Pappaen, sønnen og «koronafyren»

Men først:

− Hva betyr gjenåpningen for Oslo?

− Det betyr enormt, det er fantastisk at vi nå kan begynne på livet i en ny normal etter pandemien. Oslo er den kommunen i Norge som er blitt rammet hardest. Alle kjenner noen som har vært syke, har mistet jobben, vært permittert, vært uten sosiale arenaer, ikke fått deltatt i begravelser, mistet nære, ikke fått bygget opp det sosiale når de har flyttet til byen. Og mye mer.

– Konsekvensene av denne isolasjonen har vi sannsynligvis ennå ikke sett omfanget av. Dette kommer til å være en av de store oppgavene vi må dedikere ressurser til også i ukene, månedene og årene som kommer.

− Hva er det viktigste Oslo kommune har lært av denne pandemisituasjonen?

− Det aller viktigste vi har lært, er organisasjonens evne til å reagere fort på endrede rammevilkår. Organisasjonskultur har vært av avgjørende betydning for å kunne håndtere en slik krise og utfordring. Det imponerer meg at Oslo kommune gjennom to år har klart å endre sin innretning i håndteringen av pandemien under stadige endrede forutsetninger. Så skal vi også gjennomføre en grundig evaluering, som vil danne grunnlaget for mye læring og forberede oss til nye situasjoner som helt sikkert vil komme på et eller annet tidspunkt.

− Tror du det er «over nå»?

− Om det ikke skulle komme en ny variant etter omikron, så tror jeg dette er avslutningen. Nå håper jeg vi går en vår i møte der vi kan fortsette å rette fokus mot å utvikle byen vår.

Bogerud

Robert Steen viser meg et svart-hvitt foto fra 1964. Det forestiller hans far, Reiulf Steen, i kø utenfor en telefonkiosk. Fotoet kan illustrere reisen han har foretatt siden barndommen på Bogerud på 1960-tallet.

Reiulf – Robert kaller faren sin for Reiulf – står utenfor telefonkiosken fordi han som de fleste i drabantbyen ikke har telefon hjemme, forklarer sønnen. Reiulf skal snakke med Trygve Bratteli, som nettopp har fått vite at han skal overta som formann i Arbeiderpartiet etter Einar Gerhardsen og ønsker Reiulf som nestformann i partiet.

− Reiulf måtte vente utenfor kiosken fordi tante Ljoså måtte snakke ferdig før Reiulf kunne snakke med Norges fremtidige statsminister, forklarer byråden for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo.

Tante Ljoså var nabodamen to etasjer under, ikke hans kjødelige tante. Damene i drabantbyen var «tanter» for alle barna, og mennene var «onkler». Når unge Robert var sulten og ikke gadd å gå opp til sin egen leilighet i tredje, stakk han opp til «tanten» i første og fikk en brødskive. Det kunne skje når ungene hadde stått på «stumpeski», små plastski de festet under skoene. Eller når de hadde sparket fotball. Han får barndommen til å lyde som noe fra Anne Cath Vestly.

I neste øyeblikk minner hans historie mer om Tove Nilsens røffe oppvekstskildringer fra drabantbymiljø. Som når han snakker om ungdommen fra Bogerud når de kastet stein på Bøler-gjengen.

− Er du lei av å være sønn av Reiulf i folks øyne?

− Det er bare i vår generasjon at jeg er sønnen til en tidligere formann i Arbeiderpartiet! For de yngre er det historie. For dem er jeg faren til Mats, sier han.

− Hva liker du best, å være sønnen til Reiulf eller pappaen til Mats?

− Jeg er mest stolt av å være pappaen til Mats! Jeg har ikke alltid vært så stolt av å være sønnen til Reiulf, sier Robert.

