Lederspeilet: − Du lærer å lede i krisetider

­− Se, så fine Arbeiderparti-servietter vi har. Vi har Ap-bok her også. Hos meg blir du påvirket enten du ønsker det eller ikke, sier partisekretær Kjersti Stenseng. På bordet står det et fat med to slags kaker, Ap-kaker sannsynligvis. I halsen har hun et gullanheng formet som en stilisert A.

− Det er den gamle 70-talls A-en, opplyser hun. − Mange av oss kjenner den igjen fra våre foreldre og besteforeldre. Jeg fikk sporet opp gullsmed Børke på Hamar som kunne produsere nye, og fikk laget 20 stykker til landsmøtet i 2019. Og der satt Anniken og resten av kvinnene i sentralstyret på første og andre rad med hver sin A. Du kan kjøpe den i nettbutikken vår nå.

Arbeiderklasse

Arbeiderpartiets 135 år gamle historie ikke bare sitter i veggen på partikontoret, siden 2015 ledet av Kjersti Stenseng, de henger på veggene også. Det er adskillige malerier fra mellomkrigstiden, av Youngstorget fylt av folkemengder og røde faner. Rad på rad med fotografier av partiledere fra 1880 til i dag henger bak sofaen på kontoret hennes. Store bronsehoder av Trygve Bratteli og Gro Harlem Brundtland flankerer døren til et av møterommene.

Døren til Stensengs kontor blir voktet av en diger bronsebyste av den legendariske partisekretæren Håkon Lie. Selv er hun født inn i arbeiderbevegelsen – «et distriksalibi», sa noen da hun først ble valgt.

− Faren din, Gunnar Tore Stenseng, var Ap-ordfører i Nord-Fron. Hvilken konkret politisk opplevelse eller sak vekket deg politisk?

− Ingen spesiell sak. Det handlet mye om familie og om samfunnet jeg vokste opp i, som var et lite sted der motsetning mellom arbeidere og storbønder stod sterkt. Det ble tidlig et industrisamfunn med mølle, sagbruk og etter hvert en hjørnestensfabrikk som produserte sponplater, og som gikk under navnet Plata. Kommunen har vært Ap-styrt i alle år med unntak av fra 2011 til 2015, da hadde vi Senterpartiordfører. Faren min var en viktig innflytelse, jeg var ofte med ham på møter. Bestefaren min, som jobbet i jernbanen var ihuga Arbeiderparti-mann, men uten verv, også han betydde mye.

Kvinnesak

− Jeg bor fortatt i Gudbrandsdalen, og min identitet er veldig knyttet til stedet. Da jeg først ble aktiv i politikken, var jeg veldig opptatt av at kvinner skulle få like muligheter i arbeidslivet og politikken, sier Stenseng.

− Vi hadde fire dagers skoleuke, og jeg ville endre til fem, det klarte jeg ikke. For hvis ungene er hjemme en dag i uka, må jo mor ha deltid, det er alltid mor, eller besteforeldre må trå til. Så det er en viktig likestillingssak, og den er fremdeles aktuell. Det finnes motstand mot femdagers skoleuke nå også i små distriktskommuner.

− I de usikre tidene vi går inn i, har du sagt at du er spesielt opptatt av at folk skal beholde jobben sin. Har du vært arbeidsledig noen gang, eller har annen erfaring med det, f eks fra familien?

− Ikke direkte. Jeg hadde en trygg og god barndom og var skånet for dramatiske hendelser, selv om jeg senere har opplevd ting som de fleste av oss vil oppleve på ulike stadier i livet.

− Hva ville du bli da du var barn? Politiker?

− Som barn ville jeg nok bli frisør og butikkdame. Jeg hadde ingen planer. Jeg har aldri hatt noen karriereplan. Ambisjoner, ja. Plan, nei.  Men jeg var elevrådstypen og russepresident og likte å bestemme, og jeg har alltid vært samfunnsengasjert.

Foto

«Makt til å påvirke og endre. Og å være ute i organisasjonen og møte folk», er det som driver Aps partisekretær, Kjersti Stenseng. Her ved med bysten av partiets mektigste kvinne gjennom tidende, Gro Harlem Brundtland. Foto: Nina Kraft

Tøff mor

Hun fikk barn da hun var 24, nå er de 19 og 24. Da hun begynte å studere statsvitenskap, hadde hun tenkt å ta hovedfag, men da første datter var på vei, ble det ikke noe av. Om hun angrer på at hun ikke studerte mer? Nei, men som hun påpeker: «Det er aldri noen fordel i yrkeslivet å få barn, ikke i studietiden, og ikke når man forsøker å skape seg en karriere som noen-og-tretti-åring heller».

