Lederspeilet | Eivind Dale begynte i departementet i 1985 – og ble der: En toppbyråkrat takker av

­Eivind Dale slutter som departementsråd i Kommunal- og distriktsdepartementet 1. november. Da har han vært øverste leder i departementet siden 2005.

Men han startet sin karriere i nettopp Kommunaldepartementet mye tidligere. Helt siden 1985 har Dale hatt ulike varianter av Kommunaldepartementet som arbeidsplass.

− Har du alltid jobbet i Kommunaldepartementet?

− Nei. Min første jobb var i akademia. I Norges tekniske naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF).

Eivind Dale er utdannet cand.agric., som såkalt naturforvaltningskandidat fra landbrukshøyskolen på Ås. Med hovedfag i ressursøkonomi. Både tidligere NSB-sjef Geir Isaksen og tidligere Nav-direktør Joakim Lystad gikk på samme utdanning, passer han på å si for å illustrere at kandidater fra landbrukshøyskolen (nå NMBU) kan brukes til så mangt.

I jobben ved NTNF fikk Dale etter hvert også noen oppdrag for Statoil og Olje- og energidepartementet.

− Så hørte jeg at daværende kommunalminister Arne Rettedal trengte noen som «kunne olje», og da fikk jeg jobb i departementet. I en egen gruppe underlagt daværende departementsråd Tormod Hermansen.

Dales første statsråd var altså Arne Rettedal og hans første departementsråd var Tormod Hermansen. Det er navn som det fortsatt står to streker under i norsk politisk historie, så man kan trygt si at unge Dale hadde gode læremestre.  

Aldri rukket å kjede seg

Og da han først fikk jobb i departementet, ble han værende.

− Jeg har alltid fått nye oppgaver før jeg har rukket å begynne å kjede meg, sier Eivind Dale selv.

Han startet som utreder, så «gikk» han til Distriktsutbyggingsavdelingen. Han rykket oppover, fikk lederroller. Meldte «overgang» til Kommunalavdelingen. Ble ekspedisjonssjef der i 2000. Den jobben hadde han i fem år, så ble han departementsråd i 2005.

− Du har vært veldig lenge på samme sted? Har du aldri vurdert å flytte på deg?

− Mellom 2005 og 2013 var jeg dep.råd i det som da het Kommunal- og regionaldepartementet. Før valget i 2013, vurderte jeg faktisk å «flytte på meg», som du kaller det. Men jeg bestemte meg for å avvente og «se hva som skjer».

Og det som skjedde var følgende: Etter valget i 2013 endret den nye regjeringen departementsstrukturen ganske mye. Det nye Kommunal- og moderniseringsdepartementet gikk fra 200 ansatte og tre (relativt store) fagavdelinger, til ni fagavdelinger og mer enn 400 ansatte.

− Over natta fikk jeg en helt ny jobb. Men satt i samme stol og på det samme kontoret. Så jeg fortsatte, sier Dale.

Eivind Dale har aldri hatt «lyst til å ta en fett betalt jobb i det private», selv om han har fått «noen tilbud oppigjennom». De få gangene han har vurdert å skifte beite, har han hatt en annen jobb i det offentlige i tankene.

− Jeg har alltid trivdes i skjæringspunktet mellom forvaltning og politikk. Da blir du en del av arbeidet med å utvikle Norge.

Fire kulepunkter om utvikling

− Hvordan har statsforvaltningen endret seg siden du først begynte å tråkke rundt i gangene i departementet?

Jeg burde ha skjønt såpass. Når du spør en erfaren toppbyråkrat om slikt, så får du svaret i kulepunkter. Denne gangen er det fire av dem:

• Digitalisering (selvsagt). Dette er et utviklingstrekk som er allment på den måten at det omfatter hele arbeidslivet, ikke bare byråkratiet. Men nye digitale løsninger gjør også arbeidsflyten i departementet mer effektiv, og får betydning for leveransene av offentlige tjenester.  

• Internasjonalisering. Gjennom EØS-avtalen og en stadig «mindre verden», spiller internasjonale forhold en stadig viktigere rolle (også for norske kommuner). Stikkord kan være Nav-saken, pandemien, krigen i Ukraina og flyktninger. − Verden er tettere vevd sammen på alle måter, og det blir oftere konsekvenser for oss i Norge, samtidig som disse konsekvensene slår fortere inn når noe skjer andre steder, påpeker Dale

• Desentralisering og delegering. Makt og arbeidsoppgaver er i stor grad blitt flyttet ut av departementene og til direktorater, kommuner eller andre offentlige etater.

Her skyter vi inn et spørsmål:

− Vi har digitalisering og desentralisering. Likevel, det er ikke blitt færre ansatte i departementene av den grunn?

