Magne Lerø: Økt lønn og fast ansettelse gir færre oppdrag

­Mens Ap fortsatt kaver i bunnen av grøfta, svinger LO seg opp som en vinner. De har fått betydelig gjennomslag for sine krav på arbeidslivets område – og det er ennå ikke slutt. I går vant de også fram med sitt krav om et stort tillegg til de lavtlønnede.

LO kan med troverdighet hevde at de leverer varene. NHO kan ikke annet enn å legge årets mellomoppgjør bak seg. De kan ikke mase om at de frykter konsekvensene.

Det kan godt være arets lønnsoppgjør fører til at flere bedrifter går konkurs. LO er tydelige på at de ikke vil ta ansvar for at noen bedrifter må kaste inn håndkleet.

– Glem lønnskutt for de ansatte. Hvis du har lønnsomhetsproblemer i Norge, skal du ikke gå til arbeidstakerne og forhandle ned lønn. Hvis du ikke klarer å innovere, investere i teknologi og organisere virksomheten, har du heller ikke livets rett, sa LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, ifølge Aftenposten da kravene i årets lønnsoppgjør ble levert.

Det er denne situasjonen en del bedrifter innen kultur- og reiseliv befinner seg i.

Høyere lønn og krav om faste ansettelser, får konsekvenser. Det har vi fått demonstrert i Tromsø.

Etter at Høyesterett slo fast at 12 musikere har rett til fast ansettelse, blir midnattskonsertene i Ishavskatedralen avviklet. De blir ikke lenger lønnsomme.

Harald Bakkeby Moe har sunget på midnattskonsertene i Ishavskatedralen i Tromsø i 20 år. I mars konkluderte Høyesterett med at han har rett til å bli fast ansatt i Tromsøysund sokn.

Menighetsrådet tar ikke sjansen på å ansette 12 musikere for å kunne arrangere midnattsmesser for turistene.

For vel en måned siden sto Creo, Bakkeby Moe og de 11 musikerne fram som vinnere. Nå er de i likhet med menigheten blitt tapere. Harald Bakkeby Moe blir sagt opp.

Når Creo har valgt å kjøre denne saken helt til Høyesterett, er det fordi en rekke musikere og medvirkende i kulturlivet er i samme situasjon.

Kravet til fast ansettelse er skjerpet. Det vil en del frilansere ha fordel av. På minussiden vil det stå færre oppdrag.

Flere kulturarrangører vil trolig tenke som menighetsrådet i Tromsø. De dropper heller aktiviteter som forutsetter støtte eller inntekter fra publikum – framfor å ta risikoen på å ansette de som medvirker.

Økte kostnader til lønn og drift kan ikke lenger hentes inn ved å øke billettprisene. Økt offentlig støtte til kultur kan vi heller ikke regne med framover.

Kravet om fast ansettelse kommer til å føre til færre kulturaktiviteter framover. Det er ingen ønskelig utvikling, men et resultat av de lovene som gjelder for arbeidslivet i dag.

­Kulturen skal ut til folk flest. Det har vært en fanesak for Arbeiderpartiet i årtier. Derfor har de ivret for å øke kulturstøtten som nådde én prosent av nasjonalbudsjettet før det ble kutt i årets krisebudsjett.

Planen er at kulturstøtten skal opp på samme nivå igjen. Vi tror det ikke før vi får se det.

Grunnen til at Ap har ivret for økt kulturstøtte, er at de har erkjent at om kulturen overlates til markedet, blir tilbudet for kostbart for folk flest.

Det som skjer nå, er at støtten ikke holder tritt med kostnadsdriverne i bransjen. Kulturen har ikke kommet seg skikkelig på fote igjen etter to år med koronapandemi. Så banket strømkrisen på dørene. Kulturen klarer ikke å bære den generelle kostnadsøkningen.

Når årets lønnsoppgjør ruller inn over kulturlivet, vil prisene på forestillinger og besøk økes og tilbudet innskrenkes.

I fjor advarte en nestor i filmbransjen, Stein-Roger Bull, mot de økte prisene på kulturtilbudene.

– Hvem har råd til å betale 900 kroner for en billett til Operaen eller 720 kroner til Nationaltheatret? Det kan bli en for høy terskel for de fleste, skrev han i Aftenposten og tok til orde for en makspris på billetter til kulturtilbudene.

Kulturminister Anette Trettebergstuen har ikke tatt utfordringen. Hun sier målet er å senke terskelen for at alle som er interessert, skal kunne ta del i kulturtilbud som er støttet av staten. Det er en skjønn tanke.

De økende kostnadene, som ikke kan kompenseres med økt støtte, driver utviklingen i motsatt retning av det regjeringen ønsker. Det blir færre og dyrere kulturaktiviteter som folk flest synes blir for syrt å delta i.

Kravet om mindre innleie og flere fast ansatte kan føre til lavere aktivitet i flere bransjer.

Politikerne kan lage lover som sikrer fast ansettelse. Det må bedrifter forholde seg til. Men om regjeringen ønsker det aldri så mye, får en ikke bedrifter – eller et menighetsråd – til å ansette folk om de mener det fører til for stor risiko.