. Det er ikke mer å gjøre med den saken. De er bare å legge dette bak seg og går videre.

For selvsikre

Det er de som mener Bjerketvedt og Semb virker litt for selvsikre i denne saken. Det hadde selvsagt gjort seg med en tåre over at den beste spilleren dropper laget nå når det er samling i bånn og satsing på å gjøre det betydelig bedre neste sesong. Men hvis de ikke mener det er grunn for kritikk, bør de ikke ta selvkritikk bare fordi mediene liker å skrive om ledere som legger seg flate.

Når Ada Hegerberg er sur og umotivert, er det like godt at hun trekker seg. Ledelsen i Fotballforbundet har gjort et skikkelig forsøk på å få henne til å bli. Det er mulig det finnes ledere som hadde klart å inkludere Hegerberg. Det er mulig det finnes trenere som kunne bidratt til at Norge hadde gjort det bedre i EM. Det går ikke an å legge slikt til grunn. De har en ledelse i Fotballforbundet som har tillit. Ada Hegerberg får nok ikke status som sannhetsvitne om lederkompetansen i forbundet.

Ada Hegerberg er ikke alene. Det har for eksempel blåst kraftig rundt Zlatan i Sverige. Og i sin tid tok John Carew og John Arne Riise stor plass i landslagssammenheng. Skiforbundet har Petter Northug og Henrik Kristoffersen å slite med. Når det står om å få representere på landslaget, pleier en å finne løsninger. Ada Hegerberg er unntaket. Det virker som det sier mer om henne enn ledelsen i Fotballforbundet.