Ytringsfrihets-fundamentalisten

− Vi må kunne møte kontroversielle påstander med debatt, understreker Nybø, som nettopp har tatt over som generalsekretær etter Arne Jensen.

− Vi er rådgiverne til redaktørene og skal være en prinsipiell stemme i offentligheten, blant annet når det gjelder ytringsfrihet. Det er blitt så kjapt å blokkere og stoppe de du ikke er enig med, enten det gjelder Russia Today eller folk som ikke vet hvordan de skal snakke om for eksempel kjønn.

− Hva er årsaken? Er det fordi det er så lett å slenge ut ukvemsord på sosiale medier?

− Det kan ligge noe i algoritmene som gjør at det mest kontroversielle blir belønnet, dukker opp først og slik ble debatten mer tilspisset, men jeg vil ikke legge all skylden på de sosiale mediene. Selv om de åpenbart inntar en redaktørrolle når de tar ned innhold de ikke liker. De påstår jo at de er nøytrale plattformer, det er de ikke.

− Plattformene er jo amerikanske. Kan vi i Norge gjør noe med sensuren de bedriver, som jo er basert på amerikanske oppfatninger på hva som bør være tillatt?

− Aller først: Det at plattformene tar ned innhold er ikke sensur. Det begrepet brukes ofte upresist. Vi snakker om sensur når det er myndigheter som hindrer ytringer, slik vi ser det i Russland. Det plattformene gjør er å moderere hva de vil ha på plattformene sine. Men det er like fullt feil av dem å fjerne innhold fra redaktørstyrte medier, mener vi. Selskapene har et ønske om like betingelser i hele verden. Dette mener vi er problematisk, sier Nybø, som forteller at Redaktørforeningen nylig var i et møte med Kulturdepartementet hvor det også var aktører fra Google og Meta til stede.

−  Det er mulig vi kan gjøre noe med dette. Norge har et selvregulerende system knyttet til Pressens Faglige Utvalg og de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten. Alle de redaktørstyrte mediene slutter opp om dette systemet. Vi har også Redaktørplakaten og medieansvarsloven som sikrer redaktørens uavhengighet. Kanskje er det mulig å finne en løsning her.

− For noen år siden opplevde daværende sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen, at Facebook fjernet en post med det berømte fotografiet av forbrente vietnamesiske barn som løper bort etter et amerikansk napalm-angrep i 1972. Er det blitt mer kontrollert eller åpnere siden da?

− Dette skjedde for seks år siden, og det er ikke blitt spesielt mye bedre siden da. Våre medlemmer opplever stadig at innhold blir tatt ned av teknologiselskapene.

Saklig uenighet

− Vi må passe oss for at vi ikke oppdrar barna våre til ikke å tåle saklig uenighet. Jeg mener vi er på feil spor. Det har gått for langt. Det er for mange som putter alt i én sekk og kaller det hets. Det kan være alt fra usaklig uenighet til trusler, mener Nybø.

Hun viser til en rapport som Medietilsynet nylig publiserte om unges erfaringer med hatefulle ytringer. Der hadde man overlatt til respondentene selv å definere hva en hatefull kommentar er. Det vil selvfølgelig påvirke resultatet, noe skribenten Kjetil Rolness påpekte. Her er jeg helt enig i kritikken fra Rolness.

− Hvorfor er de unge tilsynelatende så ømskinnet?

− Dette har jeg diskutert mye med unge mennesker. Jeg tror de mener at de viser respekt for individet, og at vi andre stryker på denne testen. De tror de har skjønt noe som vår generasjon ikke har skjønt.

− Vi så det da den regionale journalistkonferansen «Svarte Natta» i Tromsø i 2019 hadde invitert Trond Giske. Selv om det skjedde i en sammenheng hvor han skulle intervjues av en oppegående journalist som skulle stille kritiske spørsmål, mente svært mange at han ikke fortjente retten til å stå på en scene.

