Til Davos for å oppgradere programvaren

­ANALYSE

Johan A. Trovik

Johan A. Trovik fullførte nylig en PhD i politisk teori ved Princeton University. Hans interesser inkluderer moderne politisk idéhistorie, kapitalisme- og demokratiteori og normativ politisk filosofi. Troviks PhD-avhandling handlet om arbeid. Før Princeton fullførte han en bachelorgrad i filosofi, politikk og økonomi ved University of Oxford.

I juni 2020, mens verden ramlet fortumlet ut av koronapandemiens første bølge, delte det britiske kongehuset en video av Charles. Blandet sammen med klipp av skogbranner og tomme gater på den ene siden og nymonterte solpaneler, glødende megabyer, og endeløse, grønne skoger på den andre, talte den daværende kronprinsen om en «utrolig mulighet».

Verden har behov for et paradigmeskifte, slo Charles fast, og tiden for å handle er nå. Videoen, som bar tittelen #TheGreatReset, var laget i samarbeid med World Economic Forum. De delte en video med identisk budskap samme dag. Senere den sommeren publiserte styreformann i World Economic Forum, Klaus Schwab, boka Covid-19: The Great Reset.

Noen måneder gikk uten at så mange så ut til å ha fått med seg verken filmen eller emneknaggen. Så, i november 2020, gikk plutselig «The Great Reset» viralt. Millioner snakket plutselig om The Great Reset, og få var positive. Det var ikke minst internettets mest virkelighetsfjerne ytre høyre som tok tak i begrepet, og det var særlig World Economic Forum og Klaus Schwab som ble utsatt for intens fordømmelse og konspirasjonsteoretisk oppgulp. Seriøse forsøk på å forstå hva slags organisasjon World Economic Forum er, og berettiget skepsis til makten de selv påstår at de utøver, druknet i meningsløse teorier om et globalistisk komplott for å innføre internasjonal sosialisme koordinert av verdens mektigste kapitalister og memes av Schwab som forkledd øglehersker.

Denne uka går World Economic Forums årlige toppmøte i Davos igjen av stabelen. Møtet samler flere notabiliteter fra internasjonal politikk og næringsliv enn nesten noe annet arrangement, og er helt vesentlig for organisasjonens berømmelse og innflytelse. Med noe avstand til panikken fra 2020, er en mer sober analyse av fenomenet Davos forhåpentligvis mulig.

LES MER OM DAVOS:

• Dette frykter verdens ledere nå

The World Economic Forum

Gjestene ankommer. Biler i kø på promenaden i Davos i forbindelse med årets toppmøte i WEF.

Foto

REUTERS / Arnd Wiegmann

The World Economic Forum er, ifølge World Economic Forum selv, «the International Organization for Public-Private Cooperation». Med den bestemte formen gis det et inntrykk av at World Economic Forum har en naturlig plass i et bredt sanksjonert landskap av internasjonale organisasjoner. World Economic Forum er imidlertid ikke et statlig initiativ, men ble grunnlagt i 1971 av den sveitsiske ingeniøren og økonomen, Klaus Schwab, og som styreformann virker Klaus Schwab, nå 84 år gammel, fortsatt å være den drivende kraften bak organisasjonen (selv om mye av ansvaret for den daglige driften ligger hos presidenten – tidligere utenriksminister i Norge, Børge Brende).

Schwab målbærer også mye av World Economic Forums oppløftende idealisme. Han snakker ofte og uironisk om den globale landsbyen, om hvordan vi må finne sammen i et internasjonalt felleskap for å skape en bedre verden, og om hvordan vår eneste begrensning er vår egen forestillingsevne. En vesentlig del av World Economic Forums selvpresentasjon dreier seg om at de er upartiske. Men, forsikrer de oss, det betyr ikke det at de er nøytrale; de er «opptatt av å forbedre verden på måter som er objektive, målbare og bærekraftige.»

Stakeholder Capitalism

Nato-sjef Jens Stoltenberg er som regel selvskreven på WEF, og har meldt sin ankomst i år også. Her fra fjorårets konferanse.

Foto

Fabrice COFFRINI / AFP

Hvordan skal verden forbedres? Ifølge Schwab selv grunnla han World Economic Forum basert på ideen om «stakeholder capitalism». Men selv om Schwab utgav en hel bok om temaet i 2021, staker ikke begrepet ut noen tydelig kurs.

Hovedtanken bak «stakeholder capitalism» er at en bedrift har et bredere samfunnsoppdrag enn å berike dets aksjonærer. Også andre interessenter må tjenes: bedriftens kunder og ansatte, underleverandører og arbeiderne i disse, lokalsamfunnene som bedriften er en del av, og jordens natur og klima. Bedrifter er politiske enheter med et stort sosialt ansvar, og må styres etter flere mål enn profitt-maksimering alene. Dette kan virke tilforlatelig og selvsagt. Men Friedman-doktrinen, en ideologisk bærebjelke for vestlig næringsliv siden 70-tallet, hevdet det stikk motsatte. En bedrift, mente Friedman, har kun ett sosialt ansvar, og det er, innenfor rammene satt av lovverket, å skape så mye profitt som mulig for eierne av bedriften.

