Ideologisk kamp mot Høyre

Er det noe Høyre ikke er, så er det et populistisk parti. Høyre er riktignok i mindre grad enn tidligere et ideologisk styrt parti. Partiet orienterer seg mer mot det som rører seg blant velgerne enn det gjorde for noen tiår siden. Erna Solberg er en politisk «doer», en pragmatiker som sier seg fornøyd med det hun oppnår. Hun frir i liten grad til velgerne med utspill hun vet det ikke er hold i. Hun opererer med få «absolutter» og få kjepphester. Ordet «ultimatum» er ikke i hennes vokabular. Hennes varemerke er blitt å finne løsninger.

Men det hun ikke har funnet en løsning på, er hvordan hun skal få stoppet den enorme bruken av oljepenger som regjeringen har ansvaret for. Høyre holder på å tape sin sjel. I løpet av fire år er «sparepartiet» Høyre blitt et parti som er for et høyt offentlig forbruk på alle områder.

Regjeringen har ikke ført Norge langt mot Høyre i løpet av de fire årene de har hatt regjeringsmakten. Det har Venstre og KrF sørget for. Derfor kan ikke Ap kjøre en valgkamp preget av «se der hvor galt det har gått med Høyre-styret». Det er ikke mye galt regjeringen har fått gjort. Det er ikke blitt vesentlige kutt i velferdsordninger. Regjeringen forsøkte seg på innstramninger i det første budsjettet de la fram. Erna Solberg oppdaget fort at det ikke var en farbar vei. De vil ikke en gang røre de lukrative sykelønnsordningene.

Populistisk retorikk

I talen sin til landsmøtet i går hentet Støre fram eksempler på hva statsråder kan få seg til å si. Her manglet han ikke poenger. Det er ikke like mye å hente på å trekke fram skrekkens eksempler på hva statsråder faktisk har gjort. Frp herjer på med en populistisk retorikk der de slipper til, men de departementene Frp bestyrer, preges ikke av at det er kjørt igjennom store doser med radikale endringer.  

Det Støre kan angripe er tendensen, signalene, det regjeringen kunne tenkt seg å gjøre, men som KrF og Venstre har forhindret. Når det gjelder skattelette, reell økende arbeidsledighet og midlertidige ansettelser kan Støre sette inn støtet.

Støre legger hodet på blokka. Han lover at om han blir statsminister skal flere komme i arbeid og forskjellene i samfunnet skal bli mindre enn under de blå. Den skattepolitikken Ap vil føre, vil ikke NHO støtte fordi de tror det vil føre til mindre vekst i næringslivet. Støre tror noe annet og vil bevise det. Skal Støre lykkes må Ap og LO komme opp med en politikk som gir økonomisk vekst. Det kan ikke handle om sikre alle tariffavtaler og ordninger slik de i dag er.

Den som først og fremst blåser i den populistiske luren for tiden, er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum

Dette er sosialdemokratiets problem. Arbeidslivet er i endring. Noen innarbeidede rettigheter må en la fare. Det er nødvendig for økt effektivitet og lønnsomhet. Fagbevegelsens styrke er kollektive ordninger, men de har ikke tatt inn over seg at mennesker i dag ønsker større individuelle frihet.

Støre har lagt vekt på å utvikle gode relasjoner til LO. LOs nestleder Hans-Chistian Gabrielsen lover rekordhøy økonomisk støtte til Ap i valgkampen. Blir Støre statsminister må han ta mål av seg til å få LO til på å bli med på de endringer som er nødvendige for å skape vekst.

Hvis ikke Ap lykkes med sin økonomiske politikk i regjering, vil de oppleve fire tunge år. Vi kan ikke lenger fortsette med å bruke så mye av Oljefondet.  Ved å øke skattene får staten mer til disposisjon.

Det avgjørende er at det skapes nye arbeidsplasser. Det er det private aktører som må gjøre. Derfor må Støre bli en industri-statsminister.

Populisme har ikke preget Erna Solbergs regjering. Frp er blitt et parti som andre partier. Siv Jensen snakker som finansministre gjerne snakker. Ketil Solvik-Olsen boltrer seg i nye veiprosjekter finansiert av bompenger. Justisministeren har fortsatt mulla Krekar i sin varetekt. Vi får fått Segway og proffboksing, litt mer snøscoouter-kjøring, og diverse markeringer i asylpolitikken. Men i det store og hele framstår Frp som et temmet og realitetsorientert parti.

Den som først og fremst blåser i den populistiske luren for tiden, er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Sp har ikke bragt nye politiske løsninger til torgs. De mener det de alltid har ment. De oser fram på meningsmålingene fordi folk er misfornøyde med de endringer som skjer i samfunnet. Sp vil at det meste skal være som det er. «Smått er godt, stort er fælt», er den melodien Slagsvold Vedum nynner på. Folk liker det de hører.

Denne melodien skurrer i Aps ører. Men det blir nok ikke så krevende å ha Trygve Slagsvold Vedum med på laget som noen frykter. Sp er første om fremst opptatt av noen få hjertesaker. Får de gjennomslag her, tilpasser de seg.