Magne Lerø:  Selvsagt skal staten bruke milliarder på grønne risikoprosjekter

­Tor Olav Trøim sa tidlig i høst på Paretos energikonferanse at han var lei maset om det grønne skiftet. Han pekte på at energimangel er et større problem enn CO og sa at han ville satse på olje og gass framover.

Flere næringslivsledere sa det var befriende å høre klar tale og tilnærmet renvasking av olje- og gassbransjen. Krigen i Ukraina har også bidratt til å endre holdningen til olje og gass. Selv MDG, som egentlig vil fase ut olje og gass, mener vi må produsere så mye gass vi er i stand til, for at ikke Europa skal fryse til i løpet av vinteren og store deler av næringslivet går i stå.

Denne uken slengte også investor Øystein Stray Spetalen med leppa. Han betegnet regjeringens satsing på batterifabrikker som galskap, like ille som om friidrettsutøvere i Etiopia skulle satse på langrenn i istedenfor løping. Han sauset dette sammen med at regjeringen legger opp til økt beskatning av næringslivet neste år.

I Dagens Næringsliv i dag følger Inge Hansen opp med å påstå at regjeringen ikke vet hva de driver med. Han har flere tiårs erfaring fra toppen i norske næringsliv. Hansen påstår at regjeringens skatteskjerping vil føre til bråstopp i satsingen på det grønne skiftet og at skatteskjerpelsene vil ramme verdiskapingen i samfunnet.

I Finansavisen i dag følger Sylvi Listhaug (Frp) opp med å hevde at «statskapitalismen er blitt en sport».

– Politikerne strør ut skattebetalernes penger på ulønnsomme risikoprosjekter som batterifabrikker, havvind, karbonfangst og elektrifisering av sokkelen, hevder hun.

Politikere og næringslivsledere må besinne seg. Det er mulig Høyre kan bidra til det når partiet legger fram sitt alternative budsjett. Høyre må forholde seg til at pengebruken må ned for at ikke renten skal øke ytterligere. De kommer ikke til å frita næringslivet for alle skatteskjerpelsene som ligger i regjeringens budsjettforslag.

Høyre maste om økt strømstøtte tidlig i høst. Regjeringen insisterte på at strømstøtten skulle ser i sammenheng med budsjettet for neste år. Slik ble det. Det er nå bred politisk enighet om strømstøtten, både til bedrifter og privatpersoner.

De mange fra næringslivet som klager over at skatten øker, bør ta inn over seg at det er skatteopplegget for 2023 vi snakker om. Næringslivet må også ta sin del av innstramningene for å hindre økt rente. Det blir etter all sannsynlighet skattelettelser i 2024.

Lakseskatten er kommet for å bli, men den kan justeres. Det samme gjelder grunnrenteskatt på energi. Det vil bidra til at flere kommuner vil åpne for havvind. Det vil veie opp for investorer som trekker seg fordi investeringer i energi ikke lenger vil være superlønnsomme, bare lønnsomme.

Når strømselskapene håver inne flere titalls milliarder ekstra på de høye prisene, er de selvsagt i stand til å betale mer i skatt.

Det regjeringen har størst grunn til å bekymre seg over, er at et betydelig antall næringslivsleder ikke godtar at formueskatten økes. Det er for mange som flytter ut av landet. Og verre vil det bli om SV presser regjeringen til å øke formueskatten enda mer. Vinningen går opp i spinningen.

Det Sylvi Listhaug har rett i, er at det er meningsløst å elektrifisere sokkelen når vi har mangel på energi. Dette tiltaket vil se pent ut i det norske klimaregnskapet, men det vil ha minimal betydning for utslipp av CO₂ om vi ser ut over landets grenser.

Listhaug tar feil når hun hevder at satsing på havvind, karbonfangst og batterifabrikker er et uttrykk for statskapitalisme. Det er nærmest blitt en standard for regjeringen i flere land å bidra for å få fart på det grønne skiftet.

Norge flyter for tiden over av ekstra milliarder som vi drar inn på grunn av de høye energiprisene. Det er ikke mer enn rett og rimelig at en del av disse milliardene investeres i tiltak som kan få utslippene av CO₂ ned. Det er større sjanser for at karbonfangst og havvind kan bli meget lønnsomt enn at de forblir tapsprosjekter i lang tid.

Behovet for batterier vil eksplodere. Her snakker vi om at staten går sammen med private investorer om å bygge batterifabrikker. Staten er med å ta risiko, men her ligger det også muligheter til gevinst.

Er det noen land som bør ta risiko med å investere i grønne løsninger, så er det Norge. Vi bør minst holde det tempoet som regjeringen holder.