Henie Onstad-direktøren: Vil åpne kunsten for alle – og særlig barn

­– Estetiske fag nedprioriteres i norsk skole. Barna må lære seg verdien av kunst, få som vane å oppsøke kunst fra de er små, slik at kulturinstitusjonene ikke bare befolkes av de med kunstinteresserte foreldre, sier Anne Hilde Neset.

Den påtroppende direktøren for kunststiftelsen i Bærum mener Norge satser ganske bra på kunstlivet generelt – skjønt ikke nederst, ikke i skolen.

– Når staten investerer så stort med nye kunstinstitusjoner, må jo utdanningen følge med for å sikre fremtidige brukere, understreker Neset, som kommer fra stillingen som direktør for Kunstnernes Hus, og før det bodde atten år i Storbritannia.

Femårig kunstkjenner

– Min sønn begynte på skolen i London da han var fire. Han kjente igjen et verk av Andy Warhol da han var fem! For da hadde han vært minst to ganger på National Gallery med klassen, og de hadde fått i oppgave å lage selvportretter i Andy Warhol-stil.

– Denne kunstinteressen er vel mest typisk for øvre middelklasse?

– Nei, dette var en vanlig offentlig skole, ikke privat. Slik jeg opplever det, spiller kunst og kultur en større rolle i britiske samfunn generelt enn i Norge. Kunst er mer en naturlig del av diskusjonene rundt middagsbordet. Vinneren av Turner-prisen er en stor nyhet i alle kanaler, og i politiske debatter er gjerne en kunstner eller kulturarbeider med i samtalen. Dette kunne vi hatt mye mer av i Norge, vi kunne bruke den kompetansen som finnes i kunsten bedre. Britene har utviklet et bedre språk for kunst i offentligheten.

– Men London har forandret seg fra jeg bodde der, legger hun til.

– Nå er det så dyrt i London at kunstnerne flytter vekk, gjerne til Kent og Hastings. Jeg var heldig som bodde der fra 1996 til 2012. Det var en spennende tid, og jeg var midt i smørøyet.

– Du kjente den superberømte «streetartkunstneren» Banksy og Tracey Emin, hun med Mor-skulpturen utenfor Munch-museet. Var du med i et intellektuelt miljø, som du har bygget på og tatt med deg til Norge?

– Jeg husker nok ikke Banksy, selv om jeg har møtt ham. Det er morsomt egentlig at jeg ikke ville ha kjent igjen de mest berømte, sier hun.

– Men Tracey var en av dem som hadde atelier i etasjen over oss da jeg var i The Wire. Hun sydde små broderier som hun solgte i en liten kiosk hun drev sammen med en annen kunstner, Sarah Lucas, i Brick Lane. Rob og jeg kjøpte ikke, vi hadde ikke råd til noe så frivolt, selv om det var fryktelig billig på den tiden. Det angrer jeg på nå, med de prisene hun oppnår i dag.

ICA som lederskole

Rob er hennes mann, med etternavn Young. Han er forfatter og journalist og var i sin tid redaktør i The Wire, som er «et banebrytende musikkblad», hvor de traff hverandre. Dette skjedde etter at Anne Hilde fra Rogaland først hadde studert kunstfag i Kent, og så tok alle jobber hun kunne få i den britiske hovedstaden.

– Du er ikke lederutdannet. Tenkte du på å bli kunstadministrator eller -leder, som du jo har vært i mange år nå, var det planen hele tiden?

– Nei, det som drev meg var interessen for billedkunst og musikk. Da jeg ble ferdig på universitet, fikk jeg to jobber. Den ene var i platebutikken Rough Trade, i en liten kjeller i Covent Garden. Det var et slags mekka, et midtpunkt, for undergrunnsmusikk. Der solgte jeg plater og møtte alle musikerne og kunstnerne som hang der, sier Neset.

– Den andre jobben min var som administrativ assistent på ICA, Institute of Contemporary Art. Der var jeg med og tok notater på avdelingsmøter. Det var én avdeling for kunstutstillinger, en for musikk, en for teater, en for film og en for samtaleprogrammer.

– Lederne diskuterte prioriteringer - hva som var viktig, hva som var mindre viktig, hvilke kunstnere de ville satse på og hvorfor. Kvalitet ble vurdert opp mot samfunnsrelevans eller representativitet eller historisk betydning. Og jeg var flue på veggen og lærte enormt mye. Det var en gavepakke.

Humor og arbeid

– Jeg levde og åndet for jobbene mine, og vennene var innenfor samme miljø, så jobb og fritid ble ett. Jeg arbeidet hardt, og tok meg inn igjen mens jeg var på jobb fordi jeg hadde det så moro og ble så stimulert.

– Britenes berømte sans for humor er en del av hverdagen der, de har en språklig lekenhet som jeg har stor sans for. De er ikke så selvhøytidelige – det var sånn jeg ble forelsket i mannen min. Vi lo en masse sammen, jeg har aldri ledd så mye som på jobb i The Wire. Det savner jeg litt nå, forteller Neset.