Foto

− Om det ikke skulle komme en ny variant etter omikron, så tror jeg dette er avslutningen. Nå håper jeg vi går en vår i møte der vi kan fortsette å rette fokus mot å utvikle byen vår, sier en glad helsebyråd Robert Steen. (Foto: Nina Kraft)

Bestevenner på nettet

For å friske opp hukommelsen:

Mats var den unge mannen med Duchennes muskeldystrofi − en genetisk, ubotelig, progressiv sykdom − som døde i 2014, tjuefem år gammel. Han ble verdensberømt da faren hans – altså Robert – fortalte om hva som hadde skjedd etter hans død.

Mats, som satt i rullestol fra han var ganske ung, og til tider veide ned mot 25 kilo (han var ca. 1,80 høy), var «gamer». Han brukte store tider av døgnet, og særlig natten, online i spillet War of Warcraft med laget sitt, som het Starlight.

Da sønnen døde, tok Robert kontakt med de Mats hadde spilt sammen med – og oppdaget at sønnen hadde vært en fantastisk venn og støtte for en masse ukjente mennesker. «Omsorgsfull», «en ekte venn», «inspirerende», «uten selvmedlidenhet», var blant ordene som Robert og kona Trude fikk høre.

Foreldrene oppdaget at Mats ikke hadde isolert seg, men snarere tvert imot hadde venner i mange land og alle aldre. Noen av gaming-vennene kom i begravelsen, en journalist skrev om det, saken ble omtalt av NRK og lest av en million mennesker i løpet av fem dager. Deretter fanget BBC opp historien og spredte den videre. Fortellingen om Mats ble blant de mest leste på internett i 2019.

En av de store forskjellene fra styrene jeg er vant med i privat sektor er at de politiske styrene består av en halvpart som har en sterk egeninteresse i at vi mislykkes

− I boken din om Mats, «Om natten lyser stjernene», sier du at foreldre til unge gamere bør få seg en avatar og bli med i spillet for å bli bedre kjent med barna sine. Har du gjort det − selv om det måtte bli i ettertid?

− Nei, men gruppen til Mats har laget en for meg! Hvert år, på dagen han døde, møtes Starlight-medlemmene og forteller historier de husker fra da de var sammen med Mats. For å være med på minnemøtene, må man ha kommet over et visst nivå i spillet, «level 40» heter det. Min figur blir hentet av en griff, et flyvende fabeldyr, som tar meg på ryggen og flyr meg inn til det «hellige stedet» hvor minneseremonien foregår.

− Mats var ateist, skriver du, og mellom linjene leser jeg at det er du også. Tenker du annerledes om døden etter hans død?

− Nei, jeg har et veldig rasjonelt forhold til livet og døden. Men jeg er fascinert over at hans historie lever så sterkt og lenge etter at han gikk bort. Etterlivet er for meg minnet om avdøde.

En av starlighterne som holdt tale i bisettelsen i Oslo viste til et jødisk ordtak: «Du dør to ganger. Først når du forlater jorden. Andre gang når det siste minnet er borte». Mats kommer til å leve veldig lenge sammen med oss videre.

Raymond

I tillegg til å være sønn og far er Robert også «eks-stesvoger».

Da han gikk inn i politikken for første gang og ble byråd i 2015, kommenterte journalistene at datteren til hans fars andre kone, Inés Vargas, Carolina, hadde vært gift med byrådsleder Raymond Johansen. Dermed ble det merkelige ordet «eks-stesvoger» skapt.

− Etter det prøvde noen å lage et dynasti ut av at jeg var sønn av Reiulf. De liker jo å konstruere opp dynastier når det gjelder politikere fra Arbeiderpartiet, kommenterer han.

− Men fire år etterpå ble jeg byråd for helse, og da koronaen kom, ble jeg plutselig «han koronafyren» for folk som kom bort til meg på gaten. Vi trenger kanskje litt sånn merke- eller huskelapper å sette på folk.

− Hva har vært spesielt utfordrende for deg i covid-tiden?

