Subjektredaktør Danby Choi: – Vår fordømte plikt å kritisere islam

­− Det er vår fordømte plikt å kritisere islam, og forfattere skal kunne gjøre dette uten å frykte for trusler og vold, sier Danby Choi, redaktøren av Subjekt, Norges raskest voksende kulturavis.

– Storsamfunnet må fordømme angrepet og beskytte kunstnerne og ytringsfriheten. Nå håper jeg at vi ikke får en reprise på det som skjedde etter at William Nygaard ble skutt to ganger i Dagaliveien på 90-tallet. Da var både politiet, mange politikere og andre veldig redde for å se den innlysende sammenhengen mellom angrepet og islamistisk motivert vold. Vi kan ikke bli så politisk korrekte at vi ikke tør å legge skylden der den skal være, fortsetter Choi.

Han presiserer at ikke alle muslimer støtter attentatet, men at flere burde fordømme angrepet. Choi er heller ikke imponert over statsministeren.

– Støre hadde mer å bevise, ettersom han under karikaturstriden beklaget tegningene overfor muslimene, i stedet for å være tydelig på karikaturtegningenes lovlighet. Det er bra at Støre nå fordømmer angrepet på Rushdie, men jeg forstår at mange reagerer på Støres tvetydighet i et spørsmål som bør være enkelt, påpeker Subjekt-redaktøren.

– At Støre beklaget karikaturen overfor muslimene, er de lave forventningers rasisme. Er det virkelig sånn at muslimer ikke greier bedre enn å reagere på tegninger med vold? Det tror ikke jeg. Jeg tror muslimer som andre mennesker tåler kritikk og karikaturer. Og det gjør de, i det store bildet. Så vi kan ikke gi etter for de få og ekstreme. Det er de som må bygge opp toleranse, sier Choi.

– Det er klart det kan være sårende med tegninger og karikaturer, og både kunstnere og forfattere skal tåle kritikk. Men da må de jo kritisere, ikke ty til vold. Som Salman Rushdie selv har sagt det: Uten retten til å krenke, har man i praksis ingen ytringsfrihet.

– Det finnes mange modige muslimer som bryter med rekkene og fordømmer terror og vold i islams navn. Disse stemmene er umåtelig viktige, og jeg skulle ønske flere av dem ytret seg i offentligheten, sier Choi, og fortsetter:

– Blant dem som ikke lenger er muslimer, men som kommer fra muslimske hjem, så har jeg mange forbilder. Shabana Rehman, Lily Bandehy, Deeyah Khan, Dana Manouchehri og flere andre norske kvinner er blant dem som virkelig har inspirert meg til å bli den jeg er.

Alltid i dress

Selv kommer Danby Choi fra et protestantisk hjem. Skjønt annerledes enn majoriteten ser han jo ut, med sine sør-koreanske foreldre. Det gjør han ikke noe nummer av – heller ikke at han er homofil.

Chois mest tydelige «statement» utad er egentlig at han er så elegant i sin mørke dress. Det er jo ikke alle norske 29-åringer som går med dress til daglig, inkludert en sommerdag med 26 grader ute. Når jeg intervjuer ham har han allikevel droppet slips, for det er søndag.

Jeg lurer på om han holder stilen på hjemmebane, og han forteller at han bor i en fjerdedel av en gammel villa med mahognipanel på veggene og norske samtidskunstnere på veggene. Han er særlig glad i abstrakt maleri og stillebensfotografi, og nevner Bjørn Båsen, Marianne Hurum, Lars Morell og Christian Tunge blant favorittene.

– Hva er det mest overraskende du har i bokhyllene?

– Koranen, kanskje? Bibelen også. Ellers finner du banebrytende forfattere som Christopher Hitchens, og ikke minst Salman Rushdie.

– En bok som har betydd mye for deg?

– «Cynical Theories: How Activist Scholarship Made Everything About Race, Gender, and Identity − and Why This Harms Everybody» av James Lindsay og Helen Pluckrose. De hudfletter identitetspolitikken intellektuelt, og de er redelige. De gjengir identitetspolitikkens beste argumenter, og formidler problemene ved denne tenkemåten på en elegant måte.

– Jeg var klar motstander av identitetspolitikk og «woke» før jeg leste boken, men enda mer etter. Det er en fantastisk velskrevet debattbok.

– I en podkast forteller du om at du har blitt angrepet på åpen gate?

