Sluttpakker kan bli kostbart for FHI

­Folkeinstituttet må kvitte seg med 300 ansatte − 20 prosent av staben – på grunn av kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. FHI har som et ledd i nedbemmaningsprosessen valgt å tilby alle sine ansatte sluttepakke.

Unngå konflikt

Anders Underthun er forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet.

Foto

OsloMet

Anders Underthun ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet ledet i fjor et forskningsprosjekt om hvordan arbeidsgivere håndterer eldre arbeidstakere i omstillinger. Han sier til Dagens Perspektiv at en av årsakene til at sluttpakker tilbys i en nedbemanningsprosess er at man håper å unngå konflikt. Det er frivillig å inngå en sluttpakkeavtale, og for arbeidstakere som lett kan få seg jobb et annet sted er, kan det være en attraktiv løsning.

Såkalte sluttpakker eller sluttavtaler skiller seg fra oppsigelser på en rekke områder. Det er en frivillig ordning som ikke omfattes av lov- og avtaleverket på samme måte, men som avtales individuelt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Samtidig er det forskjell mellom generelle sluttpakker som typisk tilbys til en gruppe arbeidstakere, og individuelle sluttpakker som tilbys medarbeidere arbeidsgiver av ulike årsaker ønsker å kvitte seg med. I forbindelse med omstillinger er det den første formen sluttpakker (generelle) som vil være den mest vanlige.

− Hvis du sier «ja» til en sluttpakke, så har du ikke lenger noe vern. Avtalen er individuell og du er ikke lenger en del av det avtaleverket som regulerer ordinære oppsigelser, sier Underthun.

«Det skal være frivillig, men ansatte kan også føle et press for å si ja»

Press

I FHI har man valgt en generell løsning der man tilbyr sluttpakker til alle som har vært ansatt i mer enn ett år. En annen vanlig måte å gjøre dette på er at man tilbyr sluttpakker til alle som er over en viss alder.

− Det skal være frivillig, men ansatte kan også føle et press for å si «ja». Særlig gjelder det der sluttpakken har et innslagspunkt på alder. For eksempel kan seniorer som kunne tenkt seg å jobbe lenger, føle seg presset til å inngå en sluttavtale, forteller Anders Underthun.

En annen måte å «presse» fram et «ja» på, er å gå rett på den enkelte ansatte. Det gjør det vanskeligere å betakke seg for tilbudet.

− Sluttavtaler er den enkleste veien ut for ledelsen hvis man vil unngå konflikt. Men det gjør gjerne noe med de som blir igjen også. Prosessen kan skape uro i organisasjonen og de som blir igjen risikerer å jobbe mer enn før for å dekke opp for den tapte arbeidskraften. Arbeidsmiljøet kan få seg en knekk etter slike nedbemanningsrunder, forklarer AFI-forskeren.

− Dessuten er sluttpakker kostbare, og kan innebære at det blir mindre ressurser i organisasjonen i årene som følger.

Anders Underthun mener at måten FHI har gjort det på, med å tilby sluttpakke til alle, øker risikoen for at det er «de beste folka», de som er ettertraktet på arbeidsmarkedet, som takker ja.

− Vinnerne i slike prosesser er gjerne dem som ikke nøler med å si ja til en sluttpakke fordi de vet at de lett får jobb et annet sted.