− At vi politikere har måttet dramatisk innskrenke folks livsvilkår uten helt å vite hvordan tiltakene rammet. Dette har konsumert meg 24/7 de siste to årene. Men jeg klager ikke for egen del. Det er en nøytral observasjon.

Steen beskriver en bratt læringskurve om mutanter og smittemønstre og inkubasjonstider. Slik viser han sitt logiske temperament, sine naturvitenskaplige interesser og sin sans for tall og statistikk.

− Det dreier seg om adferdsstyring og forventningsstyring. Det krever at du har greie på det du snakker om for å få tillit hos byens innbyggere. Før pandemien hadde ingen politikere begrenset friheten til befolkningen så sterkt i fredstid, påpeker han.

− Hvis jeg sier at denne dugnaden vi har blitt oppfordret til og pålagt faller sosialt skjevt ut, noe folk har lagt merke til, og at det har svekket folks tro på politikerne, hva sier du da?

− Det skjønner jeg godt. Pandemien er en ulikhetsmaskin. En av de grunnleggende samfunnsverdiene våre er frihet og små forskjeller. Og likhet. Men paradokset er at lik behandling ikke alltid er rettferdig. Oslo skulle for eksempel ha fått mer vaksiner enn områdene rundt med mindre smitte, sier han.

I Steens bok om sønnen Mats skisserer han sin familiebakgrunn. Han gjør det veldig klart at både han og hans kone Trude kommer fra arbeiderklassen.

Han forteller om hvordan Reiulf var fattig som liten. Han forteller om hvordan mormoren, som var veldig viktig i barndommen hans, grytidlig om morgenen bar ved opp til legekontoret der hun jobbet, og hvordan hun senere var vaskedame på Oslo-skolene.

Egne valg

− Hva er, og hvem er, arbeiderklassen i dag – og er du en del av den?

− Jeg er meg bevisst min klassebakgrunn, og samtidig veldig privilegert. Men jeg kan ikke si at jeg var arbeiderklasse som barn heller, med en far som var formann i Arbeiderpartiet. − Valgene jeg har tatt i livet har vært uavhengig av min fars politikerbakgrunn. Det var mormor som ville at jeg skulle gå på gymnaset, som det het da, som den første i vår familie.

Noen ganger møtes trådene. I 1967 vedtok Stortinget at videregående skole skulle være en rettighet for alle – etter råd fra Steen-kommisjonen, ledet av Reiulf.

Handelsgym førte Robert Steen videre til økonomistudier og så ut i yrkeslivet. For før han ble kjent som far, sønn, ekssvoger og koronamann, var han næringslivsleder. Han var med på å starte Finn.no som utvidet til 36 land i løpet av 15 år. Utenlandsdelen er i dag skilt ut i den formidabelt suksessrike multinasjonale bedriften Adevinta.

− Ledelse handler nesten ene og alene om mennesker, forståelsen av mennesker, kanskje også kjærligheten til mennesker, mener Steen.

− Jeg fant fotballaget mitt som 6-åring, og oppdaget lagspill, hvordan gjøre hverandre gode, slik at laget blir sterkere enn individene. Jeg oppdaget også konkurranseinstinktet mitt. Det er morsomt å vinne mot andre lag, og særlig å vinne sammen.

Trening gjør mester

− Noen tror ledelse er talent, arv, men jeg tror det er mest at man blir god til det man gjør mye av. Har du tilbrakt mye tid sammen med mange forskjellige mennesker så blir man ofte god også på mennesker.

− Hva er forskjellene mellom å lede i offentlig sektor/politikken i forhold til i privat sektor? Noen sier at den store forskjellen ligger i at man i privat sektor må vise til lønnsomhet, mens man i offentlig sektor bare blir tilført midler, er du enig i det?