– Ja, kjæresten min og jeg gikk og holdt hverandre i hendene, og da stanset det en varebil med logo, og ut kom det et par karer i arbeidstøy, enten de var rørleggere eller hva de var, som tydeligvis var svært provosert. Jeg husker ikke nøyaktig ordene, men de knuffet og dyttet oss. Om jeg var redd? Nei, jeg var bare full av adrenalin. Jeg synes det er synd at mange andre homofile opplever slikt i hverdagen.

– Bør man forske mer på sammenhenger mellom religion og homohat?

– Dessverre så stemmer det at homohat er suveren blant enkelte innvandrergrupper, og at religiøse overbevisninger har sammenheng med dette. Det betyr ikke at man skal gre alle over med én kam. Man må ha tungen rett i munnen. Men enda viktigere er det at det er mulig å snakke om disse tingene. Det opplever jeg ikke at det alltid er like stort rom for, uten å bli kalt for en rasist eller noe sånt. Dette gir svært uheldige utslag. Berøringsangst for disse bidrar til at problemene kommer tilbake som noe mye større og mye verre.

Uenighet et gode

− Hvorfor startet du Subjekt? Og det til og med tre år før du tok en bachelor i journalistikk? Hvorfor gikk du ikke bare inn i eksisterende medier?

– Jeg hadde jobbet i mediene lenge før jeg tok noen grad. Jeg var i Aftenposten, Dagbladet og Natt og Dag som 18-åring, men jeg skjønte raskt at jeg måtte starte en egen avis for å få den innflytelsen jeg ville ha, fordi jeg hadde store ambisjoner. Moren min skjønte ikke hvorfor jeg valgte denne strevsomme veien, hvorfor jeg ikke gikk for en trygg jobb i en av de mange store avisene, men jeg tror det er mer å utrette gjennom Subjekt.

Danby Choi eier selskapet sitt selv, og har intet styre. Han har tolv ansatte, hvorav seks er journalister. I 2019 omsatte Subjekt for tre millioner kroner, og i 2021 for åtte millioner. I 2022 regner han med en omsetning på tolv millioner.

– Det er utrolig hva mine kollegaer i redaksjonen og salgsavdelingen får til. Virkelig. Det er utrolig lett å være sjef, vi får skryt for alt det arbeidet disse legger ned.

– Hvem er konkurrentene? Når blir dere like store som Klassekampen og Morgenbladet?

– Før sammenlignet vi oss med kulturtidsskrifter. Så ble vi raskt mye større enn dem, og vi favner også bredere stoffmessig. Vi ønsker å være dyptpløyende som tidsskriftene, aktuelle som avisene og inspirerende som magasinene. Det er nok mest nærliggende å sammenligne oss med Morgenbladet, Klassekampen og Aftenposten, ja, om du isolerer kulturredaksjonene der.

Unge lesere

Han opplyser at halvparten av leserne er under 30 år, og 70 prosent mellom 20 og 40, og det er en jevn kjønnsbalanse.

– Vi når en målgruppe som kulturlivet lenge har slitt med å nå. Unge voksne. Det er en demokratisk bragd. Det er også en demokratisk bragd at vi bidrar med nye perspektiver på kunst og kultur. Vi er relativt alene om å ha et liberalt ståsted i den sterkt venstrelente kulturtidsskriftsfloraen. Mangfold er et moteord i kulturlivet, men Subjekt har gang på gang vist at feltet er ganske så konformt og enfoldig.

– Hvordan når Subjekt denne unge målgruppen?

– Subjekts redaksjon er svært annerledes enn i de fleste kulturaviser, hvor anmelderne og de mange bidragsyterne ofte er eldre. De er bra folk, våre forbilder, men vi mener at vår unge redaksjon mangfoldiggjør kulturstemmene. Det gjør også at vi refererer mindre til døde filosofer og mer til mer nærliggende og ofte popkulturelle referanser. Slik gjør vi kunst og kultur mer allment, mer forståelig for en annerledes målgruppe.

–Tenker du etnisitet, religion, kjønn, kjønnsidentitet og seksuell preferanse når du rekrutterer journalister?

– Nei. Jeg tenker talent.

– Men er det ikke et mål å ansette folk med ulik bakgrunn og politisk tilhørighet?