− Men jeg hadde veldig lyst på barn. Og mitt motto har alltid vært: «Det ordner seg.» Jeg er veldig avslappet.

− Alle snakker om faren din, som var Ap-ordfører i hele 24 år. Fortell meg litt om moren din?

− Hun var hjemmeværende da jeg og søstrene mine var små. Da var far lærer og rektor. Hun var mer i bakgrunnen og trivdes med det. Så begynte hun å jobbe på kommunehuset. Nå er far og mor pensjonister, mor sprek og far litt mindre sprek. De er begge 75. Det er moren min som er den tøffe og sterke nå, etter at far ble syk og søsteren min fikk kreft. Men egentlig har hun alltid vært det.

Bygget landet

− Det er bare én dame på veggen bak sofaen din – Solveig Torsvik. Hvordan er det å gå i skoene til Lie og Gerhardsen og Tranmæl. Føler du deg like mektig som dem?

− Jeg har ikke sittet her i 25 år ennå, som Håkon Lie gjorde! Da jeg kom hit i 2015, var det med en viss ærefrykt. Ettersom årene har gått, har jeg innsett at nå er det jeg som er senior og mektig.  Jeg er snart 50, over 20 år eldre enn mange av de aktive politikerne våre. Det er en stor tilfredsstillelse å se de nye, unge komme opp.

Stenseng tror ikke lenger at det «var så mye hardere før».

− Jeg har stor respekt for de som bygget landet og velferdsstaten, men politikken er mye vanskeligere i dag, samfunnet er mer kompleks.

− Ikke så mye av et klassesamfunn?

− Et mer mangfoldig samfunn. Folk er ikke lenger forent om noen få saker. Jeg er ikke så bekymret for oss som lever i dag, men for våre barn og barnebarn. Vi har knallharde prioriteringer foran oss når det gjelder velferds- og pensjonspørsmål og hvordan pengene skal strekke til.

− Fordi politikerne må – delvis i hvert fall – bygge ned velferdsstaten?

− Vi må prioritere hardt for at den skal bestå. En annen ting som er nytt, må vi delta i debatter 24 timer i døgnet på alle flater, pluss kommentarfeltene, med alt det medfører. Mange politikere orker ikke å stå i det. Særlig kvinner, mange gir seg etter bare én periode. Det er et demokratiske problem, som vi stadig diskuterer på tvers av partifarge, fra Rødt til Frp.

Synlig

− En del politikere får trusler, særlig kvinner, bli det sagt. Hva med deg?

− Veldig få, men noen. Andre kvinner få mye mer, og en del av jobben min er å støtte dem.

− Du er ikke usynlig, men heller ikke fullt så synlig som enkelte av dine forgjengere. Er det bevisst?

− Det handler mer om at partiet skal ha mange sterke profiler som partiet trenger, og som skal være synlige utad. Statsministeren og statsrådene må være synlige. Min rolle som partisekretær er å sørge for å være synlig innad i partiorganisasjonen og ikke minst, når vi er i regjering, å styrke samarbeidet mellom regjering, stortingsrepresentantene og ordførere og partiorganisasjon rundt i landet. Jeg må være navet i hjulet som får alt til å gå rundt. En god partisekretær trenger ikke være på forsida i VG støtt og stadig.

− Det var snakk om at du også kunne ha blitt statsråd sist, men slik ble det ikke. Er det utelukket? Hva er dine politiske ambisjoner?

− Jeg kan bli statsråd eller ta andre verv, men hadde ingen ambisjoner om å forlate partisekretærposten i fjor høst.

− Jeg er ikke så opptatt av neste steg på karrierestigen, jeg vet at jeg er uendelig privilegert her jeg er. At jeg ikke har en karriereplan betyr ikke at jeg ikke er sulten og ikke vil ta nye oppgaver. Dørene vil åpne seg tidsnok. Jeg elsker jobben jeg har nå.