− Nei, selv om digitalisering og delegering har lettet på mange av arbeidsoppgavene både i Kommunal- og distriktsdepartementet og i de andre departementene, har andre trender og utviklingstrekk gitt dem mer å gjøre.

Et slikt utviklingstrekk er:

• Større medietrykk. Mediebildet har endret seg dramatisk. I dag er det «deadline 24 – 7». Mediehåndtering er blitt en viktig oppgave for de departementsansatte. Dessuten har pågangen fra Stortinget og de store organisasjonene blitt mye større de seneste årene. Det har også kontrollvirksomheten blitt, ifølge Dale. For eksempel har Riksrevisjonen vokst mye.

− Alt dette har ført til en mye større utredningskapasitet i departementene. Det er nok her, på utredningssiden, veksten i arbeidsoppgaver har vært størst.

Politikk vs. forvaltning

− Grensen mellom politikk og forvaltning – er den blitt «tynnere», mer uklar?

− Kontakten mellom politikerne og administrasjonen er helt klart blitt tettere og mer hyppig.

− Men jeg tror bevisstheten om grensene er der. På begge sider av bordet, så jeg har ganske lave skuldre rundt dette. De som mener mest om dette, er gjerne de som selv ikke har vært innenfor et departement.

For å understreke poenget, påpeker Dale at blant de politiske partiene på Stortinget er det nå bare Rødt og MDG som ikke har sittet i regjering og styrt et departement. MDG har imidlertid erfaring fra byrådet i Oslo.

− Både Frp og SV har sittet i regjering, og samspillet med administrasjonen fungerte godt. To partier som står langt fra hverandre, SV og Frp, har altså begge vært i posisjon. Og jeg tror begge partienes erfaring med embetsverket er god.

Eivind Dale er «far» til de sju pliktene som alle departementsansatte blir drillet i. Ja, hvis du får jobb i et departement, vil det ligge et lite hefte på pulten din. Det forklarer hvordan du skal utøve din rolle som byråkrat i statsforvaltningen. (Se tekstboks.)

En av disse pliktene handler om fag – en byråkrat skal alltid gi faglig begrunnede råd til politikerne. En annen plikt handler om lojalitet. Du skal være lojal til politisk ledelse, uansett «farge og partitilhørighet».

Det har vært en smule debatt i de byråkratiske irrgangene om at det kanskje er et motsetningsforhold mellom dette med fag og lojalitet. Og her kommer en av Eivind Dales kjepphester inn: Balanse.

Som toppbyråkrat må du lære deg å balansere de ulike pliktene, det skaper god rolleforståelse. Han hevder at en av hans viktigste roller som departementsråd er å være «oversetter». Han oversetter ønsker, behov, råd, og fag mellom politikere og embetsverk. Ifølge Eivind Dale skal embetsverket lojalt følge opp ethvert politisk vedtak. Men, plikten til faglighet innebærer at om «deres statsråd» går i debatt og skal forsvare sitt standpunkt skal hen aldri oppleve å møte motforestillinger som embetsverket ikke allerede har forberedt vedkommende på.

Faglighet og lojalitet, med andre ord. Et annet viktig punkt i Eivind Dales rolleforståelse er «politisk relevans». Du skal vite hvem du jobber for, og du skal gi råd som er relevante for den sittende politiske ledelsen.

Dale pleier å fortelle en liten anekdote fra Finansdepartementet når han skal understreke akkurat dette poenget. Da Siv Jensen fra Frp var finansminister, var tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem finansråd. Og som de fleste andre økonomer i dette landet, mener Gjedrem at en god måte å beskatte folk på er gjennom økt boligbeskatning. Siv Jensen, som de fleste politikere i dette landet − og kanskje i særdeleshet som Frp-er − liker dårlig en slik tanke.

Gjedrem pleide å si det slik: «Jeg sier til Siv at boligbeskatning er en god løsning ... Men jeg sier det jo ikke hver dag».

− Jeg bruker gjerne denne lille historien når jeg skal snakke om faglighet og politisk relevans. Det er en god illustrasjon, sier Eivind Dale.

Jeg har bruk lite tid på sorgarbeid om politikk som blir endret

Statlig styring

− Ditt departement er vel det departementet som er tettest på folks hverdagsliv? Det er jo i kommunene offentlige tjenester blir «levert»?

− Vel, skattepolitikken fra Finansdepartementet har vel også litt å si for folks liv? Eller helsepolitikken? Kunnskapsdepartementet og skolene betyr vel også litt …? spør departementsråden mildt irettesettende.

− Men, ok. Vi er vel det departementet som i størst grad har det brede lokale fellesskapet i tankene når vi gjør våre prioriteringer.