− Lønnsomhetsaspektet, at private må tjene penger, tror jeg ikke betyr så myenår det gjelderselve ledergjerningen. I det store og hele er ledergjerningen veldig lik. Du skal skape resultater og verdier sammen med og gjennom mennesker. Men det er noen grunnleggende ulikheter. For eksempel styringssystemene. Både privat og offentlig sektor styres av et overordnet styre. Her i Oslopolitikken har vi Bystyret, på nasjonaltnivå har vi Stortinget. En av de store forskjellene fra styrene jeg er vant med i privat sektor er at de politiske styrene består av en halvpart som har en sterk egeninteresse i at vi mislykkes.

− Det andre aspektet er kultur. At media har en kritisk granskende rolle i forhold til politikken, styrker tilliten fra velgerne som vi er avhengig av og er avgjørende for et bærekraftig demokrati. Men når offentlig sektor fremstilles for negativt, kan det avle en risikoavers kultur. Politikere kan bli redde for konsekvensene av sine handlinger og tør kanskje ikke å satse nok på innovasjon når endring er krevet.

− Det tredje aspektet er at vi som politiske ledere i større grad er satt til å forvalte og utvikle våre grunnleggende samfunnsverdier. Ivareta fundamentet for dette fantastiske landet med små forskjeller og store muligheter for alle.

«Aldri politiker»

Robert Steen hadde lovet seg selv å holde seg unna politikken for ikke å bli som sin far, som nesten aldri var hjemme hos familien. Han holdt løftet i 54 år. Så ringte Raymond Johansen i 2015 og ville ha ham som finansbyråd.

− Du ble ikke politiker på grunn av pappaen din?

− Jeg er politiker på tross av faren min. Politikken er ikke noe sunt sted for mennesker med familie, og mennesker som vil ha venner. Politikken konsumerer deg 24/7. Vi var fire brødre som aldri så faren vår når vi var på trening eller når vi spilte fotballkamper. Han hadde aldri samtaler med lærerne, og var ikke med oss og slåss for ungdomsklubben.

− Men jeg er en nysgjerrig sjel, med interesse for å møte nye mennesker og nye miljøer. Hvis jeg hadde sagt nei til Raymond, hadde jeg resten av livet tenkt på hvordan det hadde vært, sier Steen.

− Jeg svarte at forutsetningen for å bli med var at vi skulle gjøre en forskjell etter atten år med borgerlig styre i Oslo, og ikke bare jobbe for å bli gjenvalgt. Det jeg bidrar med, må ha en mening.

− En av de første trykksakene jeg fikk i hendene i Rådhuset var en bademelding. Den så fantastisk ut. Mange mennesker hadde i detalj tegnet kartet for hvordan deoffentlige badene i Oslo burde være. Men det som slo meg var at det ikke var bygget et eneste offentlig bad i Oslo siden 1985!

Han legger til at henvendelsen fra byrådslederen dessuten kom da Mats var død og datteren Miahadde forlatt redet.

Foto

Koronamennene: Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen og helsebyråd Robert Steen (bak) er klare for nok en pressekonferanse om koronasituasjonen i Oslo. (Foto: Annika Byrde / NTB)

Sviket

− En dag fikk du høre fra en jente på skolen at faren din hadde flyttet sammen med en ny kvinne, uten å si det til familien. Det må ha vært et sjokk?

− Ja, det var det. Men jeg forstår det rasjonelt bedre nå enn som tenåring. Pappa tenkte rent rasjonelt: «Ja, sånn var det før og sånn er det nå. Nå er jeg forelsket i en annen». Reiulf hadde ikke så stor forståelse for kraften i de små, hverdagslige problemene som mye av livet består av.

− Hvordan tenker du om faren din snart åtte år etter at hans død?

− Mitt liv med Reiulf kan deles i tre faser. Den første var fra jeg ble født til han flyttet fra oss da jeg var femten. Det opplevde jeg som et så dramatisk svik at jeg kuttet all kontakt. Dette varte til mamma plutselig døde i 1985, da hun bare var 49 år.