Motgang

Det er nå vi begynner å snakke om ledelse i motgang. For en av de siste meningsmålingene plasserer Arbeiderpartiet nede på 19,2 prosent. Det er en liten katastrofe for et tidligere statsbærende parti. Stenseng går rett på sak.

− 19,2 på målingen? Vi har vært nede på 17,5, i 2021. Da jobbet vi oss opp til et valgresultat på 26,3%. Nå skal vi inn i en ny valgkamp i 2023, med ny optimisme.

− Det aller viktigste nå er å sørge for flest mulig ordførere ved neste valg. Med økonomisk usikkerhet, strømpriser, renteøkning her hjemme, stadig flere autoritære ledere i verden og krigen i Ukraina, så er jeg ikke forundret over at det er mye frustrasjon, utrygghet og at vi merker det på målinger, men jeg går inn i neste valgkamp med optimisme. Ett år er lang tid i politikken.

− Hva er det viktigste du har lært om ledelse etter å ha vært partisekretær i syv år?

− At du lærer mest gjennom vanskelige tider. Jeg har lært mye av valgnederlag og motbakke. Å lede i politikken handler om å manøvrere i konflikter og interessemotsetninger uten at de nødvendigvis skal ende i enighet. Du lærer å leve med uenighet som noe konstant, og det tror jeg jeg er ganske flink til.

− Jeg er en leder som gir folk stor frihet, men stiller høye krav. Jeg har vært opptatt av at når det stormer, er kriser og konflikter, skal det berøre så få som mulig, ikke spre seg til hele organisasjonen. Som vinteren 2017/18.

Foto

Partisekretær Kjersti Stenseng og Ap-leder Jonas Gahr Støre feirer etter at stortingsvalget i 2021 resulterte i regjeringsskifte. Foto: Javad Parsa / NTB

Omgås mange

− Referer du nå til me too-saken med Trond Giske?

−Me too var en stor bølge, også i Arbeiderpartiet, ikke bare Trond. Det meste av det var ikke VG og Dagbladet så interessert i. Heldigvis, kan man kanskje si.

− Redaktøren i Dagens Perspektiv, Magne Lerø, har skrevet du i økende grad er den sterke kvinnen i Ap og at du er med på å fylle tomrommet etter Trond Giske. Er du Giskes viktigste støttespiller i partiet?

− Nei.

− Du var i sin tid i bryllupet til Giske, leste jeg, men der var ikke Jonas Gahr Støre eller Hadia Tajik. Inviterer du Trond Giske til for eksempel bursdager?

− Nei, han har ikke vært i min bursdag, men jeg omgås mange partikolleger privat. Jeg finner det derimot ekstremt provoserende å høre at jeg skal tilhøre noen Giske-fløy. Jeg tilhører ingen. Påstander om at man skal være andres støttespiller i maktkamp er oppkonstruert, og noe særlig damer blir utsatt for.

Ingen fløyer

− Du må jo samle partiet, men samtidig blir du oppfattet som å være på venstresiden i Ap. Hvordan får du til det paradokset?

− Det er en påstand jeg ikke kjenner meg i igjen i. For hva er høyresiden og venstresiden i Arbeiderpartiet? I den grad det er interessemotsetninger, er det politiske uenigheter på kryss og tvers i partiet. Jeg står godt plantet midt i partiet, i noen saker såkalt til venstre, i andre til høyre.

− Sånt må du vel si?

− Ja, men jeg mener det òg! Hvis du ser på partiprogrammet, vil du se at vi er solid plantet i den sosialdemokratiske tradisjonen når det gjelder skatt, økonomi og offentlig eierskap. Og denne tendensen har blitt tydeligere de siste tre periodene.

− Det kan jo leses som at dere har kommet tilbake til sosialdemokratiske røtter fra noe som var litt mindre sosialdemokratisk?

− Ja, men det har ikke vært noen fløy som har dratt partiet mer mot venstre etter nederlaget i 2017. Vi har bare gjort partiet tydeligere som et interesseparti for vanlige folk. Når jeg sier det, kan det virker ekskluderende for noen, og det er det jo, for vi tar stilling, sier tydelig hvem vi er til for. Velferden, omfordelingspolitikken, eierskapspolitikken, skattepolitikken og næringspolitikken er i vanlige folks interesse. Det er i vanlige folks interesse at vi dropper New Public Management.