− Folk med kontroversielle meninger må også komme til orde, mener jeg. Selv ufyselige utsagn kan være verd å forsvare i et demokratisk samfunn. Norsk Redaktørforening skal være kompromissløse forsvarere av ytringsfriheten. Det står i vedtektene våre, og det står i Vær Varsom-plakaten at redaksjonene skal legge til rette for en bredest mulig debatt der flest mulig meninger skal komme til orde. Dette er redaktørenes ansvar.

Foto

En del av jobben til Reidun Kjelling Nybø er å delta i den offentlige samtalen. Her fra en debatt om metoo i 2017 sammen med andre profilerte mediefolk: Espen Egil Hansen fra Aftenposten, Jane Throndsen fra VG, Rolv Ryssdal fra Schibsted, Nybø og Dag Sørsdahl fra Aller Media. (Foto: Tore Meek / NTB)

Trusler

− Kjemper du iblant imot journalistene her?

− Nei, men når du som journalist lager en sak om for eksempel hat eller at folk er skremt over ytringer på nettet, er det viktig at du er bevisst på hva de legger i begrepet hatytringer og netthets.

− Det er jo mange, særlig kvinner i mediene, som rapporterer om at de får trusler?

− Ja. Jeg er klar over det. Og det finnes sikkert mange journalister og redaktører som har en innboks med mye verre meldinger enn det jeg får. Selv har jeg ikke fått alvorlige trusler. Men jeg mener redaktører og journalister, særlig redaktører, skal tåle mye. Vi har den beste talerstolen i samfunnet og må tåle at noen har meninger om oss. Vi som er i majoritetsbefolkningen, må også være klar over at det ikke er vi som opplever de hardeste angrepene. Vi må støtte de som er mer utsatt enn oss.

Uansett er det viktig at vi tar trusler mot journalister på alvor, framhever Nybø. Det er et angrep på demokratiet.

− Sammen med Norsk Journalistlag har vi utarbeidet egne råd som om hvordan redaktørene bør håndtere trusler mot journalister. − Senest i forrige uke hadde vi en sak hvor en redaksjon trengte råd om slike angrep, legger hun til.

Selv om Norsk redaktørforening gir råd – om ytringsfrihet, trusler og annet – er det ikke foreningens rolle å gjete redaktørene, understreker Nybø.

− Det er ikke min jobb å passe på Trine Eilertsen, Gunnar Stavrum eller Gard Steiro. Vår rolle er ikke å holde redaktørene i ørene. Det er viktig å påpeke. Det er redaktørene som tar avgjørelser. De kan spørre oss om råd, men det er frivillig om de følger dem.

Redaktører i mindre aviser utover landet og redaktører i fagpressen er ofte på tråden, forteller Nybø. Hva de snakker om kan hun ikke røpe, for det er svært fortrolige samtaler.

Sjefen og nestsjefen

Nybø mener at det «er så utrolig givende å være rådgiver for norske redaktører, et så stort privilegium at jeg får ærefrykt». Om det er en toppleder eller en annen leder, uansett hvor stor eller liten organisasjonen er, så er det ensomt på toppen.

− Det hender vel at det at det er konflikt i ledergruppen. Hvem støtter dere da – sjefredaktøren?

− Vi har organisert oss slik at vi også kan håndtere konflikter mellom to medlemmer i samme bedrift. Da vil den ene av oss i sekretariatet gi råd til den ene parten og de andre rådgi den andre parten. I slike situasjoner vil den redaktøren som er i en arbeidstakerrolle ofte være den parten som har mest behov for bistand fra oss.

Hun tilføyer at de ikke sjelden får spørsmål fra redaktører som er i konflikt med sine eiere, og da bistår de redaktørene. Ikke alle eiere er klar over hva som egentlig ligger i Redaktørplakaten, det gjelder særlig for mindre aviser utenfor de største konsernene og i fagpressen.

− Vi blir også spurt om å bidra når redaksjonene møter lukkede dører for eksempel i en rettsaleller et lukket kommunestyremøte. Da skriver vi begjæringer om å åpne dørene, jeg tror vi skrev omtrent 20 slike begjæringer i fjor. I slike saker samarbeider vi ofte med Norsk Presseforbund.

Folk med kontroversielle meninger må også komme til orde, mener jeg. Selv ufyselige utsagn kan være verd å forsvare i et demokratisk samfunn

− Hva spør medlemmene deres om når det ikke er personkonflikt?