– Jo, men det må være sekundært. Jeg kan ikke se for meg et yrke hvor mangfold er viktigere enn i journalistikken. Men det er viktig å vite hvorfor du ønsker dette mangfoldet. I kulturlivet har man lenge sett krav om å ansette folk med ulik hudfarge, at man får et mangfold basert på slike identitetspolitiske faktorer. Men hva skal du med en gruppe bestående av svarte, hvite, brune, gule, blåhårede, tykke, tynne, blinde og døve, dersom alle stemmer SV?

Mangfold er viktig fordi at man da får en gjeng som utfordrer hverandre i syn. Det er i debatten og meningsbrytningen man utvikler seg. Hvis man tror at mange ulike hudfarger gir deg dette, så har du blitt lurt av en optisk illusjon. Når det er sagt, i Subjekt har vi for øvrig et mangfold i både legning, hudfarge, kjønn og politisk ståsted.

– Greier dere da å diskutere uten å bli sinte på hverandre, for vi lever jo i en tid hvor mange sier seg krenket?

– Det må være en viss uenighet, hvis ikke så lurer vi bare oss selv. Subjekt har ansatte med ulikt politisk ståsted, men noen grunnprinsipper er vi selvfølgelig helt enige om: at uenighet er en dyd, og at vi har grunnleggende respekt for ytringsfrihet. Noen grunnverdier må man ha i et selskap. Våre verdier er liberaldemokratiske. Vi er for åpenhet, toleranse, og så videre.

– Hva slags type stoff ender det gjerne med at dere tar bort fordi det ikke passer inn i konseptet eller som du personlig synes er helt uinteressant?

– Mennesker i dag benytter seg av et mediemangfold. Derfor utretter vi mest når vi skriver om det alle andre skriver om. Som utfordreravis er det viktigere at vi byr på andre vinklinger i både nyheter og debattinnlegg, enn at vi skriver det samme som alle andre. Derfor er det lettere å si nei til det som alle andre dekker, og det som alle andre mener. Det gjelder for eksempel også kunstutstillinger. Subjekt dekker en del kunst- og kulturproduksjoner som andre redaksjoner ikke vier tid til. Og så utfordrer vi konformiteten på kulturfeltet, da.

Foto

− Det er vår fordømte plikt å kritisere islam, og forfattere skal kunne gjøre dette uten å frykte for trusler og vold, sier Danby Choi, redaktøren av Subjekt. Foto: Nina Kraft

Kultur og natur

– Konformt på hvilken måte? At statlig støtte er bedre en kommersiell drift, for eksempel?

– For eksempel. Kulturlivet har for eksempel sagt i mange tiår at statsstøtte er det eneste som slipper kunsten fri. Vi har på lederplass sådd tvil om dette. En undersøkelse fra Sverige viser at kunstnere tilpasser seg politiske signaler for å få mer støtte. Så når Kulturrådet sier de vil satse på klima, som de gjorde, er det bare å anta at norske kunstnere begynte å lage mer klimakunst. Skulle ikke Kulturrådet slippe kunsten fri?

− Jeg tror uavhengighet er umulig i en avhengig verden, men å ikke legge alle eggene i én kurv gjør deg mer uavhengig. Som med Subjekt. Det er derfor vi ønsker en blandingsøkonomi med både pressestøtte, privat støtte, inntekt fra abonnement og inntekt fra annonsører.

Subjekt får pressestøtte og støtte fra Fritt Ord. Tidligere fikk avisen også støtte fra Kulturrådet. Men til sammen utgjør dette bare 15-20 prosent av omsetningen i selskapet, opplyser Choi. Resten er kommersielle inntekter fra abonnenter og annonsører.

– Du driver en kulturavis, så hvordan definerer du kultur?

– Det er mange måter å definere det på. Kultur er motsetningen til natur. Det er alt det vi mennesker skaper og driver med i bevissthet, fra skikk og bruk og høflighet, til vakre designobjekter og ubrukelige, men vakre malerier. Kultur er også hvordan vi ter oss, både online og i avisene, i moskéen og på skolen.

– Hvorfor skriver Subjekt så mye om islam, skulle det ikke være en kulturavis, har noen skrevet på sosiale medier. Vel, om du tror at islam ikke har noe med kultur å gjøre, så burde du lese mer Subjekt.

Ikke «alternativ»

– Er Subjekt del av «alternative medier» mot «mainstrema media»?