− Takk … Graden av statlig styring av kommunene har vært gjenstand for debatt siden begrepet ‘kommune’ oppstod i Frankrike en gang i middelalderen. Så, hvordan står det til med kommunenes selvstyre om dagen?

Selvfølgelig har departementsråden et todelt svar.

− Det er mindre øremerking enn før. Så kommunene har fått større økonomisk frihet.

Men, det er alltid et ‘men’ når man snakker med en departementsråd:

− Men juridisk sett har nok kommunene fått mindre frihet. Staten styrer gjennom å vedta og pålegge kommunene flere normer og rettigheter.

Lærernormen er en sånn type norm. Grupper eller enkeltpersoners vedtatte rett til ulike tjenester er et annet eksempel.

− Så har det blitt mindre eller mer statlig styring? Hm ... Si det? svarer Eivind Dale, men han kommer faktisk med en klar advarsel:

− Hvis vi ser fremover bør den statlige styringen bli mindre, fordi budsjettene vil bli strammere i tiden som kommer. Da bør også den friheten kommunene har til å disponere midler og utvikle sine tjenester bli større, sier departementsråden.

− Jeg tror det vil tvinge seg fram en debatt om normer, regler og rettigheter som binder kommunene opp.

Les mer:

• Toppbyråkrat vil ha mindre statlig styring av kommunene

Kommunereformen og reverseringen

En av de merkeligste politiske prosessene de siste årene er gjennomføringen og bråbremsingen av den store kommunereformen. I åtte år brukte Dale og hans folk mye tid på å forberede og gjennomføre Regjeringen Solbergs kommunereform. Så kom det en ny regjering, der Senterpartiet overtok Kommunaldepartementet. Nå skulle kommunereformen reverseres.

− Altså … Hvordan føles det for deg og dine medarbeidere? Uansett hva man selv måtte mene, må det være frustrerende å jobbe sånn?

− Dette handler om rolleforståelse og profesjonalitet. De som blir veldig frustrerte av slike ting, vil nok ikke jobbe så lenge i et departement. Dette håndterer folk ganske ryddig. Jeg har bruk lite tid på sorgarbeid om politikk som blir endret.

Eivind Dale er veldig seg bevisst på at han er «innenriksminister» i Kommunal- og distriktsdepartementet. Han er sjelden «å se» i offentligheten. Det samme gjelder for de fleste av departementsrådene. De lever opp til betegnelsen «grå eminense».

Men hvis du googler Eivind Dale så kommer det faktisk opp et leserinnlegg. I avisa Strandbuen. Det er sjelden kost fra en departementsråd. Og der gikk Dale i særdeles tydelige ordelag kraftig i rette med noen som hadde kritisert en ansatt i departementet for ikke å være nøytral i sin saksbehandling.

− Det var noen som hadde bølla med en av mine ansatte. Det finner jeg meg ikke. Da er det min jobb som departementsråd å stå opp for folka mine. Da måtte jeg være «utenriksminister» et lite øyeblikk.

Mini-CV: Eivind Dale

Foto

Departementsråd i Kommunal- og distriktsdepartementet Eivind Dale blir pensjonist i november. (Foto: Torbjørn Tandberg, KDD)

Født: 20. juli 1955 i Åsane, Bergen.

Utdanning:  cand.agric. ved Norges landbrukshøgskole på Ås (nå NMBU) i 1979.

Karriere: Jobbet en stund som forsker ved Norges tekniske naturvitenskapelige høyskole i Trondheim, som nå er NTNU, etter endt utdanning. Ble ansatt i Kommunaldepartementet i 1985. Jobbet først som utreder, og steg raskt i gradene. Ble ekspedisjonssjef i 2000 og departementsråd fra 2005. Blir pensjonist i november i år.

Sivil: Bor på Ås, i Viken (tidligere Akershus) utenfor Oslo. Der har han bodd siden studietiden. Traff sin kone på studentfest. Med henne har han to voksne barn og seks barnebarn.  

Hobby: Løpe, sykle, gå på ski.

Lidenskap: Hytta på fjellet. Og fotballklubben Brann.

Høyre og Senterpartiet

Selv om Eivind Dale har jobbet i departementet siden 1985, da Høyres Arne Rettedal var kommunalminister, har de 10 statsrådene han har jobbet for som departementsråd kun kommet fra to politiske partier: Høyre og Senterpartiet.

Høyres Erna Solberg var statsråd da Dale ble konstituert som departementsråd i 2005. Etter valget høsten samme år, ble Sps Åslaug Haga ny kommunalminister. Senere ble hun byttet ut med Magnhild Meltveit Kleppa og etter hvert Liv Signe Navarsete fra samme parti, mens Høyre og Jan Tore Sanner «tok tilbake» Kommunaldepartementet i 2013. Hans partikollega Monica Meland kom inn i Sanners sted, da denne ble flyttet til Kunnskapsdepartementet. Senere kom Nikolai Astrup og Linda Hofstad Helleland, før Senterpartiet atter «gjenoppstod» i Akersgata 59 med Bjørn Arild Gram som statsråd etter valget i 2019. Nå er Gram forsvarsminister, men Sp holder fortsatt kommunalfortet med dagens minister, Sigbjørn Gjelsvik.