− De fleste spørsmålene går på presseetikk. En gjenganger er identifisering, som hvor langt man kan gå når det gjelder identifisering av en gjerningsperson, en tiltalt, siktet eller et offer. Dette blir helt forskjellig i en større avis som Bergens Tidende mot en liten avis som Askøyværingen. Hvis man sier «en kommunelege i en vestlanskommune» kan det være mange i en stor redaksjon, men i en liten avis som dekker en kommune, kan det være snakk om kun en person eller kanskje to-tre.

− Hvordan står det generelt til med etikken i norske media?

− Norske mediehus er veldig hensynsfulle og forpliktet av Vær Varsom-plakaten, i kontrast til mange land, for eksempel Storbritannia, USA og i enda større grad land i Øst-Asia. Jeg har sett skildringer av selvmord i asiatiske medier som aldri ville ha blitt publisert i Norge.

Selvmord

− Hvorfor skrev du for en del år siden bok om medienes omtale av selvmord? Har et omtalt eller ikke-omtalt selvmord i offentligheten gått spesielt inn på deg, eller var det noe mer personlig?

− Det er egentlig ganske tilfeldig. Jeg har jobbet mye med temaet. I rollen som helsejournalist var jeg opptatt av tabuer. Jeg pleier å fleipe med at jeg kan gå på Dagsnytt 18 og snakke om dette temaet uten å forberede meg.

− Jeg har jo kjent mennesker som har begått selvmord, men ikke veldig nært. Jeg har imidlertid opplevd psykisk sykdom i nær familie, og moren min jobbet i psykiatrien i mange år. Men interessen er nok først og fremst vekket av jobben som journalist. Jeg dekket en økning av selvmord på det lokale sykehuset i Bodø, og snakket med pasienter, fagfolk og pårørende. Da oppdaget jeg at jeg noen ganger trådde ut av journalistrollen. Jeg gjorde også andre feil underveis. Det lærte jeg mye av.

− Du ble berørt?

− Det blir man jo. Men det er ikke norske journalisters rolle å redusere antall selvmord i Norge. Vi har ikke samme samfunnsoppdrag som helsevesenet. Vår rolle er først og fremst å fortelle om hva som skjer i samfunnet. Vi skal være varsomme, men også avdekke kritikkverdige forhold. Mediene bør ikke bygge opp om myter heller, for eksempel om kunstnerselvmordet. Da Ari Behn tok livet sitt, var det til tider litt mye glorifisering i mediene, både de redaktørstyrte og de sosiale.

− Jeg forstår det slik at du mener det er et samfunnsproblem at mediene skjuler hvor mye selvmord det faktisk er, slik at vi ikke tar det alvorlig nok som samfunnsproblem. Er andre tema underkommunisert i norske medier? For eksempel: Har mediene vært for lite maktkritiske når det gjaldt koronatiltakene?

− I den tidlige fasen var mediene lammet. Det slo meg at vi var lydige som bare det! Det er et tema jeg gjerne ser at vi får mer debatt om. Det har vært mye god journalistikk om koronatiltakene, men her ligger det fortsatt mange journalistiske prosjekter som venter på å bli laget. Og vi trenger også mastergrader og doktorgrader om temaet.

− Mediene har lært

− Til NTB i 2016 sa du at det er tid for selvransakelse i redaksjonene. Du spurte om mediene har fjernet seg for mye fra de viktige strømningene i folket. Journalistene var da nærmest i sjokk etter Brexit og Trump. Har mediene lært?

− I ettertid vet vi at Trump erklærte krig mot de redaktørstyrte mediene, samtidig som han fikk enormt mye medieomtale og brukte mediene, både de redaktørstyrte og de sosiale mediene, til å spre falske historier. Amerikanske journalister og redaktører kom i en utrolig vanskelig situasjon, der de i stor grad endte opp med å velge side i saken.

− Jeg mener norske medier har vist at de har lært av disse hendelsene, og har jobbet for å få et bredere kildegrunnlag og for å formidle flere perspektiver enn tidligere, både når det gjelder det amerikanske valget i 2020, og her hjemme i Norge.