Suksessen skyldes, mener hun, «en god kombo av standhaftighet og arbeidsomhet – og litt hell». Hun var med på alle forandringene i kulturbransjene – og forandret seg med dem. Da hun begynte i musikktidsskriftet, leverte enkelte bidragsytere artiklene sine på håndskrevne ark. Hun fikk bladet inn på nettet, og hun ble den første nettredaktøren.

David Bowie-universitetet

– Hvorfor har du alltid hatt en slik utferdstrang?

-Jeg hadde alltid veldig lyst til å komme meg ut av Norge. Da jeg tok en Bachelor i kultur og medier på universitetet i Stavanger, ga min professor, Anfinn Bø-Rygg, meg smaken for kunstteori og filosofi. Så fant jeg det perfekte universitet i UK, med et tilbud som ikke fantes i Norge.

– Og før det? Når ble kunstinteressen vekket?

– Det var fra jeg var liten og ble tatt med i Stavanger kunstforening! Og musikk: kanskje da jeg var student og gikk på videregående og ønsket å komme inn på utestedet Folken i Stavanger, selv om jeg ikke var gammel nok? Der hadde de en jazztrio, Detail, som spilte frijazz. Det hadde jeg aldri hørt og ble helt fascinert, jeg hadde vokst opp med mye klassisk musikk, som mine foreldre hørte på.

– David Bowie ble mitt andre universitet. Jeg fulgte referansene i musikken hans til eksperimentelle filmer og til fransk eksistensialistisk filosofi. Vi pleiede å gå på Stavanger bibliotek og lete frem referansene i bøker. Dette var jo før Google.

Naturen

– Ser du bilder i musikk og vice versa?

– Du mener synestesi? Nei, jeg har ikke den evnen, men jeg ser kunst og musikk som veldig beslektet. Henie Onstad har også vært svært viktig i musikkens verden. Her har det vært ballett og urfremføringer av viktige verk, og det er det her fortsatt. Jeg tenker også stedsutvikling. Vi kan trekke inn naturen i enda større grad, kanskje med en egen båt fra Oslo og ut hit, og kanskje vi kan få badstue?

– Vi skal i hvert fall lage et stort nytt verksted i Sal Haaken. Nordens største. Der kan folk komme og lage grafikk og keramikk – vanlige folk, ikke profesjonelle. Vi har allerede voksenkurs med lange ventelister. Jeg ser for meg veldig mange flere tilbud for barn.

Alle stemmer

– Hvis du skulle anbefale folk flest noen kunstverk, hvilke blir det?

– Da begynner jeg noe alle kan se, en kjempestor bjelle som henger på Honnørbryggen, rett utenfor Rådhuset i Oslo: «Untuned Bell» av AK Dolven. Den er vakker i sin enkelthet og det ligger en fin historie bak. En av klokkene i Rådhuset ble plukket ut og satt på lager, fordi den ikke hadde riktig klang. Nå er den satt på æresplassen, og minner oss om at alle stemmer skal få plass i samfunnet.

– Mitt andre valg kan også oppsøkes, nemlig «Future Library» av Katie Paterson. Det består av nyskrevne tekster av inviterte forfattere – som Margaret Atwood, Eli Shafak og vår egen Knausgård – som blir forseglet og lagret i hundre år i Deichman i Oslo sentrum. Kunstneren har også plantet trær i Nordmarka, og papiret fra trærne skal brukes til å trykke bøkene. Noen har døpt dette konseptet «cathedral thinking». Man er med på et større prosjekt som ikke nødvendigvis ser sin sluttfase i egen tid, men som blir ferdigstilt av kommende generasjoner. I kontrast til en verden i jag etter quick fixes.

– Niki de St Phalle, som vi viser på Henie Onstad til ut i februar, var en frodig fargerik feminist som tenkte stort. Henie Onstad har hatt fokus på store kvinnelige avantgarde kunstnere nå i lang tid slik, som Yayoji Kusama og Marina Abramovich. Neste høst skal vi vise den polske kunstneren Magdalena Abakanowich, som er fantastisk. Og så skal vi ha en stor utstilling av Chagall!

Kjøpte ut eieren

– Hvordan ble du leder for første gang?

– Økonomi har jeg lært meg selv, for jeg fikk tidlig budsjettansvar i The Wire, og snart fikk jeg eieransvar også. Eieren var en palestinsk businessmann som syntes det var morsomt å gå på fest og si at han eide et musikkblad, men han var ikke interessert oss. Etter hvert oppdaget vi som jobbet der at han brukte overskuddet i vårt blad til å dekke underskuddet i sine andre foretak, så vi hadde ikke nok til å investere i PC-er og modemer. Derfor tok vi opp lån og kjøpte ham ut, vi var syv stykker om det. Det var den beste lederskolen som fantes, man lærte der og da, tråkket opp stien mens den ble til.

– Og så traff du amerikanske Polly på baby-yoga, og hun spurte om du ville bli privat etterforsker?

