Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted drøfter hvordan embetsverket i departementene er blitt mer 'politisert' de siste 20 årene. (Foto: Terje Pedersen / NTB)
Embetsverket er blitt mer ‘politisert’
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted drøfter i boken «Norsk byråkrati – kan det bli bedre», hvordan spenningsforholdet mellom lojalitet til statsråden og embetsverkets faglige nøytralitet har utviklet seg de siste årene.
Dette spenningsforholdet mellom politikk og forvaltning har alltid «vært der». En byråkrat i et departement skal alltid bistå sin statsråd, uavhengig av partitilhørighet. Og når regjeringen byttes ut med en ny, så skal embetsverket være like lojalt og hjelpsomt overfor den nye politiske ledelsen. Men embetsverket skal ikke bedrive valgkamp eller partipolitikk, kun bistå statsråden i å gjennomføre den til enhver tid gjeldende politikken.
Les mer om politisk lederskap og ‘politikk vs forvaltning’:
Utvikling over 20 år
I boken «Norsk byråkrati – kan det bli bedre» drøfter en rekke toppbyråkrater og politiske eksperter det til tider spente forholdet mellom politikk og forvaltning.
Byråkratiets evne til å balansere mellom politikk og faglighet er noe vi er stolte av i Norge. Sejersted skriver: «Embetsverket skal altså ivareta begge roller – både den faglige og den mer politiserte. Begge er legitime og nødvendige. Men de må balanseres. Det er når balansen svikter at problemene oppstår, enten det skyldes at embetsverket blir for politisert og servilt, eller at det blir for uavhengig og egenrådig».
I boken beskriver Fredrik Sejersted hvordan utviklingen i norsk politikk og forvaltning har ført til at embetsverket i departementene må sies å ha blitt mer «politisert» de siste 20 årene. Men det er en villet utvikling, påpeker han.
Mot slutten av 1990-tallet skjedde det et kursskifte, fra rundt 2000 har det vært en gradvis men svært omfattende overføring av tradisjonelle forvaltningsoppgaver fra departementene til ytre etater, ifølge Sejersted. Han skriver:
«Dels har man bygget ut modellen med klassiske 'direktorater', og gjort dem større og gitt dem flere oppgaver. Og dels har man bygget ut et stort antall andre ytre etater av ulik art, som til dels er faglig enda mer uavhengige, og som har ulike navn, men typisk omfatter nemnder, tilsyn, råd, utvalg, kommisjoner m.m. Dette er en utvikling som har pågått i over 20 år, i alle deler av sentralforvaltningen, med svært få unntak, og som fortsatt pågår. Av enkelte er utviklingen karakterisert som uhendig ‘direktoratisering’. Men det er en bevisst og villet politikk, som de fleste vil mene har vært nødvendig for å få en moderne og stadig større offentlig sektor til å fungere».
Konsekvensene for de ansatte i departementene med denne ‘direktoratiseringen’ er at det har blitt mindre av den klassiske forvaltningen og saksbehandlingen. Istedenfor jobber de departementsansatte mye mer med styring av de ulike direktoratene og mye mer direkte opp mot politisk ledelse i departementet enn hva som var vanlig tidligere. De voksende kommunikasjonsavdelingene i statsforvaltningen er en del av denne utviklingen.
Samlet sett betyr dette at embetsverket i departementene har blitt mer ‘politisert’ – i den forstand at flere arbeider tettere opp mot politisk ledelse med politisk relevante saker
Sejersted mener det særlig er tre drivkrefter som har bidratt til utviklingen:
-
Mer blir politikk. «Styringen av samfunnet blir stadig mer krevende og komplisert, med nye krav til politisk ledelse og stadig flere områder og type spørsmål som anses som politisk relevante, og ikke bare administrative. Politikkens domene har økt».
-
Mediesamfunnet. «Nye krav til åpenhet og kommunikasjon tar mye mer tid og ressurser enn tidligere, og kan i perioder dominere store deler av hverdagen i mange departementer, ikke bare for politisk ledelse, men også for mange i embetsverket – enten det gjelder bistand til å få statsråden ‘på’ i nyhetene med gode saker, eller ‘av’ i ikke så gode saker».
-
Stortinget vil ha mer. De senere tiår har Stortinget krevet mer løpende oppfølging fra statsrådene enn tidligere – dels i form av parlamentarisk detaljstyring i forkant av enkeltsaker (gjennom såkalte anmodningsvedtak m.m.), og dels i form av etterfølgende kontroll fra Stortinget selv (Kontroll- og konstitusjonskomiteen og fagkomiteene) og gjennom eksterne parlamentariske kontrollorganer som Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen mfl.».
Tettere på politikerne
«Til sammen er dette svært arbeidskrevende, og det gjør at politisk ledelse har stadig større behov for bistand fra embetsverket til å håndtere saker med et aktuelt eller potensielt politisk tilsnitt», skriver Fredrik Sejersted.
«Samlet sett betyr dette at embetsverket i departementene har blitt mer ‘politisert’ – i den forstand at flere arbeider tettere opp mot politisk ledelse med politisk relevante saker», konkluderer Sejersted.
I boken problematiserer regjeringsadvokaten dette faktum ved å påpeke at tematikken ofte blir diskutert internt i embetsverket, der mange er bekymret for den tidligere nevnte ‘balansen’ mellom politikk og faglighet. Men dette er foreløpig et større tema internt i embetsverket enn i den generelle offentlige debatten.