Spesielt etter 2008 har imidlertid tallet på Friedman-doktrinens uttalte støttespillere falt betraktelig. I 2019 offentliggjorde selv The Business Roundtable en kunngjøring hvor de redefinerte en bedrifts formål. The Business Roundtable er en beryktet lobbygruppe hvis medlemmer er administrerende direktører i USAs største og mest innbringende selskaper, og hadde lenge vært en sterk forkjemper for Friedman-doktrinen. I kunngjøringen oppgav de denne til fordel for en versjon av stakeholder capitalism. Kunngjøringen var signert av blant andre Jeff Bezos, Tim Cook, og Jamie Dimon.

Problemet med å forankre en visjon for en radikalt annerledes framtid i et begrep som omfavnes av Bezos og Dimon, er åpenlyst. Når det ikke følges opp med et politisk program for å forandre bedriftens rolle i økonomien, eller en plan for å endre bedrifters eierskapsstruktur, er ideen om stakeholder capitalism så luftig at den nærmest er tom. Det hjelper ikke å insistere på at bedriftsstyrer ville gjort lurt i å arbeide for et mer representativt utvalg medlemmer (Stakeholder Capitalism, kap. 8). Begrepet forblir i beste fall et håp om at bedrifter vil tenke mer langsiktig og oppføre seg mer sosialt ansvarlig, i verste fall et ideologisk dekke for å la dem operere like destruktivt som før. Det gir i alle fall ingen veiledning for hvordan å forandre verden.

Succession i Davos: Hvem skal ta over etter Klaus Schwab?

Grunnlegger og gudfar i World Economic Forum, Klaus Schwab er 84 år gammel. Han har vært ubestridt leder i WEF siden starten. Men hvem skal overta stafettpinnen etter ham?

IMF-sjef Christine Lagard er visstnok en av favorittene til å overta som toppsjef i WEF.

Foto

AP Photo/Michel Euler

I kulissene i Davos pågår det en aldri så liten kamp om etterfølgeren, ifølge den vanligvis godt informerte nettavisen Politico.

Et problem er visst at det ikke er utarbeidet noen plan eller blitt pekt på noen konkret etterfølger etter WEF-grunnleggeren.

Mange tror at lederskapet vil holde seg I familien. I alle fall står det skrevet i WEF-statuttene at familien Schwab skal ha en plass i WEF-styret. Både Klaus Schwabs datter Nicole og sønnen Oliver blir nevnt som mulige etterfølgere, skriver Politico. Også hans kone Hilde, skal være en mulig kandidat.

Men det er langt fra sikkert lederskapet blir i familien. Av andre mulige kandidater er det sjefen for det internasjonale pengefondet IMF, Christine Lagarde, som oftest nevnes blant favorittene.

Nestsjefen I det globale IT-selskapet Salesforce, Marc Benioff, og tidligere lederer i det internasjonale Røde Kors, Peter Maurer, er ifølge Politico andre navn som blir nevnt.

Et mer kjent navn som også nevnes er Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Og selvsagt, Schwabs nærmeste allierte de seneste årene, tidligere utenriksminister og nåværende WEF-president Børge Brende.

Davos og dets kritikere

Mye av det samme kan sies om begrepet «The Great Reset». I boka fra 2020 går Schwab gjennom stresspunktene pandemien har avdekket, og som han mener krever radikale endringer, for så tilsynelatende å advare mot ethvert forsøk på radikal nytenking. Betoningen av behovet for endring kombinert med ideologisk retningsløshet gir god grobunn for skepsis, som gjerne blomstrer når World Economic Forum inviterer til toppmøte i Davos.

De fleste kan finne noe å mislike eller være skeptisk til ved Davos. På den «nasjonalkonservative» høyresiden provoserer pratet om den globale landsbyen. Når de ikke går så langt som å anklage Schwab for å lede en internasjonal sammensvergelse av sosialistiske kapitalister, kritiserer denne høyresiden World Economic Forum for å promotere en kulturell globalisme som fjerner politiskere ledere fra dem de styrer, og som i verste fall aktivt undergraver nasjonale samhold. Fra store deler av venstresiden er Davos i stedet symptomatisk for kapitalens unike tilgang til politiske makthavere, og innflytelsen det gir kapitalens eiere over den politiske utviklingen.

Begge kritikker har noe for seg. Selv om World Economic Forum neppe kommer til å undergrave verken nasjonalstaten eller det nasjonale felleskapet, er Davos kjennetegnet av en homogen og liberal kultur som globale eliter trives i og promoterer. Selv om det er ironisk at en organisasjon med et uttalt mål om å reformere kapitalismen bort fra et ensidig fokus på profitt-motivet framstår som en fasilitator for kapitalens innflytelse over politikken, tilrettelegger forumet for intimitet og nærhet mellom økonomiske og politiske eliter.

