Magne Lerø: Fra folkemening til justismord

­Hadde det vært opp til folkemeningen, ville langt flere mennesker blitt dømt og straffet. Historien er full av eksempler på at mobben tar seg til rette og lar antatte lovbrytere få sin straff. Folkets dommere er ikke nådige.

Poenget med rettstaten er å sikre rettferdighet og rettsikkerhet for den som blir anklaget for en forbrytelse. Retten dømmer på grunnlag av lover som folket gjennom sine representanter har vedtatt. Når domstolene har talt, i noen tilfeller i tre instanser, er en sak avsluttet. Da skal alle forholde seg til dommen.

Vi har tre muligheter for at en dom ikke trenger å bli stående urørt selv om Høyesterett har sagt sitt. En som mener seg uriktig dømt, kan bringe sin sak inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). En advokat kan starte arbeidet med å få saken gjenopptatt. Det krever et flertall i Gjenopptakelseskommisjonen. Eller pressen kan begynne å interessere seg for om en dom er uriktig.

Ingen kan garantere at det ikke felles feilaktige dommer – selv om vi har et prinsipp om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Én grunn er at mennesker ikke er feilfrie. En annen feilkilde er menneskers hang til å følge med på gruppebeslutninger. Noen mennesker har i liten grad selvstendige meninger. De jenker seg etter og holder seg til flertallet.

Flertallets oppfatninger har en forsterkende effekt. Det blir vanskeligere å stå alene når nesten alle mener det samme – og det er sterke følelser i sving. I dag må den som har avvikende meninger regne med solid juling i sosiale medier om en sak preges av et sterkt emosjonelt klima.

Politi, påtalemakt og domstoler vil hevde at de forholder seg til loven og at de ikke tar hensyn til folkemeningen. Det gjør de nok.

I økende grad engasjerer politiet seg i saker som store deler av opinionen mener de bør engasjere seg i. Politi og påtalemyndighet er barn av sin tid. De lar seg ikke styre av folks forventninger, men de er ikke upåvirket av det heller.

Politi, påtalemakt og domstoler begrenser seg ikke til kun å felle nøkterne dommer. Av og til skinner det igjennom at de mener å ha en oppdragerrolle. De vil oppdra oss – i alle fall noen av oss – til å være lovlydige. Det har en del politikere fått merke.

Både jurister, eksperter og påtalemakt bommet skikkelig når det gjaldt stortingspolitikernes pensjonsordninger. En tid ble både tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) anklaget for å ha brutt reglene. Det hadde de ikke.

Magnus Stangeland (Sp) ble dømt i tingretten. I dommen pekes det på hvor avgjørende det er at folkets representanter følger lovene de vedtar. Tingrettens oppdragerfokus ble avvist i Lagmannsretten. Stangeland ble frikjent.

I opinionen hersker det i dag en utbredt oppfatning om at et titalls politikere har misbrukt ordningen med tjenestebolig. Mediene har bidratt til å skape den oppfatningen. Ligningsmyndighetene har fulgt opp. I det klima som har preget denne saken, har politikerne vært rettsløse. Stortingets presidentskap mannet seg opp til å avvise ligningsmyndighetenes tolkning av loven.

Påtalemakten ville at Anders Behring Brevik skulle dømmes som utilregnelig. Det var i strid med det som var den utbredte oppfatningen i opinionen. Tingretten dømte han tilregnelig. En skulle ha forventet at dommen var blitt anket av Riksadvokaten. På rekordtid avgjorde han at den ikke ville bli det. Det var av hensyn til opinionen og alle involverte.

Økokrim burde ha frafalt tiltalen for korrupsjon mot Nittedals tidligere ordfører, Hilde Thorkildsen. Hun ble frikjent både i tingretten og lagmannsretten. Økokrim anket ikke til Høyesterett. De er tydeligvis ikke helt i manko på dømmekraft. Denne saken er et eksempel på at påtalemakten har problemer med å snu når de bør innse at de har en dårlig sak.

Baneheia-saken er det groveste eksempelet vi har på at påtalemakt – og rettsvesen – ikke evner å snu i tide. Det som kan forklare skandalen, er at politi, påtalemakt, domstoler og mediene lar seg påvirke av folkemeningen.

Folk forlangte at saken skulle oppklares. De kunne ikke ha barnemordere vandrende rundt i lokalmiljøet. Viggo Kristiansen ble tidlig brennmerket. Han passet som hånd i hanske til det bildet som ble tegnet av en morder.

Det er ikke kommet fram noe som tyder på at politiet bevisst har latt være å gjennomføre en grundig etterforskning. Påtalemakt, domstoler og presse har hatt alle muligheter til å studere bevisene og peke på mangler i etterforskningen.

I det bevismaterialet, som forelå for 20 år siden, er det nok grunnlag for tvil om Kristiansen kan ha begått forbrytelsen. Han skulle vært frikjent.

Siden er det lagt fram nye opplysninger som regnes som bevis for at Kristiansen ikke kan ha vært på åstedet. Ingen bevis knytter han til forbrytelsen. Likevel avviste Gjenopptakelseskommisjonen seks ganger å ta saken opp på nytt.

Vi trenger en slik kommisjonen, men den kan ikke fortsette som i dag. Kommisjonen må begrunne sine konklusjoner, og de kan ikke få behandle en sak mer enn to ganger. Da må Riksadvokaten kobles inn, ikke som beslutningstaker, men som kontrollør av kommisjonens arbeid.  

Det er neppe noen som kan holdes ansvarlig for justismordet. Alle involverte vil si at de skal gjennomgå saken for å finne læringspunkter. Det er kun Gjenopptakelseskommisjonen det ligger an til at saken vil få konsekvenser for.

Flere medier har tatt større doser selvkritikk enn det pressen til vanlig varter opp med. Det pressen bør bruke mest tid på, er å fundere over hvorfor de så ofte løper i flokk.

Årsaken er at de bindes opp av den oppfatning den selv er med på å skape i opinionen. Når først en oppfatning er etablert i opinionen, og den bæres oppe av et sterkt emosjonelt engasjement, vil de toneangivende mediene ikke se seg tjent med å utfordre den etablerte oppfatning. De bidrar heller til å sementere den.

De toneangivende mediene klarte å gjøre Nicolai Tangen til en tvilsom spekulant som ikke burde slippe inn i Oljefondet. Like klar var ikke oppfatningen rundt Eirik Jensen. Men det ble ingen stor mediesak av at jusekspertene underkjente den første dommen som Lagmannsretten fattet.

Det har vært dobbelt vanskelig å publisere saker som stiller spørsmål ved om Kristiansen er uskyldig dømt fordi familien hele tiden har bedt om å få være i fred. De har møtt stor forståelse og fått støtte i opinionen. Derfor har det vært enkeltpersoner, ikke redaksjoner, som har tatt belastningen med å lete fram sannheten.

Mediene forholder seg til hva de har nytte av. Noen ganger er det å følge lojalt myndigheter, domstoler og opinionen. Denne uken brøt demningen sammen. Mediene har gått med i flommen. De må erkjenne at de ikke har gjort jobben sin.