− Jeg måtte reetablere kontakten på grunn av praktiske spørsmål, som hvor vi sønnene skulle bo. Det endte med at tvillingene på 17 flyttet til pappa og Inés på Nesodden, mens yngstemann på tretten ble boende hos meg i leiligheten etter mamma.

Voksenvennskap

− Voksenvennskapet varte i 29 år, til Reiulf døde. Det er ikke noen hemmelighet at han kanskje ikke var den beste pappaen i verden da jeg vokste opp, han var mye bedre som voksenvenn. De siste sju-åtte årene snakket vi sammen hver fredag, om alt mulig, mennesker, politikk, samfunn og bøker.

− Pappa mestret alle farger i spekteret, så nært som svart og hvitt. Han var søkende og tvilende gjennom hele livet. Harald Stanghelle skrev etter hans død at Reiulf var noe så sjelden som en troende tviler. Det slet veldig på ham i situasjoner hvor det er nødvendig å gjennomføre.

− Ligner du på ham der?

− Nei, jeg har fått mer beslutningskraft. Så der er vi forskjellige.

− Hva har du lyst til å fortelle om moren din?

− Mamma var selve ankeret i familien. Hun var hjemme og passet på oss guttene før pappa dro. Siden begynte hun å jobbe. Hun var den naboene kjente, og hun var aktiv i lokalpolitikken. Men hun hadde bare én stor kjærlighet i sitt liv. Hun kom aldri over savnet av Reiulf og døyvde det med alkohol. Det ble etter hvert en stor utfordring.  

− Du var eldst av fire brødre, og da blir man ofte en ledertype. Var du en leder i gutteflokken på Bogerud?

− Jeg var i hvert fall et uromoment for de voksne! Jeg husker en tale som pappa holdt for meg i voksen alder. Han fortalte at jeg allerede som sju-åtte-åring hadde med brev hjem fra læreren som skrev at jeg var «intellektuelt arrogant». Jeg hadde sittet med ryggen til og beina på bordet, men jeg svarte riktig når hun kastet et matte-spørsmål min vei. Jeg mistenker at Reiulf var litt stolt av det brevet.

− Jeg var ikke elevrådsleder, men jeg ble tidlig juniorrepresentant i styret i idrettslaget. Jeg husker jeg fikk en fiolin av mor og far, fikk den aldri til å virke. Og jeg knuste blokkfløyta mi, legger han til.

Utenforskapet

− Du skriver at det var tre muligheter for ungdom på Bogerud – idrett, musikk eller utenforskap. Du hadde fotballen, var det noen av vennene dine havnet i det siste?

− Jeg kjente mange i utenforskapet. To jenter i klassen min hadde dratt ned til København med danskebåten etter 8. klasse. Den ene døde av en overdose der nede. Første skoledag etter ferien fikk vi høre at hun ikke levde lenger, og på torsdag var det begravelse. Vi var 14-15 år gamle.

− På 70-tallet sto flere jeg kjente i Slottsparken og røykte hasj. Jeg røykte ikke tobakk engang, så da ble det ikke noe hasj på meg. Det var den gang man sa at hvis det ikke var noe å få kjøpt i Slottsparken, kunne man prøve T-bane-stasjonen på Bogerud.

Pappa mestret alle farger i spekteret, så nært som svart og hvitt. Han var søkende og tvilende gjennom hele livet

Han hadde ikke bare fotballen, politiker-pappa og skoleflinkhet på sin side. Robert Steen var også en storleser fra han knekket lesekoden. Det begynte med Anne-Cath Vestly (barna hans heter jo Mats og Mia, fornavn på M, som Mormor og de åtte ungene) og «Historien om»-bøkene, for eksempel Historien om Henry Ford eller Madame Curie.

− I førsteklasse på Rustad skole traff jeg Tore, som også var glad i å lese. Faren hans jobbet på universitetet og spilte korrespondanse-sjakk med en kompis på Island. Sjakkbrettet sto oppå kjøleskapet og en brikke ble flyttet hver uke, når brevet fra Island kom. Tore og jeg konkurrerte om hvem som kunne lese flest bøker i løpet av helgen. Jeg konsumerte sju-åtte bøker hver helg.  

