Dronning Elizabeths død preger naturlig nok britiske aviser i dag. (Foto: Paul ELLIS / AFP)
Dronning Elizabeth som leder: Hun satte seg selv utenfor tiden
Slik oppsummerer professor i ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI, Jan Ketil Arnulf, den avdøde Dronning Elizabeth som leder.
Plikten
− Hun har forsaket seg selv og i stor grad familien sin i sin gjerning som statsoverhode. Hun har vist en helt utenomjordisk og enestående og nærmeste selvutslettende pliktfølelse, sier Arnulf.
− Hun har hele tiden levd med erkjennelsen av at rollen er større enn henne selv.
Filmen The Queen fra 2006 illustrerer dette på en treffende måte, ifølge professor Arnulf. Der møter vi en ung og nokså radikal Tony Blair som statsminister. Han er frustrert over Kongehuset og Dronningen avmålte reaksjon på Prinsesse Dianas død.
I filmen er det øyeblikk da Blair plutselig forstår Dronningen. Han skjønner dette med at «rollen er større enn deg selv».
− Hennes pliktfølelse er enestående i verden. Men det har ført med seg betydelige kostnader for henne selv, hennes barn og hennes familie.
Hun har hele tiden levd med erkjennelsen av at rollen er større enn henne selv
Tidsaspektet er avgjørende
Dronning Elizabeth døde 8. september. Hun satt på tronen i over 70 år. Hun ble 96 år gammel, og gjorde sine plikter til det siste. Bildet er fra 2021. (Foto: Photo by Jacob King / POOL / AFP)
− Kan man si noe om hennes lederegenskaper, utover dette med at hun jo var forpliktet gjennom sin rolle som dronning?
− Tid er det styrende begrepet her. Store organisasjoner, som nasjoner jo er, er avhengige av å eksistere på tvers av generasjoner, forklarer Arnulf.
− Problemer som plager dagspressen, eller den sittende regjeringen for den saks skyld, kommer og går. Mens kongehuset har bestått.
Poenget til Arnulf er at man helst ikke vil at en slik institusjon som kongehuset blir for mye preget av daglige hendelser og daglige beslutninger, og Dronning Elizabeth holdt alltid avstand til det som til enhver tid preget det offentlige ordskiftet.
− I all ledelse er tidsaksen noe av det aller viktigste. Hvordan du forholder deg til tid, er avgjørende for suksess, sier Jan Ketil Arnulf.
I operative roller, som i politiet, på et sykehus eller i Forsvaret, er det livsviktig at man handler til rett tid, gjerne raskt.
I andre lederroller er det viktig å vite når det lønner seg å holde seg i bakgrunnen, og gjerne hever seg over dagligdagse utfordringer.
− Og dette var Dronning Elizabeth en mester i. Hun sto på en måte utenfor og over tiden.
I all ledelse er tidsaksen noe av det aller viktigste. Hvordan du forholder deg til tid, er avgjørende for suksess
Falt aldri for fristelsen
Av andre institusjoner som kan sammenlignes med det britiske kongehuset, vil Arnulf framheve Paven og det japanske keiserdømmet. Også dette er institusjoner der lederne – på godt og vondt − i stor grad står utenfor tiden.
− Det japanske keiserdømmet er verdens eldste statsforfatning. Tenk på alt som har skjedd i Japan oppigjennom historien. Keiseren har alltid «sluppet unna». Han sitter fortsatt på tronen, og er utilnærmelig. Hele keiserfamilien er hellig, og har i alle år stått utenfor alt.
Og på den måten har keiserdømmet overlevd.
Jan Ketil Arnulf viser til militærhistorikeren Harald Høiback, som ofte snakket om «latskap som lederskapets glemte dimensjon» (se tekstboks), for å understreke poenget sitt: God ledelse er ofte å ikke gjøre noen ting.
− En av de største feilene en leder kan gjøre, er å blande seg inn på feil tidspunkt. Dronning Elizabeth har vært enestående i så måte. Hun blandet seg sjelden inn, og i alle fall ikke på feil tidspunkt, sier professor Arnulf.
− Hun definerte og omfavnet sin egen lederrolle, og har holdt på den siden. Hun har sikkert justert innimellom, men i motsetning til mange andre verdensledere, som for eksempel Donald Trump, har hun aldri gitt etter for fristelsen av å konsumere makten eller rikdommen sin. Hun har «gått til hagegjerdet», og holdt seg der.
Siste offentlige gjerning. Dronning Elizabeth tar i mot Storbritannias nye statsminsier, Liz Truss, 6. september i år - to dager før hun døde. (Jane Barlow / POOL / AFP)
Latskapens dyd
Følgende er et utdrag av et innlegg militærhistoriker Harald Høiback skrev i Dagens Perspektiv for noen år siden. Denne lille historien illustrerer viktigheten av å «ikke blande seg inn i utide»:
Like etter krigsutbruddet høsten 1914 ble general Paul von Hindenburg (1847-1934) kalt tilbake fra pensjonisttilværelsen for å lede tyskernes 8. armé i kamp mot russerne i Øst-Prøysen. Samtidig ble Erich Ludendorff (1865-1937) utnevnt til hans stabssjef. Alle i den tyske hæren forsto at det var Ludendorff som skulle være den reelle sjefen, men at han ikke hadde tilstrekkelig pondus, formell ansiennitet og adelskap til å inneha sjefsjobben formelt.
Den berømte operasjonsoffiseren oberstløytnant Max Hoffmann (1869-1927), som mer eller mindre var hjernen bak tyskernes suksess ved Tannenberg og de Masuriske sjøer i innledningen av første verdenskrig, la ingenting imellom da han i ettertid viste en klasse med kadetter rundt på det berømte slagfeltet: «Her sov Hindenburg før slaget, og her sov han etter slaget, og her er det stedet han sov under slaget».
Var Hindenburgs tilstedeværelse fullstendig overflødig? Neppe. Den generalen som formelt fikk østprøyssernes skjebne i sine hender, måtte ha tillit. At han ikke hadde kompetanse spilte mindre rolle, det hadde andre. Han var der for å bære skyld og ansvar. At han var lat, og heller sov enn å blande seg inn i Ludendorffs gjøren og laden, var opplagt en fordel, sett med tyske øyne. Å bære skyld og ansvar er en oppgave man overhode ikke trenger sterk fysikk for å makte, men som likevel ikke kan overlates til andre.
Her kan du lese hele innlegget til Harald Høiback om «latskapens dyd».
