Å svelge unna et nederlag

«Leger snakker om å slutte» er tittelen på en artikkel om legekonflikten i Dagens Næringsliv i dag. Grunnen er at de er slitne og usikre på hva som kommer. Poenget er visst at legene føler seg enda mer slitne etter at Legeforeningen tapte på alle punkter i Rikslønnsnemda denne uken. For nå kan det bli ille. Det snakker de i alle fall om.

Det er ikke rart leger er slitne. De har vaktplaner som hører en annen verden til. Noen går vakter på 19 timer, andre 25 timer. En kan lure på om Arbeidstilsynet hadde «black out» den dagen de godkjente disse unntakene.  

For leger er hovedregelen at alle skal igjennom den samme vaktkverna. Alle får ta sin tørn. Vaktplanene rulles ut så å si ved årets begynnelse. Er det en tid som ikke passer, kan en bytte. Legene ordner seg.

Mange slitne

Dette kan ikke være et godt system ettersom så mange er slitne. Anniken Ries Elnes, foretakstillitsvalgt for Ynge leger ved Oslo universitetssykehus, sier at de som er slitne og vil slutte opplever seg som misforstått og lite verdsatt av arbeidsgiver.

Hva dreier dette seg om? Frykter de at ledelsen ved OUS skal benytte sjansen etter dommen i Rikslønnsnemda til å skape en enda vanskeligere arbeidssituasjon for dem? Mener de for alvor at det vil bli lagt fram såpass krevende vaktplaner at flere ikke orker å være lege?

Styringsretten skal dessuten utøves i dialog med tillitsvalgte 

Denne konflikten handler om arbeidsgivers styringsrett. Den gjelder i forhold til alle ansatte og alle yrkesgrupper. Styringsretten gir arbeidsgiver rett til å organisere arbeidet hensiktsmessig og å disponere den samlede arbeidskraften. Hvordan styringsretten skal utøves, er gjerne regulert i tariffavtaler. Styringsretten skal dessuten utøves i dialog med tillitsvalgte.  

Legene krever at de skal behandles på en annen måte enn andre yrkesgrupper ved sykehuset. Argumentet er at de har såpass store unntak fra arbeidstidsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven at styringsretten må utøves kollektivt. Legene vil ha slått fast i tariffavtalen at det skal legges opp til kollektive, rullerende planer som de tillitsvalgte kan kontrollere og at byrdene fordeles likt mellom legene i et team.

Tap i Arbeidsretten

Legen vant ikke fram med dette ved å streike i høst. De vant heller ikke fram i Rikslønnsnemda. Nå vurderer de bringe saken inn for Arbeidsretten. Det bør de ikke. Sjansen for at de taper i Arbeidsretten er meget stor. Retten vil ikke skrive tariffjus for partene. Hvis noe er uklart i en avtale, må partene sette seg ned å forhandle om det. Hvis ikke noe står eksplisitt i en avtale, er det Arbeidsmiljøloven som gjelder. Det står ingen ting i avtalene legene har med Spekter at arbeidsgiver er bundet til kollektive vaktplaner. Derfor har Rikslønnsnemda gitt Spekter full støtte.

Å legge opp til en rask revolusjon i vaktordningene for leger på landets sykehus, er neppe lurt. Det blir for provoserende. På noen avdelinger virker det åpenbart at en kan oppnå økt effektivitet ved å legge opp til nye vaktordninger. Så kan individuelle ordninger innføres gradvis.

– Vi føler at Spekter er i ferd med å ta livet av innsatsviljen, motivasjonen og den arbeidsgløden vi har her. – Vi brenner for dette, men nå kan mange være i ferd med å slutte, sier Elnes.  Og ikke nok med det. Hun legger til at «det er viktig at vi ikke får individuelle arbeidsplaner der tillitsvalgte ikke kan beskytte arbeidstakerne».

Alle andre enn legene har individuelle arbeidsplaner. Sykepleiere lever da ikke ubeskyttet. Det er en fiks ide at leger må ha kollektive avtaler for ikke å bli rent i senk av arbeidsgiver.

Det er prinsippene det nå kjempes om. Spekter gjøres til den store, stygge ulven. Sånn får det være. Det er et visst behov for syndebukker når konflikter utspiller seg. Men Spekter er ikke en bastard øverst i beslutningskjeden. Spekter har knapt nok egen vilje. De uttrykker det medlemmene, sykehusledelsen landet over, ønsker og mener.  

Kollektivisme

Legeforeningen forfekter en kollektivisme som hører gårsdagen til. I dag bør arbeidsgivere strekke seg langt for å imøtekomme ulike behov hos arbeidstakerne. God personalpolitikk betyr individuell tilpasning. Det kan skje i noen grad på et sykehus der enn er avhengig av omfattende vaktordninger. Men en må være varsom med å løfte vaktbyrder fra enkelte for å legge dem over på andre.

Legeforeningen forfekter en kollektivisme som hører gårsdagen til

Likefult er det slik at noen i faser i livet gjerne jobber mye mer enn andre. Dette legger ikke lovverk og arbeidsavtaler opp til. Dette må vi endre i framtiden hvor det blir mangel på arbeidskraft både her og der. Vi trenger ordninger der ikke alle skal presses inn i samme form år ut og år inn.

Legeforeningen er sannsynligvis landets mektigste fagforening. Den vet å sette makt bak kravene. Legene vant kampen mot regjeringen da de ville underlegge fastlegene et kontrollregime legene ikke ville ha. Flere leger sa da i fra at de ville slutte som fastleger og heller starte privat legepraksis.  Det ble nok registrert på en annen måte enn oppslaget i DN i dag om at leger er slitne og ikke føler seg verdsatt.

Legeforeningen har tapt en konflikt om arbeidsgivers styringsrett. Det er bare å bite i det sure eplet, stikke fingeren i jorden og innse at slaget om de kollektive ordningene er tapt. Legene bør raskt komme over nederlaget og forberede seg til knallharde forhandlingen med Spekter neste år.

Legeforeningen bør ha gode muligheter for å samle seg om en nest beste løsning når det gjelder arbeidstid og vaktordninger. Spekter har all mulig grunn til å lytte til Legeforeningens anliggender.