Magne Lerø: Nasjonalegoismen er i ferd med å slå rot

Regjeringen har i forslaget til neste års budsjett lagt opp til at vi neste år skal bruke 43,8 milliarder til bistand. Det er 0,75 prosent av brutto nasjonal inntekt (BNI). I Hurdalsplattformen står det at det skal brukes 1 prosent av budsjettet til bistand.

Regjeringen begrunner dette med at de legger fram et stramt budsjett. Det må prioriteres hardt, og bruken av oljepenger må ned for få kontroll med prisstigningen og hindre at renten settes opp. Som begrunnelse for å kutte i bistandsbudsjettet er dette ikke annet enn svada.

Penger til bistand er ikke inflasjonsdrivende. Penger som sendes ut av landet, representerer null fare for økt rente. Regjeringen kunne gitt 100 milliarder i bistand uten at det hadde medvirket til økt rente eller til prisstigning. Det eneste det hadde ført til, er at regjeringen hadde sprengt rammen for bruken av oljefondet fullstendig. Det regnes som politisk helligbrøde.

Regelen om at kun 3 prosent av fondet skal brukes, er en tvangstrøye Stortinget selv har krøpet inn i. Det har vist seg at det er en god trøye å befinne seg i. Norge klarer å styre bruken av oljepenger så pass godt at vi sparer oljemilliarder til framtidige generasjoner samtidig som vi får en kontrollert velstandsvekst. Mens det går nedover med alle land i Europa, går det oppover med Norge. Vi er blitt Europas kakseland.

Koronapandemien 2020 og 2021 var to unntaksår. Da brukte vi et par hundre milliarder ekstra fra oljefondet. Regelen har altså unntak.

2023 blir er unntaksår, globalt sett. Det har sammenheng med krigen i Ukraina, og at mange land er svekket av koronapandemien. Flere land trues av hungersnød. Prisene øker og driver flere mennesker ut i bunnløs fattigdom. Er det et år hvor det trengs økt bistand, så er det i 2023.

Mens andre land rammes kolossalt hardt av de høye energiprisene, vil den norske staten tjene flere tusen milliarder på den skyhøye prisen på gass.

I Debatten i går forsvarte Jonas Gahr Støre bistandsbudsjettet ved å hevde at vi ikke bør bruke 16 milliarder mer på bistand slik at det blir 1 prosent, fordi det ikke er planlagt. Vi bør ikke la bistandsbudsjettet gå opp og ned avhengig av størrelsen på det samlede budsjettet, hevdet Støre. Men det er jo nettopp det et prosentmål betyr. Nå får regjeringen bestemme seg.

Bistandsbudsjettet er om lag 3,6 milliarder kroner lavere enn regjeringens forslag til revidert budsjett i vår. Om vi også tar hensyn til at prisstigningen i de landene vi støtter er skyhøy, betyr det av verdien av bistanden fra Norge synker.

– Verden følger nøye med på hva Norge gjør fordi alle vet Norge blir søkkrike på grunn av krigen i Ukraina. Derfor blir signaler om at vi vil bruke mindre andel av vår rikdom lagt merke til, både i fattige land og hos andre giverland. Og så har det selvfølgelig konsekvenser på bakken i fattige land. De problemene vi har her er små i forhold til for eksempel i Malawi, som jeg var i nylig. Der lever 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen og matvareprisene har tredoblet seg, sier Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp til Bistandsaktuelt.

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, sier at han ikke i sin villeste fantasi hadde trodd at søkkrike Norge skulle lede an i et kappløp bort fra 1-prosentmålet – spesielt ikke med Arbeiderpartiet og Senterpartiet ved makten. Han mener at 0,75 prosent av anslått BNI til bistand gir et «verst tenkelig» signal til andre giverland på et tidspunkt hvor veldig mange land med underskuddøkonomi leter etter muligheter for å redusere sin bistand ytterligere.

Egeland sier Norge framstår som en krigsprofitør som tjener enorme summer på salg av olje og gass. Det er ytterligere et argument for at Norge ikke bør kutte i bistanden.

Mens Trygve Slagsvold Vedum holdt budsjettalen i Stortinget, deltok Jonas Gahr Støre på et møte i EU der de drøftet energisituasjonen. Da Støre kom tilbake til Norge, sa han til NTB at han ikke ble utsatt for et press for å sette et tak på strømprisen. Han sa at han overfor EU-lederne hadde understreket at det ikke er staten, men selskaper som bestemmer prisen på gass. Ikke regjeringer.

Med andre ord: De enorme inntektene havner i statens pengebinge indirekte fordi oljeselskapene betaler 78 prosent skatt.

Flere land i EU rister oppgitt på hodet over Norges holdning. Vi framstår nå i internasjonale sammenhenger som kakser i et land der nasjonalegoismen har slått rot.

Flere har påpekt at det strømmer så mange oljemilliarder inn i fondet. Presset, for at vi skal dele mer av vår fra før enorme pengebinge, øker så pass at vi bør lage et «underfond» under Oljefondet som kan brukes til bistand og klimatiltak utenfor landets grenser. Norge kan for eksempel sette av 5.000 milliarder til et slikt klimafond og bistandsfond.

Dette bør SV prioritere i forhandlingene med regjeringen.

I år kan ikke SV bruke mer penger innenlands og finansiere det ved å beskatte de rike enda hardere. De må forholde seg til at folk flest må redusere forbruket i år for å få ned prisstigningen.

Hvis de vil beskatte de rike hardere, må de av hensyn til investeringsvilje og næringsutvikling kreve at det innføres en arveavgift for de som arver store formuer.