Magne Lerø: Dropp sanksjonene – la Kirkenes overleve

­Ingen steder i Norge har konsekvensene av krigen i Ukraina rammet så hardt som i Kirkenes. Det begynte allerede i 2014 da EU innførte sine første sanksjoner mot Russland og begrunnet dem med annekteringen av Krim. Sanksjonsregimet er blitt bygget ut år for år.

Kommunen regner med at den har tapt nærmere 1.500 arbeidsplasser på grunn av sanksjonene.

EU leter med lys og lykte etter nye sanksjonstiltak. De finner alltid noe. Den siste aksjonspakken har skapt usikkerhet om driften av skipsverkstedet Kimek som reparerer og fornyer både norske og russiske båter.

18. mai ba Kimek Utenriksdepartementet om tillatelse til å gjøre ferdig to russiske fartøy som lå ved verftet – i henhold til kontrakt.

Verftet har også bedt om en lønnskompensasjonsordning lik den som ble innført under koronapandemien.

Kimek har ikke fått svar. Styret har gitt beskjed om at de vurderer å si opp alle ansatte om en uke.

Regjeringen har ikke nedlagt forbud mot at russiske fiskefartøyer kan legge til norsk havn. Det er begrunnet med det omfattende fiskerisamarbeidet vi har med Russland.

Kimek er i praksis en del av dette. Det er dessuten viktig å opprettholde en viss aktivitet i Kirkenes slik at byen ikke går til grunne.

Fra Kirkenes tar det 15 minutter å kjøre til grensa til Russland og 40 minutter til den russiske grensebyene Nikel. Den norske nabokommunen Nesseby er nær to timer unna.

Kirkenes har rundt 400 russiske innbyggere. Russiske og norske barn går sammen på skolen. Noen har en russisk ektefelle.

– Det skal være trygt for alle her. Du skal ikke bli trakassert fordi du snakker russisk, sa ordfører Lena Norum Bergeng (Ap) i Sør-Varanger til NTB i vår.

Over 600 arbeidsplasser i kommunen er for tiden på en eller annen måte knyttet til Russland. Om disse arbeidsplassene går dukken, er Kirkenes ille ute. Da får vi en rask nedbygging av byen og en sterk økning av befolkningen som går på Nav.

Det er det minste problemet. Norge har penger nok. Forsvinner arbeidsplassene, forsvinner etter hvert de unge. Kirkenes vil ende opp med en aldrende befolkning. Byen ender opp som en skygge av hva den en gang var.

Hele Finnmark er i krise. Utviklingen stopper opp. De mangler kraft, og det er strid innad i fylket om veien videre. Reinsdyrnæringens krav på gedigne landområder, som hindrer kraftutbygging og utvinning av mineraler, er en del av problemet.

Løsningen er ikke å sende enda flere støttemilliarder nordover. Finnmark trenger industri og arbeidsplasser.

Sanksjonene forsterker den negative utviklingen. Det er tvilsomt om samarbeidet med Russland, som er utviklet de siste 70 årene, lar seg erstatte om staten pøser på med omstillingsmidler.

Et nedstrippet Finnmark inn mot den russiske grensen er i seg selv en sikkerhetsrisiko. Sikkerhet, i forhold til en nabo som er tett på, sikrer en seg gjennom samarbeid og tillitsskapende tiltak.

Jonas Gahr Støre bør forklare EU hvordan ting henger sammen i Finnmark om de har problemer med vår tolkning av sanksjonsregimet.

Vi vinner ikke krigen i Ukraina ved å grave vår egen grav.