Tok dissens i offentlig utvalg – nå går regjeringen videre med hennes forslag

­I april 2020 fikk Cathrine Moksness – som i sin tid startet og bygget opp Gatejuristen − oppmerksomhet fordi hun som eneste medlem i et offentlig utvalg tok dissens og gikk mot utvalgets innstilling.

Det såkalte Rettshjelpsutvalget hadde jobbet i to lange år med å vurdere hvordan den norske rettshjelpsordningen kunne bli bedre. Utvalgets flertall ville ha justeringer av de allerede etablerte ordningene, blant annet gjennom høyere advokatsalær samt å slippe opp litt på hvor lite du må tjene for å komme inn under rettshjelpsordningen. Moksness på sin side, ville utvikle en helt ny rettshjelpsordning, med egne rettssentre rundt om i landet som såkalt «førstelinjetjeneste». Hun mener en slik førstelinje vil innebære en stor forbedring og effektivisering av rettshjelpsordningen.

Politikerne lyttet

Og nå kan Moksness huke av for en ikke så rent liten seier:

Justis- og beredskapsdepartementet har nylig nedsatt en arbeidsgruppe som skal utrede en førstelinjetjeneste for rettshjelp – og bakgrunnen er dissensen til Moksness i Retthjelpsutvalget.I mandatet til den nye arbeidsgruppen skriver departementet:

«Det er en utfordring ved dagens rettshjelpsordning at mange som trenger hjelp i juridiske spørsmål, ikke får behovet dekket. En førstelinjetjeneste for rettshjelp vil kunne bidra til å møte denne utfordringen».

Så viser departementet til Rettshjelputvalgets utredning som kom i april 2020: «Det fremgår av mandatet til Rettshjelputvalget at utvalget skulle vurdere alternative måter å organisere rettshjelpsordningen på … … Rettshjelputvalget foreslo imidlertid ikke at det opprettes en førstelinjetjeneste ... …Utvalgsmedlem Cathrine Moksness tok dissens på utredningen da hun ønsker en annen innretning på rettshjelpsordningen med et mer variert og effektivt leveringsapparat enn det flertallet foreslår, blant annet etablering av en førstelinjetjeneste».

Konklusjonen fra departementet lyder:

«Rettshjelputvalgets utredning har vært på høring. Av høringsinnspillene fremgår det at mange av høringsinstansene mener det bør etableres en førstelinjetjeneste for rettshjelp».

Den nye arbeidsgruppen skal altså jobbe videre med Cathrine Moksness sitt forslag. Resten av Rettshjelpsutvalgets innstilling legges, om ikke i skuffen, så i alle fall på is.

− Jeg har registrert en økende politisk interesse for dissensen og er selvsagt glad for at Justisdepartementet viser til den i mandatet for arbeidsgruppen, sier Cathrine Moksness til Dagens Perspektiv.

Startet sitt eget rettssenter

Men Moksness er en utålmodig sjel. Hun hadde ikke tid til å vente på debatten, så hun startet like godt sitt eget rettssenter i Oslo.

− Drømmen er offentlige rettssentre. Jeg er utålmodig, derfor startet jeg Rettsenteret. Dette må ikke forveksles med mitt forslag om statlige rettssentre, men er en ideell stiftelse. Formålet er å teste ut viktige sider av modellen for de statlige rettssentrene. Slik at staten eventuelt kan overta rettssenter-modellen, utvide den og drive den videre, sier hun.

−Vi har startet opp med barn og unge fordi det her er et stort udekket rettshjelpsbehov. Det kan flere, blant annet Barneombudet, skrive under på.

Rettssenteret i Oslo har foreløpig to fast ansatte og 80 frivillige, i tillegg til prosjektmedarbeidere til en egen digital satsning. Moksness & co har i tillegg planer om å etablere lignende rettssentre i både  Bergen og Tromsø.

I Oslo jobber Rettssenteret blant annet målrettet mot drabantbydelene på østkanten. Senteret har rekruttert unge frivillige fra lokalmiljøene som har multikulturell bakgrunn og som snakker flere språk.