Men verken den nasjonalkonservative skepsisen eller kritikken fra venstre er spesielt treffsikker. Davos har en ganske særegen ideologisk forankring, selv om begrepene World Economic Forum bruker for å beskrive sin egen ideologi gir liten veiledning for å forstå den. Det Davos først og fremst representerer er en ekstremt hierarkisk forståelse av makt, og en nærmest grenseløs tro på at de som sitter med makten, med den rette kunnskapen, vil forvalte den til felleskapets beste.

«Globalisation 4.0»

'Godteposer' gjøres klare i storsalen.

Foto

Laurent Gillieron/Keystone via AP

Det er for enkelt å avvise idealismen i World Economic Forum som et skinn. Når Schwab beskriver behovet for en mer bærekraftig økonomi, eller en mindre aggressiv rivalisering mellom USA og Kina, er det grunn til å ta dette ønsket seriøst. På den andre siden må pratet om å samle den globale landsbyen tas med en klype salt. Det er ikke et hvilket som helst globalt felleskap World Economic Forum samler i Davos, men nøye utvalgte internasjonale «toppledere». Framfor alt representerer Davos troen på at det dette øverste sjiktet av det globale makthierarkiet trenger er en intim, tillitsfull setting hvor de kan samle inn nødvendig kunnskap om globale utfordringer og hamre ut løsninger til vårt felles beste.

Fra World Economic Forums perspektiv handler internasjonal politikk om problemer som må løses og ikke interesser som må balanseres. Språkbruken er talende. Vi lever i «Globalisation 3.0». På vei inn i «Industry 4.0», trenger vi en «Great Reset» for å blant annet bygge «Education 4.0», og oppdatere til «Globalisation 4.0». Verdensordenen er som en programvare som kan rebootes og oppdateres.

Oppdateringen av verdensordenen i Davos skjer ovenfra og ned, ved at opplyste ledere kommer sammen og skriver nye, mer fornuftige og rettferdige regler for global samhandling. Dette forutsetter at verdens toppledere faktisk samler nok makt til sammen å styre verden. Det tas også for gitt i Davos. Kan hende medieoppstyret som kommer når ledere fra hele verden møtes på ett sted, skaper en følelse av maktpolitisk vektløshet. Fra innsiden av dette oppstyret virker det kanskje opplagt at all makt i verden er samlet her, og at alt som trengs er en Brettan Woods 2.0. Men det er underlig at heller ikke pandemien trakk denne selvsikkerheten i tvil. Som blant andre Adam Tooze har vist, var pandemiens begynnelse en «svimlende demonstrasjon av den globale elitens manglende evne til å forstå hva det faktisk ville bety å styre den dypt globaliserte og sammenkoblede verden de har skapt» (Shutdown, 66).

World Economic Forum forutsetter i tillegg en enorm tillit til at verdens toppledere vil handle i tråd med allmenne goder. Slik tillitt er det mer enn nok av i Davos. Derfor trenger vi heller ikke nye regler for å skape «stakeholder capitalism», vi må bare overbevise makten om at det er den beste løsningen. Om for eksempel Mark Zuckerberg, Jack Ma, og andre ledere av Bich Tech, har Schwab skrevet at han er overbevist om at de har blitt mer bevisst den enorme innvirkningen de har på folks liv og identiteter. «Og jeg ser i dem en økende villighet til å arbeide konstruktivt som svar på samfunnets legitime bekymringer, inkludert angående data, eierskap, algoritmer, ansiktsgjenkjenning og så videre» (Stakeholder Capitalism, kapittel 6).

Dette virker kanskje naivt, men det må ses i sammenheng med at det i Davos tas for gitt at oppdateringene de er ute etter vil være til fordel for alle. Definisjonen på en «løsning» er at det er en vinn-vinn-vinn-situasjon. Det er derfor svært lite diskusjon om hvordan en bedre verden vil kreve en ny form for byrdefordeling. Et av de mest komiske øyeblikkene i Davos er fra et panel i 2019, da den relativt ukjente nederlandske forfatteren Rutger Bregman tok ordet for å forklare hvor absurd det var at alle på møtet snakket om ulikhet, men ingen om skatt. Han sammenliknet det med å være på en brannmannskonferanse hvor ingen fikk lov til å snakke om vann.

At World Economic Forum har blitt gjenstand for et økende antall villere og villere konspirasjonsteorier, er en konsekvens av at det har blitt vanskeligere og vanskeligere å ta ideologien som ligger til grunn for Davos, på alvor. For de internasjonale topplederne som i disse dager samles i den sveitsiske alpebyen, bør det være et tankekors at det for flere og flere virker mindre troverdig at de har kommet sammen for finne felles løsninger på internasjonale utfordringer, enn at de deltar i et globalt komplott iscenesatt av en 84 år gammel sveitsisk ingeniør.