– Nei, det kan man ikke si, for vi følger Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten, og er godt innenfor den tradisjonelle medieidentiteten. Om ikke mer enn mange av de gamle. Vi er konservative når det kommer til presseetikk og i respekten vår for ytringsfriheten. Mange gamle aviser har en langt mer progressiv, jeg vil kalle det for alternativ, holdning til dette.

– Men dere stiller spørsmål som andre ikke gjør?

– Ja, og det blir riktig å kalle oss for en utfordreravis. Vi er jo det. Men vi er ikke et alternativt medium. Jeg er jo selv styremedlem i Oslo Redaktørforening. Jeg er altså talsperson for mainstream media. Mindre alternativt blir det nesten ikke. Men nå moraliserer jeg ikke, jeg synes faktisk alternative medier er viktige, jeg. Pressen må heller ikke bli konform.

– Du definerer ikke Subjekt som på høyresiden. Men du blir vel selv oftest kritisert fra venstresiden? Enkelte har kalt deg nazist og rasist, og en har gitt deg og nettstedet Document med-ansvar for drapene utenfor London Pub i juni. Hvordan opplever du det?

– Da statsministeren het Erna Solberg, så stilte Dagsnytt 18-programlederen spørsmål som kan sies å være «fra venstresiden». Sånn er det bare. Vi i pressen skal utfordre makten.

− Når makten på kulturfeltet så til de grader er venstresidelent, er det helt naturlig at de kritiske spørsmålene kommer fra høyre. Når det gjelder Pride-aktivistene som mente at jeg hadde medskyld i terror, så synes jeg det er helt absurd. Det må selvfølgelig gå an å være kritisk til Pride, uten å skulle være medskyldig i terror mot homofile. Den kritikken sier nok mer om dem som fremmer den, enn om meg. − Å være skeptisk til radikal kjønnsideologi, er ikke det samme som å være transfob. Å fordømme islamistisk terror, er ikke å være islamofob. Å være for ytringsfrihet, er ikke å være rasist. Herregud, de folkene der er så enkle.

De stemmeløse

– Ingenting gjør meg mer glad enn når det kommer en jente, eller en gutt, bort til meg og sier at jeg er deres stemme, for de kan ikke si det selv, fordi de har feil kjønn eller hudfarge eller religion. Noe av det viktigste for Subjekt er å være en stemme for de stemmeløse, understreker Choi.

– Hvor alvorlig er dette med kanselleringskultur? Er det mest et amerikansk fenomen, eller er det et problem i Norge også nå?

– Vi har skrevet om så mange tilfeller at det viser at det er godt etablert i visse miljøer i Norge, særlig blant kunstnere og i akademia.

– Og i journalistikken?

– Også der. Der er alvorlig, for pressen er tuftet på grunnleggende verdier som ytringsfrihet og respekt for uenighet.

– Har du vært utsatt for kanselleringskultur selv?

– Ja, det hender rett som det er at noen forsøker å stoppe Subjekt ved å ringe til annonsørene våre for å få dem til å trekke seg.

– Har noen annonsører noen gang trukket seg på grunn av slikt press?

– Etter hva vi vet, så er det én. Men det gjør ingenting. Når aktivistene gjør dette, så ringer flere av annonsørene til oss, og spør om det er noe de kan bidra med. De er rett og slett glade for at det finnes en avis som utfordrer, uten å snuble. Vi opplever generelt at det er stor støtte til Subjekt.

– Hva slags egenskaper trengs for å lede en ny avis? Nevn noen egenskaper du mener er typisk for deg selv som leder.

– Du må stole på dine ansatte. Avisen kan ikke vokse av at du selv løper fortere og fortere hvert år. Nå ser det ut som at jeg gjør så utrolig mye, fordi at jeg som regel er talsperson i mediene, men det største arbeidet blir gjort av mine vanvittig dyktige kollegaer.

– Selv om du ikke er enig med de som driver med identitetspolitikk, i hvilken grad har det faktum at du har koreansk familiebakgrunn, pluss at du er homofil, gjort deg til den du er?

– Begge deler er en del av min identitet, men jeg er opptatt av at man ikke skal legge for mye i identitetskategorier. Vi må komme oss vekk fra tankegangen om at alle koreanere, eller alle homofile, er like. Det er utrolig begrensende. Min oppfordring til unge er å bryte ute av disse båsene. Det er de som holder oss nede. Jeg er først og fremst redaktør, ikke koreaner eller homofil.