Over en million ukrainere er allerede på flukt etter at krigen har vart i en uke. Kunne krigen vært unngått? Og hva skjer i Europa nå? Det er spørsmål mange eksperter nå stiller seg.
AP Photo/Markus Schreiber
Når ledere slutter å tenke rasjonelt
Uansett hvor syke Putins handlinger framstår, så har han denne uka vist hvor langt han er villig til å gå for å hindre ukrainsk medlemskap i den vestlige militæralliansen.
«Den eneste sikre konsekvensen av Ukraina-krigen er at Europa nå er endret», skriver journalist Jens Eirik Larsen i en analyse i Agenda Magasin denne uken, der han forsøker å forklare hvorfor den russiske presidenten har satt Ukraina i brann.
Berlinmurens fall og deklasseringen av Moskva, har plaget Putin helt siden han i vanære måtte kjøre den lenge veien hjem fra Dresden i daværende Øst-Tyskland, der han som underordnet KGB-offiser hadde sett det sovjetiske imperiet smuldre opp, skriver Larsen i sin analyse:
«Ifølge den tyske forfatteren og Putin-biografen den tyske russlandseksperten Boris Reitschuster var det her Putin forsto hvordan den politiske eliten kan bli styrtet av folket. Frykten for at noe slikt kan skje også i Russland, har han båret med seg gjennom hele sin regjeringstid. Mange vestlige analytikere mener at denne frykten er blitt sterkere og sterkere de siste årene. Og akkurat nå fremstår redselen for det ukrainske demokratiet, og at en demokratisk bølge en gang vil skylle inn over Kreml, som en viktig drivkraft for Putins hensynsløse autokrati».
Ukraina etter en uke med krig
-
Russland invaderte Ukraina 24. februar og har angrepet flere byer og militære mål over nesten hele landet med både krysserraketter og missiler den siste uken.
-
Russerne har særlig konsentrert sine angrep mot ukrainske byer. Både Kyiv, Kharkiv, Tsjernihiv og havnebyen Mariupol er under harde angrep, men var sannsynligvis fortsatt under ukrainsk kontroll torsdag morgen. Onsdag kveld kom det flere meldinger om at byen Kherson har falt til russiske styrker.
-
Onsdag og torsdag trappet Russland også opp luftangrepene mot militære mål i Odessa-området, noe som også blir sett på som et mulig forvarsel om at bakkestyrker kan være på vei. Får russerne kontroll over denne strategisk viktige havnebyen ved Svartehavet vil det være svært skadelig for Ukraina.
-
FNs høykommissær for menneskerettigheter sier torsdag 3. mars at 227 sivile har blitt drept og 525 skadd i Ukraina fra invasjonen startet og fram til midnatt onsdag. De tror likevel at det reelle dødstallet er «betraktelig høyere» på grunn av forsinkelser i rapporteringen.
-
Russiske forsvarsmyndigheter melder onsdag 3. mars at 498 russiske soldater skal ha mistet livet i krigen. I tillegg skal 1597 soldater være såret. Russland hevder også at flere enn 2870 ukrainske soldater og «nasjonalister» har blitt drept, og at rundt 3.700 er såret.
-
Rundt 1 million ukrainere har flyktet fra krigen i løpet av den første uken. Det utgjør rundt 2 prosent av befolkningen.
-
Alle Nato-EU land og USA fordømmer angrepene og har innført tøffe sanksjoner mot Russland. Flere land har sendt våpen og annet forsvarsmateriell til Ukraina.
NATO må nå tenke nytt
Artikkelen i Agenda Magasin viser også til en av USAs fremste eksperter på øst-vest-relasjoner, Michael Kimmage, som i et essay i Foreign Affairs, What if Russia Wins?, peker på at et Kreml-kontrollert Ukraina vil endre Europa, og at vestlige ledere vil bli tvunget til å tenke helt på nytt om europeisk sikkerhet av frykt for ikke å havne i en storkrig med Russland.
Sikkerhet i Europa fra nå av vil «bety forsvar av de landene som er medlemmer i EU og NATO. Alle utenom vil stå alene, med unntak av Finland og Sverige», skriver Kimmage ifølge Agenda Magasin.
Kimmage og hans medforfatter tegner opp en dyster framtid for Europa, ifølge Jens Eirik Larsen: «De ser at USA og Europa har havnet i en «permanent økonomisk krig med Russland». De spår at Russland vil møte de stadig kraftigere sanksjonene med cyberangrep, og at russiske kutt i energiforsyningen til Europa vil bli brukt som utpressing. Videre regner de med at Kina vil stille seg på Russland side i den økonomiske krigen. Russland vil også lete med lys og lykter etter uenigheter NATO-landene imellom, og Putins folk vil gjøre alt for å gjøre eventuelle uenigheter farlige for alliansen».
Russlands invasjon i Ukraina har, slik Kimmage ser det, også endret grunnlaget for diskusjonene om videre NATO-utvidelser østover: «I møtet med et aggressivt Russland, vil ikke EU og NATO lenger ha kapasitet til å utvikle ambisiøs politikk for områder utenfor egne grenser».
Dermed føyer Michael Kimmage seg inn blant de forskerne og politikerne som har vært kritiske til NATOs «åpen-dør-politikk» etter Sovjetunionens sammenbrudd.
