Ingen lederstrid
Det er grenser for hva både partier og enkeltmennesker klarer å bære på en gang. Det kan være lurt å ta problemer for seg etter hvert, og ikke fortape seg i forsøk på å løse alt på en gang. Eller for å si det som nesteleder Trond Giske i NRK i tirsdag: «Det siste Ap trenger nå, er en lederstrid». Kvelden før svarte han på spørsmål fra NRK om det er aktuelt å se på ledelsen, at «det er organisasjonen som bestemmer».
– Vi i ledelsen har ønsket et annet resultat, men organisasjonen skal få lov til å være med på evalueringen, sier Giske. Det er et godt svar.
Dette er ikke det kommentatorer liker å høre. VG var i gang med å skrive kommentarer om at det vil ende med at Støre vil trekke seg før det var klart at det ble borgerlig valgseier. Det er ikke så overraskende. Avisen har som forretningsidé å finne ledere som kan eller bør få sparken. VG-kommentator Frithjof Jacobsen tror ikke Ap-lederen kan overleve valgnederlaget. Han mener han ikke har den tilliten i partiet som må til for å gjenreise det.
I går ble det skapt et inntrykk av at krefter var i sving for å avvikle Støre som leder. Dagsavisen har forsøkt å finne ut om det stemmer ved å ringe rundt til en stor flokk som er sentrale i Ap. De konkluderer med at «Ap vil ikke røre Støre». Det er ingen sentrale tillitsvalgte som ber Støre trekke seg. Holdningen er heller den motsatte.
Nå må Ap finne ut hva som gikk galt. I dag har VG et stort oppslag om at det er Trond Giske som er syndebukken. Det var han som hadde regien på valgkampen. Kanskje er det er Giske de vil gi sparken?
Personfokuset kan vi la ligge. Det var et lag som tapte. Det største ansvaret bærer Jonas Gahr Støre. Nesteleder Giske var sentral i valgkampen. Nestleder Hadia Tajik ledet programarbeidet. Et av Aps problemer er at de ikke traff godt nok med det programmet de gikk til valg på. Det er et kollektivt ansvar. I ettertid er det lett å mene at de bommet på beskrivelsen av norsk økonomi og skulle forklart bedre hva 15 milliarder i skattekutt skulle brukes til.
Ap bør i ro og mak evaluere valgkampen. Det klarer de godt selv. De trenger ikke en uavhengig havarikommisjon. Ap har tapt et valg. De har ikke klappet sammen. De ligger ikke nede med brukket rygg. De skal fortsette i opposisjon mot en regjering som jammen skal få kjørt seg.
Det kan godt være Støre ikke er interessert i å kjempe for beholde ledervervet i fire år. Støre vil ikke mangle interessante utfordringer om han går ut av norsk politikk. Det som er sikkert, er at Støre, som betegner seg selv som en vinnerskalle, ikke er rede til å trekke seg nå.
Det Støre håper på, er at KrF skal svikte som støttespiller for Erna Solberg uansett hvilken politikk en regjering ledet av henne fører. Knut Arild Hareide sier han ikke vil frede en regjering Erna Solberg leder, uavhengig av hvilken politikk som føres. Hareides ord kan en ikke legge avgjørende vekt på. Det er tvilsomt om han vil ta sjansen på å ende opp som støttespiller for en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.
Støre har vunnet mye i sitt liv. Han er eneren som har ord på seg for å fikse det meste. Valgnederlaget svir. Støre selv vet ennå ikke hvordan han vil oppleve situasjonen. Nederlaget må få synke inn. Det kan ha fått den konsekvens at han har svekket sin autoritet og posisjon som leder, selv om ingen tar til orde for at han bør trekke seg.
Hovedregelen er at et parti og en ledelse må tåle et smertelig valgnederlag ute å ende opp i panikk og strid. Ingen har lidd et større valgnederlag enn Jens Stoltenberg i 2001. Gro Harlem Brundtland tapte også valg før hun vant og ble statsminister. Hvis Ap forsetter å ligge lavt på meningsmålingene, kan det likevel føre til en debatt om Støre er den rette lederen.
Det er ikke noe som haster, verken for Jonas Gahr Støre eller partiet. De har tid til å tenke seg om og se situasjonen an.