– Det skjedde før, da jeg var gravid og trengte å jobbe hjemme en stund. Barselspermisjonen var ett år i UK, men man fikk bare tre måneder med lønn, så jeg måtte tenke ut muligheter for inntjening uten å møte på kontoret, dette var før hjemmekontores tid. Selskapet het Control Risks. Min avdeling drev med due diligence før et selskap ble kjøpt opp av et annet. Jobben min gikk ut på å gjøre dype undersøkelser av skandinaviske selskaper, siden jeg kunne lese skandinaviske språk og finne ut ting som engelsktalende briter ikke oppdaget. Det kunne dreie seg om økonomisk snusk eller om ulovlige utslipp. Eller det kunne være å sjekke styremedlemmer i lokalaviser. Jeg skrev rapporter med baby i kurven ved siden av meg. Det fungerte som en slags «permisjon».

Hierarkisk

– Det er høres ut som om du har levd et spennende liv?

– Jeg synes jo det! Jeg er veldig takknemlig for interessante opplevelser, som da jeg jobbet som programleder i BBC. Vi kom rett etter kveldsnyhetene. Jeg fikk egen produsent, egen assistent og ble kjørt hjem med bil hver kveld. Jeg snakket live til en ca 200.000 mennesker og spilte den musikken jeg ønsket.

– Hvordan fikk du den kremjobben?

– Jeg hadde vært intervjuet i radiostasjoner som musikkekspert en del ganger, og ble oppringt og spurt om jeg ville lede et musikkprogram.

– Hva var kriteriene var for å være en god BBC-journalist, hvem som var kompatibel med «theBBC brand», fikk jeg aldri vite. Sjefene satt på «floor six», dem møtte vi aldri. Det var veldig hierarkisk der, som ellers i Storbritannia. Hvis noen ble kalt opp dit, så vi dem aldri igjen, da var vel lederne misfornøyd.

– Hvordan er du selv som sjef?

– Jeg er veldig til stede i alt jeg gjør. Jeg gjør bevisste valg og kommuniserer mye, for det man driver med er et felles prosjekt. Og jeg trives godt i situasjoner hvor det står en del på spill.

– Og hvordan tar du kritikk?

– Om det er godt ment og leveres konstruktivt, håndterer jeg det bra. Det skal ikke være noen store hvite elefanter i rommet som ingen tør å snakke om. Man må vite hvor man har hverandre, og man må være ærlig. Der er jeg kanskje vestlandsk, det skal være litt jordnært.

Indre kraft

– Du vokste opp i Stokka i Stavanger og hadde mer intellektuelle interesser enn en del av de andre ungene, så du ble mobbet, har du fortalt. Hvordan preger det deg?

– Det var en liten gjeng som trakasserte flere, ikke bare meg. Jeg tror det har gitt meg en slags indre kraft. Jeg ble mer robust, som i: «Nå skal jeg vise dere!»

– Har du mye selvtillit?

– Som leder må man ha en del tro på at man får til ting. Jeg synes ikke det er vanskelig å vise svake sider. Det tror jeg er viktig for ledere. Man er et menneske, og ikke bare en maktutøver. Man bør ikke bruke «maktspråket» unødvendig. Men man må kunne ta beslutninger og ha tro på at de er de riktige beslutningene.

– Hva vil du gjøre dersom noen forsøker å lime seg fast til verk på Høvikodden eller kaste suppe på kunsten?

– Jeg hadde nok ringt politiet. Aktivister har rett til å uttrykke seg, men ikke til å ødelegge kulturarv. Alle har rett til å bli hørt, men ingen har rett til å ødelegge andres verk. De får finne mindre destruktive metoder.

Kvinneovervekt

– Nå er både Nasjonalmuseet og Munchmuseet ledet av kvinner, og så har vi deg. Frank Rossavik i Aftenposten lurer på om en mann kan lede et kunstmuseum i våre dager, hva tror du?

– Vi har hatt mannsovervekt i mange år, nå har vi mulighet til å rebalansere, og det er bare fint.

– Nå har du ikke begynt i din nye jobb ennå, da, men hvordan ser fremtiden ut for Henie Onstad?

– Vi har hatt publikumsnedgang etter koronaen. Folk har fått nye vaner. Mange har dårligere råd og må prioritere, og vi har som du nevnte, fått to store nye institusjoner. Men vi skal ta opp kampen om publikum, det er absolutt en målsetning.

– Er kunst for alle?

– Ja! Kunst er en måte å reflektere over verden på, som er adskilt fra alt som er veldig rasjonelt. Man skal ikke nødvendigvis komme inn i en utstilling og forstå alt, som om det var en rebus. Det finnes ikke en hemmelig kode. Ledere blir ofte bedt om å tenke utenfor boksen. Da bør de komme på et museum, for det er her kunstnere reflekterer rundt samtiden vår og man kan forstå med magen også, ikke bare hodet. Man skal ha noe å leve for og ikke bare noe å leve av.