− Jeg begynner jo å få trening med disse skiftene. Kjenner rimelig godt politikken til Høyre og Senterpartiet, for å si det sånn.

Det er sjelden noe er enten svart eller hvitt. Som regel er det grått

Egen «momentliste»

− Uten at du skal utlevere noen, at statsråder kommer fra ulike partier, er jo en ting, men de er jo også ulike som mennesker? Med ulik personlighet og lederstil? Hvordan forholder man seg til det?

− Jeg prøver alltid å lære statsråden godt å kjenne både som menneske og i måten å jobbe og lede på. Det er jo forskjell på dem, både som personer og som ledere. Vi i departementet må justere og tilpasse oss også til det, og ikke bare til politikken.

Dette er også en del av oversetterjobben til Eivind Dale.

Et praktisk eksempel: Dersom en statsråd bor i Osloområdet, er det vanlig å ha mandagsmøtet i departementet ganske tidlig. Men dersom statsråden ukependler, så legges gjerne dette møtet til «litt utpå formiddagen». Da får statsråden mulighet til å være hele helgen hjemme med sin familie, og slipper å reise til Oslo søndag kveld. Slike «småting» kan være til stor hjelp for en toppolitiker i en svært hektisk hverdag.

− Jeg har en momentliste som jeg alltid går igjennom sammen med en ny statsråd. Der snakker vi om møtestruktur, arbeidsform, ansvarsfordeling mellom statssekretærer og politiske rådgivere og slike ting.

− Hvordan er du selv som leder?

− Tja…

For første gang under samtalen blir Eivind Dale litt usikker og ukomfortabel. Han liker tydeligvis ikke å fremheve sine egne egenskaper.

− Den største utfordringen i min rolle som leder er å balansere ulike hensyn. Mellom politikk og administrasjon, mellom prosess og beslutninger, mellom min nærmeste ledergruppe og resten av «huset».

− Det er sjelden noe er enten svart eller hvitt. Som regel er det grått.

Billig arbeidskraft fra Bergen

− Ok. Men hva nå? 1. november er det slutt. Hvordan vil livet bli uten Kommunaldepartementet?

− Nå prøver jeg å selge meg inn som billig arbeidskraft, smiler Dale.

− Jeg skal bli pensjonist. Men håper å kunne jobbe litt på si.

− Og så skal jeg løpe mer, sykle mer og gå mer på ski. Å kunne reise på hytta på en torsdag kveld og kanskje være der helt til mandag eller tirsdag hvis været er bra … Jeg er bestefar.

– I ettermiddag skal jeg se niåringen spille fotball. Det vil bli mer av sånt framover.

Eivind Dale stopper seg selv.

− Dette er klassiske svar. Jeg vet det. Men jeg skal altså pensjonere meg. Samfunnsengasjementet mitt vil jo ikke bli borte av den grunn. Jeg kommer til å delta på møtene i Ås pensjonistforening. Der har de mange spennende foredrag.

− Ås? Så det er der du bor?

− Ja, jeg traff en lokal jente på en fest på studentsamfunnet der da jeg studerte, og hun er jeg fortsatt gift med.

Han er lojal, Eivind Dale. Eller monoman kanskje. Begynte i jobb i Kommunaldepartementet i 1985 – og ble der. Studerte i Ås. Og ble der. Traff ei jente på fest i studietiden – og holdt på henne. Sammen har de to voksne barn og seks barnebarn.

Stødig, stillfaren, tydelig og særdeles bevisst sin egen rolle. Perfekt kombo for en toppbyråkrat.

Likevel. Det er noe som skurrer. Eivind Dale er født og oppvokst i Åsane i Bergen.

− Men du er jo bergenser?

− He, he. Ja, og hjemme hos meg får du kun servert Hansa øl og Friele kaffe. Dessuten abonnerer jeg på Discovery+, og det er kun fordi jeg der kan se Brann sine kamper.

− Det skal jeg forresten også gjøre mer av framover. Se på Brann. Jeg gleder meg til å ta med barnebarna på Brann stadion.

Så kommer nok en anekdote. Da Jan Tore Sanner ble kommunalminister i 2013, pyntet bærumsgutten fra Høyre kontoret i departementet med et Stabæk-skjerf.

Dagen etter var et Brann-skjerf på plass på departementsrådens kontor.

Det er grenser for lojalitet også i Kommunaldepartementet.