− Det er svært viktig å bruke «kjentfolk» for å nå inn til ungdommene. Først når vi har gjort det, kan vi bruke jussen for å løse problemer, forteller Moksness. − Våre folk oppsøker for eksempel jobbsentre, de kan dukke opp på konserter eller på den lokale ungdomsklubben. De frivillige må være der hvor ting skjer for å komme i kontakt med ungdommene.

− Det er viktig å nå ut til klientene. Vi må være der barn og unge faktisk bor. Når vi bruker frivillige med lokal tilhørighet, møter ungdommene noen som er «en av dem». Vi merker at noen av våre frivillige faktisk blir en slags ledestjerne i sine lokalmiljøer.

− Hva vil ungdommene snakke om da?

− Det går ofte i utfordringer på jobb eller på skolen. Eller så handler det om møter med politiet. Det er mange som trenger hjelp.

− Fordi de unge svært ofte har juridiske problemer som er av stor velferdsmessig betydning burde Oslo kommune etter min mening vist større interesse.

Rettssenteret har søkt om støtte fra Oslo kommune, men fikk «nei».

− De mener visst at vi ikke en kostnadseffektive nok ...

Heldigvis for Rettssenteret vurderte Justisdepartementet det annerledes. Derfra har Rettssenteret får oppstartsmidler. I tillegg får de støtte fra private, stiftelser og advokatfirmaet Haavind.

− Jeg bygger opp en virksomhet der målet er at andre skal kunne overta. Men jeg håper jo det blir bruk for meg en stund til …

Rettssenter-gjengen ved noen av dem. Bak fra venstre: Lene Ødegården (frivillig)  Astrid Rød (fast ansatt), Emil Vold (frivillig), Knut-Magnar Aanestad (tech-jurist med ansvar for digital stasing), Jeanette Jetteng (frivillig) og Anne Brodkorb (styremedlem). Foran fra venstre:  Ajitha Sritharan (frivillig), Dilan Sedqi (frivillig) og Cathrine Moksness.  
 

Foto

Rettssenteret

Trenger å rydde litt

Cathrine Moksness drømmer altså om at staten skal overta og videreutvikle det hun selv har startet i Oslo.

− Du vil rett og slett omorganisere hele den offentlige rettshjelpsordningen i Norge på egen kjøl?

− Vel, i alle fall rydde opp litt...

− Jeg foreslår et nytt spor, framhever Moksness.

Cathrine Moksnes sitt utgangspunkt er at det er veldig mange aktører innen rettshjelp i Norge i dag. Rundt 50 ulike rettshjelpsaktører får i dag støtte over statsbudsjettet − alt fra kommunale rettshjelpsordninger via studentdrevne tiltak som Jussbuss og Jurk til Gatejuristen og krisesentre over hele landet.

Men det er, som Justisdepartementet har uttalt i sine utvalgsmandater, lite koordinering og ingen samhandling mellom de ulike tilbudene. Det er det Moksness ønsker å få til gjennom å utvikle en helt ny ordning med egne statlige rettssentre.

− Samle, samordne og ordne, er greia. Å få mer rettshjelp ut av hver krone samtidig som rettssentrene sikrer at grunnleggende krav til kvalitet blir ivaretatt.

− «En dør inn», som man gjerne sier i dag?

− Ja, men rettshjelpen må være over alt, både lokalt der folk bor og digitalt.

− Det høres dyrt ut?

− Man trenger ikke kontorer over alt, men folk. Jeg ser for meg at det etableres statlige rettssentre på steder der det er god tilgang på jurister slik at en kan bygge opp kompetansesentre. Formålet er å utvikle et fagmiljø som kan serve en førstelinjetjeneste i områder hvor det ikke er tilfredsstillende tilgang på rettshjelp. Kommunene tilknyttes disse slik at det i samtlige kommuner finnes et sted der alle kan henvende seg og få en gratis førstekonsultasjon. Da kan man avklare om saken er av juridisk art og hva som kan gjøres videre, forklarer Moksness.

Om det ikke gis avklaring på stedet, så kan Rettssenteret kobles inn der det er nødvendig, enten via en digital rettshjelpsløsning, videolink eller telefon.

− Her kan en snakke med en kvalifisert jurist. Dersom saken ikke kan løses der og da, vurderer Rettssenteret hva som kan gjøres videre, blant annet om den bør henvises til en advokat eller andre i en andrelinjetjeneste, fortsetter hun.