− Norske redaksjoner er mer åpne enn tidligere. Stadig flere forteller om sine presseetiske valg og er også åpne om feil de gjør. Det er positivt og inngir tillit. Et eksempel: I vinter, da 22. juli-terroristen begjærte seg prøveløslatt, og saken gikk for retten, gikk mange redaktører ut på forhånd og ga beskjed om hvilket nivå de ville legge seg på i dekningen. Dette er jo en sak som vekker sterke følelser. Det var svært positivt at de valgte å være så åpne. Her har vi hatt en positiv utvikling. − Men det er jo ikke sånn at vi kan klappe oss selv på skuldrene og si oss hundre prosent fornøyd. Det blir vi aldri.

Foto

Det ble bråk da Trond Giske ble invitert til mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø for å delta i en debatt om medias håndtering av MeToo i 2019. Ifølge Reidun Kjelling Nybø, er det en selvfølge at også upopulære stemmer' får komme til orde i den offentlige debatten. (Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB)

Klubbleder

Redaktørforeningslederen har ikke alltid vært like positiv til ledelsen i norske medier.

− Vi kalte redaktørene for «ledelsen», som et sekkebegrep, og det var ikke noe positivt begrep, minnes Reidun Kjelling Nybø om sin overgang fra fagforeningsleder til avisledelse.

− Nordlandsposten og Nordlands Framtid ble slått sammen, og 70-80 arbeidsplasser ble borte. Nyheten om fusjonen ble kjent to uker før jul i 2001. Det opplevdes som et jordskjelv. Jeg var klubbleder. Den julen husker jeg ingenting fra. Det var ganske ekstremt.

− Var din egen arbeidsplass i fare?

− Det var den, for jeg hadde gått fra Nordlandsposten til Nordlands Framtid drøye to år før. Som tillitsvalgt argumenterte jeg sterkt for at det ikke skulle være noen kryssende ansiennitet, slik at jeg ikke var mer beskyttet enn de andre med samme ansiennitet. Sjefredaktøren i den nye avisen sa på et tidspunkt: «Du bør jo bli leder».

− Selv da du var hans motpart? Han må ha sett noe i deg?

− Vi samarbeidet godt, jeg tror jeg gjorde bra jobb. Jeg var selvfølgelig rasende fordi vi ikke hadde fått informasjon om fusjonen på forhånd. Det var et klart brudd på informasjonsplikten. Idet vi fikk beskjed om fusjonen, sto to ting klart for meg: Vi må ha daglige informasjonsmøter mellom lederne og de tillitsvalgte, og medarbeiderne vil ha behov for profesjonell hjelp.  

− Men det var utrolig krevende. Og det toppet seg den helgen vi skulle legge ned to aviser og starte en ny. Fredag kveld sto vi i trykkeriet til den ene avisen og drakk gravøl. Søndag sto vi i de samme lokalene og drakk sjampanje og feiret en ny avis. Denne typen opplevelser former deg. Jeg tror dette er den erfaringen i livet som har formet meg mest profesjonelt.

− Var du mistenksom?

− Jeg var litt mistenksom. Kanskje han sendte meg på lederutvikling for at jeg skulle like hans nye organisasjonskart, tenkte jeg.

Som assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening har Nybø snakket mye mot svartmaling av redaktører. Hun forteller at stereotypien overlevde en god tid etter at hun selv ble leder. Hun har for eksempel overvært rollespill om forhandlinger i NJ der sjefene gikk under navnene «Sleske» og «Krypet».

− Når jeg snakker med redaktørene, minner jeg dem alltid på at du ikke skal undervurdere de ansattes følelse av ikke å vite hva som skjer med arbeidsplassen din bak kulissene, ikke bli tatt med på råd. Det er umulig å overinformere i en redaksjon. Journalister stiller gode, kritiske spørsmål. Å lede journalister er kjempevanskelig, men morsomt. De er ikke glade i personer med makt.

Doble konjakker

Mytene om Norsk Redaktørforening er, innrømmer hun, enda mer ekstreme enn forestillingene om redaktørene. Og for en god del år siden delte hun dem selv.

