Faglig uenighet i embetsverket er helt vanlig, ifølge Karl Erik Schjøtt-Pedersen. Det finnes ikke ett faglig fasitsvar på kompliserte spørsmål. (Foto: Torstein Bøe / NTB)
Vanlig med faglig uenighet i departementene
Nesten halvparten av sakene fra Olje- og energidepartementet som hadde høringsrunde for fire år siden ennå ikke er ferdig behandlet, skriver Stat & Styring. Det er en indikasjon om at det for enkelte saker går rimelig langsomt i OED.
Kritikerne mener er at det er særlig saker som ikke har med olje og gass å gjøre som «tar lang tid» i OED. For eksempel havvind – en sak et samstemt politikerkorps har snakket varmt om i årevis. Men som ikke «prioriteres» av byråkratene i Oljedepartementet. De vil heller jobbe med karbon, for å si det slik.
Les mer om politisk lederskap og ‘politikk vs forvaltning’:
Havvind til næringsministeren
Dette kan være en av årsakene til at næringsminister Jan Christian Vestre har holdt såpass mange pressekonferanser om «regjeringens kommende havvindsatsing». Næringsminister Vestre har nærmest «kuppet» energiministerens saksområde, og sitter nå tilsynelatende ved rattet når det dreier seg om havvindssatsingen. Dette har Vestre fått mye skryt for – både av industrien, av miljøorganisasjonene og av politikerkollegaer fra flere partier.
Men han møter også kritikk: Når kommer det noe konkret? Når kommer det tall, kostnadsoverslag, framdriftsplaner ...? Når kommer den politiske saken?
Man kan fastslå at Vestre har skapt høye forventninger og ditto fallhøyde. Hvordan det hele ender, gjenstår å se. Poenget her er at han har utfordret vanlig saksgang i departementet, og også gått andre steder enn til OED for å finne faglig støtte.
De av oss som har hatt mulighet til å delta i slike prosesser, vet at det kan være svært sterke motsetninger mellom departementene
Hva er «faglig rett»?
Men kritikken mot forvaltningens forkjærlighet for «sine saker», er ikke ny. I boken «Norsk byråkrati – kan det bli bedre», er nettopp departementenes bevisste, og kanskje også ubevisste, ensretting et av temaene. I boken diskuterer tidligere statsråd i flere departementer og nåværende riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen om embetsverket kan «være både faglig uavhengig og politisk effektivt».
De ansatte i departementene har nemlig en slags dobbeltrolle ifølge Schjøtt-Pedersen: De er en del av forvaltningen, men de er også en del av statsrådens sekretariat.
Idealet er at embetsverket skal være politisk nøytrale, med tung faglig kompetanse. Dette fremstilles tidvis som om embetsverket kun søker det faglig riktige svaret, skriver Schjøtt-Pedersen. Men hva betyr det? Hva er «rett svar» i en kompleks sak?
«De av oss som har hatt mulighet til å delta i slike prosesser, vet at det kan være svært sterke motsetninger mellom departementene … … I en gitt sak er det altså ikke ett faglig uavhengig syn som alle i embetsverkets ulike departementer står sammen om … … Tvert imot representerer departementene ulike sektorer med ulike mål og ulike interesser, og det som er embetsverkets syn, formes i stor grad av disse interessene. Embetsverket i Samferdselsdepartementet har andre faglige vurderinger av hvor traseen for en vei skal gå, enn embetsverket i Klima- og miljødepartementet, selv om fakta er de samme for dem begge».
Karl Eirik Schjøtt-Pedersens poeng er at det ofte ikke finnes enkle og «nøytrale» faglige vurderinger. Embetsverkets faglige vurderinger formes av hvilken fagbakgrunn man har og hvilke interesser man søker å ivareta.
Embetsverkets 7 plikter
I 2019 kom det noen retningslinjer som gjennom «sju plikter for embetsverket» beskriver forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk. En utfordring med dem er at de til dels er motstridene, men slik er kanskje også virkeligheten. De sju pliktene lyder som følger:
-
Lovlighet Embetsverket skal handle innenfor lovens rammer. Dette er grunnleggende i en rettsstat. For embetsverket gjelder plikten om lovlighet både når det gir råd til og foreslår tiltak overfor politikerne, men også når det iverksetter politiske vedtak.
-
Sannhet Sannhetsplikten innebærer at embetsverket ikke selv gir eller bringer videre uriktige opplysninger, eller bidrar til at dette skjer. Det samme gjelder opplysninger som ikke nødvendigvis kan sies å være uriktige, men som i en gitt sammenheng kan virke villedende, f.eks. ved at viktige opplysninger ikke er tatt med i saksframstillingen. Endelig må embetsverket ikke unnlate å gi opplysninger av vesentlig betydning for en sak.
-
Lojalitet Embetsverket er regjeringens og statsrådens viktigste ressurs for å få utviklet og gjennomført sin politikk. Forpliktelsen om lojalitet innebærer at embetsverket har en plikt overfor statsråden til å utføre sitt arbeid i tråd med de arbeidsinstrukser som gis av ledelsen.
-
Faglighet og faglig uavhengighet Denne forpliktelsen innebærer at embetsverket skal legge til grunn faglige standarder og kriterier, metoder og kunnskap innenfor de ulike fag som er relevante for ulike saker. Embetsverket skal være åpen om eventuelle faglige uenigheter. Faglighet innebærer også å sørge for at alternative løsninger blir utredet og presentert og at både positive og negative virkninger av tiltak blir utredet.
-
Partipolitisk nøytralitet og objektivitet Embetsverket skal kunne betjene den til enhver tid sittende statsråd og regjeringen som kollegium. Et viktig kjennetegn på embetsverkets nøytralitet er at det kan betjene enhver regjering uansett parti.
-
Åpenhet Tillit mellom embetsverk og politisk ledelse forutsetter stor grad av åpenhet internt i forvaltningen. Politisk ledelse og embetsverket har en gjensidig orienterings- og rapporteringsplikt dersom de får opplysninger som vil kunne ha betydning for de sakene departementet har ansvaret for.
-
God styring og ledelse Embetsverket skal legge til rette for effektiv ressursbruk, og utøve sitt arbeid så effektivt som mulig. Dette innebærer en plikt til god styring og ledelse innenfor de fullmakter som er gitt fra statsråden.
Kilde: Kommunal- og distrikstdepartementet