− Spilte du sjakk du også?

− Ja, på skolelaget sammen med Lars Monsen, som er en av Norges bedre sjakkspillere. Mange kjenner ham jo bare som turgåer.

− Hva leser du nå?

− «Aldri» av Ken Follett. Ja, nå ser jeg at du blir skuffet, svarer han ertende.

− Jeg deler lesestoff i tre. En bit er hverdagsstoff, som lørdagsavisene når de dekker aktuelle problemstillinger mer i dybden enn dagsavisene. Så kommer avslapping, som krim og Netflix-serier. Så kommer lesestoff jeg velger på mer bevisst grunnlag.

Utfordre det bestående

− Jeg ble litt paff fordi du tidligere har sagt at du leser Kafka og Machiavelli. Machiavelli er jo en slu maktpolitiker?

− Jeg finner biter jeg kan lære av i hver bok. Jeg tror ikke at jeg har lært meg å bli kynisk maktpolitiker av Machiavelli.

− I «Fyrsten» sier Machiavelli at den største utfordringen et menneske kan ta på seg, er å utfordre den eksisterende orden, og det bet jeg meg fast i. Alle de som sitter i posisjon vil kjempe mot deg. Og de mange som vil vinne på at du når ditt mål vil være lunkne fordi de frykter represaliene fra de som sitter i posisjon.

Steen legger til at «slik er det med Marx og Engels også». I «Kapitalen» er det ikke væpnet revolusjon han har merket seg, men tanken om at «ethvert samfunn ender i korrupsjon, og må omstøtes» – om ikke ved revolusjon.

− Hvis du skal drive i poltikken må du forstå menneskenes grunnleggende behov og adferd. Alle som sitter for lenge i posisjon, risikerer å bli, om ikke korrupt, så i hvert fall så godt fornøyd at de ikke gjør jobben sin godt nok. Og her kommer vi over i «Kamerat Napoleon» av George Orwell.

−Jeg tror det har stor verdi å flytte på seg. Da jeg var i Schibsted, flyttet vi nøkkelpersoner rundt om i bedriften. Læringskurven er aldri så bratt som på begynnelsen. Det er slike tanker jeg finner i Machiavelli, i Marx og Engels og hos Orwell

− Har du hatt en strategisk karriereplan og alltid visst hvor du ville videre?

− Overhodet ikke. Og jeg har aldri søkt en jobb, sier Steen og minner om at perioden som folkevalgt kan være over på et blunk, når velgerne ombestemmer seg og vil ha en annen.

− Hvordan ser du fremtiden? Kunne du tenke deg å returnere til privat sektor?

− Jeg har vært ekstremt privilegert, har fått treffe mange spennende mennesker, nasjonalt og internasjonalt, på ulike typer arbeidsplasser og i ulike kulturelle settinger. Jeg har lært noe alle stedene. Man er som et resultat av det livet man har levd. Og får jeg igjen mulighet til å gjøre mer og lære mer og utvikle meg mer, svarer jeg nok ja.

− Men etter de 25 årene med Mats har jeg lært også lært meg å sette mer pris på hver enkelt dag. Med Mats visste vi ikke om han levde om to-tre år. Så jeg lærte tidlig å legge de langsiktige planene til side for å greie å leve.

− I boken om Mats siterer du et brev fra en av hans nett-venner på nettet som hadde opplevd mye vondt, men var takknemlig for livet allikevel. Og det har hun lært av din sønn, sa hun. Er du også takknemlig, og hva legger du i det?

− Pappa sa mot slutten av sitt liv at «om jeg skulle dø i morgen, så vil jeg være fornøyd». Jeg vil også svare det. Det er mye å glede seg over for oss som er så heldige å være født i vår tid og i vår del av verden.