Ordningen sikrer ifølge Moksness at alle har ett sted å henvende seg og at hjelpen lettere kan tilpasses behovet deres. Problemene kan være enkle og løses der og da, men de kan også være mer krevende og ende i retten.

− Det handler om å sortere. Omtrent som man gjør på Legevakta. Mange saker kan løses i førstelinja. Så sendes de som er alvorlig skadet eller syke videre til eksperthjelp. Poenget er å bruke ressursene riktig.

− Du vil jo ikke sette kirurgen i resepsjonen. Det samme gjelder for advokater, påpeker Moksness.

Problemstillinger i unge menneskers hverdag

− Hva slags saker kan typisk løses uten advokathjelp da?

− Siden stiftelsen Rettssenteret har satset spesielt på barn og unge, kan vi ta noen eksempler som gjelder dem. De har ofte utfordringer som kan løses ganske enkelt. For eksempel kan de ha kjøpt en Playstation på Finn som ikke virker. Eller de har en IPad på skolen som er defekt, og som skolen mener er deres skyld, mens de er uenig. Kanskje har de trøbbel med husleie eller med en vanskelig utleier? Spørsmål om jobb og arbeidsforhold er også en gjenganger, eller møter med politiet.

− Dette er problemstillinger i unge menneskers hverdag. Disse kan svært ofte løses enkelt uten at man trenger å bruke rettssystemet. Som for eksempel gjennom raske avklaringer på stedet, gjerne hjelp til selvhjelp eller veiledning, eller ved representasjon utenfor domstolene, sier Moksness, som også vil ha en digital løsning:

− I tillegg trengs det en digital rettshjelpsløsning som blant annet gir «hjelp til selvhjelp» og som også sikrer sømløse overganger til en andrelinjetjeneste. Vi har nå utviklet «Rettsi», en digital prototype på en slik løsning.

Moksness forteller videre at Rettssenteret har spurt barn og unge selv om hvordan de kunne tenke seg at rettshjelp skal fungere.

Og svarene er tydelige: Ungdom vil ha en digital løsning der de kan få svar på sine spørsmål. De ønsker også muligheten for å være anonym og at løsningen skal kunne brukes når som helst og hvor som helst.

− Og, i tillegg, vil de ha muligheten til å kunne snakke med et «ekte menneske».

«Vi vil bare skape en ordning der ressursene brukes mest mulig effektivt. Jeg er sikkert på at det er nok problemer til alle, for å si det på den måten»

Favner bredere

− Man må tenke nytt om både innretning og finansiering. Dette burde ikke bare være noe som står på Justisdepartementets budsjetter, mener Cathrine Moksness.

Ifølge henne omfatter rettshjelp i stor grad også Kommunaldepartementet (med lokale ordninger og de digitale løsningene) og Barne- og familiedepartementet (barn og ungdom).

− Så her skal alle med. Og bla opp penger?

− I alle fall bør flere offentlige aktører være med å ta ansvar for å bygge en nasjonal rettshjelpsordning som når ut til alle innbyggerne.

Har ikke noe mot advokater!

− Men hvorfor møter du likevel motstand fra deler av den såkalte «advokatstanden»?

− Jeg er slettes ikke mot advokater! Har jobbet som advokat selv, jeg. Kanskje er det slik at noen advokater tror at andre skal ta over deres «marked». Men det stemmer jo ikke. Vi vil bare skape en ordning der ressursene brukes mest mulig effektivt. Jeg er sikkert på at det er nok problemer til alle, for å si det på den måten, sier Moksness.

− Jeg tror ikke at alle problemer kan løses med «avklaring på stedet» eller «hjelp til selvhjelp», så Rettssenteret er absolutt ingen trussel for advokatene. Samfunnet er komplekst og rettighetsbasert. Folk vil ikke slutte å krangle. Det vil alltid være bruk for advokater.

Cathrine Moksness trekker pusten og konkluderer:

− Det er viktig å bruke mer ressurser utenfor domstolene, før sakene havner i retten. Det blir billigere i det lange løp samtidig som flere får ivaretatt rettighetene sine.