− Jeg hadde alle de vanlige fordommene om Norsk Redaktørforening. Om at det var bare høyrygget chesterfield og doble konjakker. Norsk Redaktørforening har vært en av de mest myteomspunne av dem alle. Dette var stedet der alle styremiddager foregikk på Annen Etage på Hotel Continental.

− Men ikke nå lenger?

− De tok konsekvensene av alt dette lenge før min tid her. Nå får styremedlemmene bokgavekort og ikke gavekort på polet til jul.

Nybø er første kvinnelige generalsekretær i Redaktørforeningen, uten at hun synes det er noe poeng å gjøre så mye ut av det, akkurat, i 2022. Da vil hun heller snakke om fødebyen Bodø, som hun ikke greier å slite seg bort fra, selv etter mange år som pendler. Det finnes ikke noen større fan av Bodø/Glimt enn Reidun Kjelling Nybø, får jeg høre.

Det har vært mye god journalistikk om koronatiltakene, men her ligger det fortsatt mange journalistiske prosjekter som venter på å bli laget

− Hva gjør du når du ikke heier på favorittlaget?

− Jeg er fryktelig glad i å gå på fjelltopper. Her i Oslo savner jeg å gå oppoverbakke. Det er ikke det samme å få tur i Frognerparken, selv om den også er fin.

− Jeg er også medlem av en lesesirkel som har eksistert i over 20 år. Vi kaller oss Vittula, etter Mikael Niemis bok, og har utrolig hyggelige boktreff hver måned. Vi startet 2022 med Norsk kvinnehistorie av Hege Duckert. En helt glimrende påminnelse om hvilke damer vi står på skuldrene til. Nå leser vi «Shuggie Bain» av Douglas Stuart, en utrolig sterk oppvekstskildring.

«Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» av Jan Wiese pleier jeg faktisk å lese en gang i året, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt den bort i gave. «Uroens bok» av Fernando Pessoa besår av mange korte løsrevne tekster som man ikke leser fra start til slutt. Man kan bla opp i og alltid finne noe klokt, sier Nybø. Av forfattere fremhever hun også Agnes Ravatn, Maja Lunde og Olaug Nilssen. Hun har dessuten en hang til store historiske romaner som Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, og hun skrev særoppgave på videregående om «Idioten» av samme forfatter.

− Jeg elsker lydbøker, podkaster og alt jeg kan ha på øret mens jeg gjør andre ting. Som pendler er det gull å lytte seg til kunnskap eller bli underholdt. Jeg lytter til alt mulig, for eksempel Lindmo og co, Aftenpodden og The Daily fra New York Times. Men jeg kan ingenting om vin med Merete Bø og Thomas Giertsen.

Eks-sjef som forbilde

− Har du noe forbilde som leder, i eller utenfor mediene?

− Jeg har stor respekt for min forgjenger, Arne Jensen. Jeg har jo vært assisterende generalsekretær lenge under ham, og jeg har lært enormt mye. Og jeg kan si det samme om Arnes forgjenger, Nils E. Øy som har vært en viktig læremester både for Arne, meg selv og mange andre.

− Jeg kan få anfall av prestasjonsangst ved tanken på at jeg skal tre inn i en posisjon som har vært fylt av så dyktige folk. Jeg har stor respekt for dem. Å være redaktør, eller mediebyråkrat, er en modningsjobb. Det er en krevende oppgave å gå løs på.  Men det er godt å vite at Arne fortsetter som seniorrådgiver i halv stilling, litt som å føle at det er noen «voksne» til stede. Ikke en hjemme-alene-fest.

− Nå er du veldig selvkritisk?

− Jo, men jeg tar brodden av det ved å ikke fremstille meg som noe glansbilde. Jeg tror det hjelper andre at jeg er så åpen. Ledere skal ikke bare være selvsikre og ha svar til enhver tid, synes jeg. Det ligger naturlig for meg å være åpen.

− Det er klart at at man kan bli tolket på feil måte av enkelte, så man må tenke over hva man kommuniserer. Men så var det det med den ytringsfriheten da. Jeg har sans for å ta den i bruk selv også.