I artikkelen viser Larsen også til den amerikanske professoren Mary Elise Sarotte, som i en analyse i Financial Times påpeker at NATO har spilt et høyt spill overfor Russland etter Sovjet-tiden. Hun viser til at USAs daværende ambassadør til Russland, Robert Strauss meldte hjem til Washington at Sovjetunionens sammenbrudd var ødeleggende for russerne: «Det mest revolusjonerende øyeblikket for Russland i 1991 er ikke nødvendigvis kommunismens kollaps, men tapet av noe alle russere uansett politisk farge ser på som en del av sin egen politiske kropp, helt nært hjertet, Ukraina».
En av de virkelige tungvekterne i amerikansk utenrikspolitikk, tidligere utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, Henry Kissinger, skrev i 2014 i Washington Post, etter annekteringen av Krim, at Ukraina-spørsmålet altfor ofte blir en kamp mellom øst og vest. For at Ukraina skal overleve og vokse, må landet bli noe annet enn et spenningsfylt grenseområde mellom stormakter; landet skulle heller «fungere som en bro mellom dem».
Akkurat nå fremstår redselen for det ukrainske demokratiet, og at en demokratisk bølge en gang vil skylle inn over Kreml, som en viktig drivkraft for Putins hensynsløse autokrati
Frykten for demokratiet
I Financial Times hevder Sarotte at Russlands president hele tiden har ment at sovjetrepublikkene som brøt med Moskva i 1991 «aldri skulle fått lov til å erklære seg selv som suverene uavhengige stater». I 2017 bodde 25 millioner etniske russere utenfor dagens Russland, i de tidligere sovjetrepublikkene. Slik Putin ser det, utgjør dette den største etniske gruppen i verden som er delt av grenser. Putin har de siste årene blitt mer opptatt av å «beskytte» etniske russere i de tidligere sovjetområdene, og slik begynte også krigen i Ukraina, ifølge Sarotte.
Berlinmurens fall og deklasseringen av Moskva, har plaget Putin helt siden han i vanære måtte kjøre den lenge veien hjem fra Dresden i daværende Øst-Tyskland, der han som underordnet KGB-offiser hadde sett det sovjetiske imperiet smuldre opp, skriver Larsen i sin analyse i Agenda Magasin:
«Ifølge den tyske forfatteren og Putin-biografen den tyske russlandseksperten Boris Reitschuster var det her Putin forsto hvordan den politiske eliten kan bli styrtet av folket. Frykten for at noe slikt kan skje også i Russland, har han båret med seg gjennom hele sin regjeringstid. Mange vestlige analytikere mener at denne frykten er blitt sterkere og sterkere de siste årene. Og akkurat nå fremstår redselen for det ukrainske demokratiet, og at en demokratisk bølge en gang vil skylle inn over Kreml, som en viktig drivkraft for Putins hensynsløse autokrati».
Men da Putin kom til makten og gjenreiste Russlands økonomi og militære styrke, fikk pipen en annen lyd
Da Russland «lå nede»
Også norske forskere trekker linjene tilbake til Sovjetunionens fall når Ukraina-krigen skal forklares. «Krigens dypeste årsaker ligger i de maktpolitiske justeringene i kjølvannet etter Sovjetunionens kollaps. Men maktbalanse alene kan ikke forklare krise og krig», skriver Torbjørn Lindstrøm Knutsen, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU i et essay publisert i Forskersonen.no denne uken.
Da Russland lå nede for telling, fremstod USA «som den kalde krigens seierherre og annonserte en ny sikkerhetspolitisk doktrine», skriver Knutsen.
Den gikk ut på å omdanne de gamle kommuniststatene i øst til liberale demokratier. Dette skulle skape et stabilt Europa, for demokratier kriger ikke mot hverandre.
«Russland var for svakt til å forhindre denne flukten fra den gamle sovjetiske innflytelsessfæren og inn i vestlige organisasjoner. Men da Putin kom til makten og gjenreiste Russlands økonomi og militære styrke, fikk pipen en annen lyd», påpeker Knutsen.
Med en gjenreist militærmakt i ryggen, kunne Russland demme opp for vestlig innblanding øst i Europa. Da begynte internasjonale observatører å snakke om at verden var bipolar igjen, og at en ny kald krig var under emning i Europa.
Maktbalanse forklarer ikke alt
Men Knutsen mener at Russlands behov for en styrket maktbalanse ikke er nok for å forklare krigen i Ukraina. Han mener også at enkeltindividers holdninger, oppfatninger og psyke spiller inn. «Det er også nødvendig å ta de menneskelige reaksjonene med i betraktningen», skriver han.
Ifølge Knutsen er de maktpolitiske kostnadene ved krigen i Ukraina så store for Russland og Vladimir Putin at han rent kynisk burde ha unngått en invasjon. Det vil koste svært mye både militært, politisk og økonomisk å avsette regimet i Kyiv for siden å bidra til at en russiskvennlig ny ledelse beholder makten. Nettopp derfor var det også mange analytikere og politikere som ikke trodde på en fullskala invasjon.
Men, som Knutsen skriver: «Putin har sittet ved makten i 22 år. Mye lenger enn noen vestlig leder. Spørsmålet er om han har spunnet medlemmene av regimet sitt inn i en boble av gruppetenkning; om konspirasjonene han har utviklet, ikke har blitt motsagt av medlemmene i Putins kabinett, men snarere akseptert av dem».