− Når begynner diskusjonen om Aps nye leder etter Støre?

− Den starter når det er behov for det, og det er ikke behov for det nå. Partiledelsen velges av vårt landsmøte. Nå har vi en partileder og statsminister som jeg håper fortsetter i mange år fremover. Jeg håper Jonas er vår statsministerkandidat i 2025 også.

Mor Aase og Mor Gro

− Hva driver deg dypest sett – hva er motoren i magen?

− Makt til å påvirke og endre. Og å være ute i organisasjonen og møte folk. Jeg kan ta et eksempel: På åpningen av landsmøtet i AUF nylig fikk jeg ny energi.

− Er du litt moren til de unge i partiet?

− Ja. Jeg har fått mer morsfølelse dette siste året. Som leder har du en stor omsorgsoppgave. Og det har skjedd store endringer. Da jeg kom hit, var jeg førti. Nå er jeg i mange sammenhenger en av de med lengst erfaring. Jeg kan løfte de nye og uerfarne. «Bruk meg», sier jeg til både de yngste og til nye statsråder som står i tøffe tak. De kan både tømme frustrasjon og be om råd hos meg.

− Så du er blitt landsmoder, som Gro Harlem Brundtland?

− Nei, men hvis jeg kan være litt mor for folk i Arbeiderpartiet, synes jeg det er fint.

− Du var festivalsjef på Peer Gynt-oppsetningene på Gålå i mange år. Kjenner du deg igjen i Peer Gynt, eller er du mer lik Mor Aase?

− Mer lik mor Aase. Fordi jeg er en samvittighetsfull og ansvarsfull person.

− Men hun er også et offer for sønnens krumspring, og du er vel ikke noe offer?

− På ingen måte!

− Tømmer du deg hos Brundtland, eller betror deg til henne, eller har henne som mentor?

− Vi har ikke den typen forhold. Jeg har stor respekt for henne og lærer alltid noe av å snakke med henne. Jeg har et nært forhold til mange av våre kvinnelige politikere.

− Når jeg diskuterer saker i partiet, gjør jeg det i stor grad sammen med andre kvinner, for eksempel kvinnelige ordførere, stortingsrepresentanter eller statsråder. Som den andre kvinnelige partisekretær gjennom disse 135 årene, er jeg med å bryte nok en mannsbastion og gir kvinner mer innflytelse.

Strikkeklubb

− Er dere en slags syklubb i partiet?

− Kanskje en strikkeklubb? Jeg ba for et par år siden en gjeng bra damer på hytta og Eva (Hansen, journ. anm.) og Ingvild (Kjerkol, helse- og omsorgsminister) hadde med seg garn. Men ikke Anniken (Huitfeldt, utenriksminister), hun boikottet.

− Hva strikker du nå?

− En genser til søsteren min. Og er nettopp ferdig med en islender til Tom. Jeg har strikket så mange gensere til meg selv at jeg mest strikker til andre. I vinter ble jeg ferdig med en genser til Anette (Trettebergstuen, kultur- og likestillingsminister, journ. anm.) og en til Lubna (Jaffery, stortingsrepresentant). Jeg prøver å strikke hver eneste dag.

− Føler du deg alltid veldig flink, eller noen ganger lei deg eller usikker også?

− Jeg føler meg ikke alltid flink, men jeg er ikke så ofte lei meg eller usikker, er mer av en optimist. Jeg vet at jeg er hardtarbeidende og gjør mitt beste, og vet at andre også gjør så godt de kan. Men det er viktig å få lov til å gjøre feil og å trå feil iblant. Vanligvis går det fint allikevel. Det skjer sjelden noen store katastrofer. Det ordner seg, pleier jeg å si. Men å lære av sine feil er viktig. Da blir man stadig bedre.

Kjersti Stenseng mener hun er en uformell leder.

− Det verste jeg vet er pompøse folk som prater for mye om seg selv. Og de som prater for mye uten å si så mye. Jeg blir irritert over folk som lar munnen løpe og liker å høre sin egen stemme. Det viser jeg nok med kroppsspråket mitt. Hvis du kan si det med 20 ord i stedet for 100 ord, så si det med 20 ord.

− Er det flere menn enn kvinner som liker å høre sin egen stemme?

− Ja, det er nok definitivt flere menn enn kvinner.