Daglig leder i FOKUS Gro Lindstad | Kleggen som tar kvinneperspektivet

­Kontoret til FOKUS-leder Gro Lindstad er alt annet enn sterilt og kjedelig. På veggene henger tradisjonsrike stammemasker fra Latin-Amerika og Afrika. Skulpturer, skjold, hatter korallskjell pryder store deler av kontoret. Hyllene og sofaen renner over av mapper, dokumenter og bøker.

Flere av gjenstandene og kunsten på veggene er dedikerte til kvinne- og klimabevegelsen. Mye av tingene har hun samlet med seg på sine mange utenlandsreiser. Bak skrivebord er en «skrytevegg» med bilder av Lindstad sammen med viktige og kjente profiler.

– Jeg har fått beskjed hjemme at jeg ikke kan ha alt dette i huset, så da måtte jeg ha det på kontoret. Jeg prøver å bli flinkere til å kaste ting, men slik du ser er jeg en person som ikke klarer å kun lese ting kun på nett, forklarer Lindstad mens hun henter seg en kopp med kaffe.

Som politisk rådgiver for Sosialistisk Venstreparti jobbet Lindstad for tidligere stortingsrepresentant Karin Andersen. Hver gang Andersen kom inn på kontoret til Lindstad, ristet hun på hodet. – Men jeg gikk rett bort til riktig bunke og trakk ut akkurat de dokumentene hun var på utkikk etter. Uansett hvor rotete det er, finner jeg det jeg trenger.

50 års markering

Det er i år 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert i Norge. Da ble bestemmelsen i straffelovens paragraf 213 avskaffet. Der sto det at utuktig omgang mellom menn skulle straffes med fengsel i inntil ett år.

Lindstad er en av dem som siden 1980-tallet har kjempet for at par av samme kjønn skal få like rettigheter som heterofile par. Fra «homobevegelsen» til dagens «skeive bevegelsen» har hun brakt inn et tydelig kjønns- og kvinneperspektiv i kampen for likestilling. Lindstad var ung jus-student på 80-tallet og jobbet på si i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) da hun for første gang var med i «homomarsjen» - dagens Pride-feiring. Den gang var det kun et få hundre mennesker som møtte opp i Spikersuppa utenfor Stortinget.

– Vi hadde tydeligere politiske paroler enn det man ser i dag. Nå er det fest, bedrifter, moro, familie, barn og regnbueflagg. Den gang var det en politisk markering og de skeives 1. mai. Vi var uredde.

De aller fleste sto å så på toget den gang. Slagordet som ble ropt fra deltakerne lød som følger «Vi er mange flere, resten står blant dere». – Det var mye aktivisme, stolthet og gruppefølelse i den synligheten som var vell så viktig den gang, som å være en del av Pride i dag.

Foto

– Når man er leder for en interesseorganisasjon skal man ikke flanke et politisk parti, man skal ha en dialog med alle, sier Gro Lindstad. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Tydelig rettighetskamp

Lindstad definerer 1980-tallet som et tiår preget av en tydelig rettighetskamp for å fjerne diskriminering. Det var for eksempel lov for utleiere å nekte å leie ut til homofile par.

– Det var en lang vei fra å fjerne straffeparagrafen som gjorde det forbudt med sex mellom menn til å ha et antidiskrimineringslovverk.

Samtidig som Lindstad og resten av homobevegelsen kjempet for rettighetene sine, ble flere og flere homofile menn alvorlig syke, fikk kreftlignende symptomer og døde i ung alder. Uvisshet og usikkerhet preget tidsånden. Lindstad opplevde at flere av hennes venner ble syke og døde.

I 1986 reiste Lindstad til USA for å lære mer om HIV og AIDS. Noen år tidligere, i 1983 ble Helseutvalg for homofile etablert i Norge – hvor Lindstad senere satt som styreleder. – Vi lagde konferanser tre år på rad med tema lesbiske og helse. Den gang visste man lite om lesbiske også ble smittet og det var lite fokus på rus- og voldsproblematikk.

Lindstad roser norske myndigheter som tok HIV-pandemien på alvor den gang og spilte på lag med de skeive mennene som startet helseutvalget. Det samme var ikke realiteten i mange andre europeiske land.

– Det var mange som ble syke og gjemt bort i Norge av familiene sine. Flere familier ville ikke ta disse mennene hjem og begrave dem. Det var mye stigma. Vennekretsen og kjærester fikk ikke komme i begravelser. Familiene lot som om vedkommende hadde dødd av kreft og ikke aids. Det å gå i begravelser til jevnaldrende i 20-årene, var en krevende tid, før man fikk medisin-cocktailer på plass som gjorde at folk levde lenger.

Likevel beskriver Lindstad en periode fult med solidaritet og samhold. De homofile miljøene stilte opp og hadde innsamlingsaksjoner. Disse pengene bidro til velferdstiltak til Ullevål sykehus sin AIDS. Blant annet med at dødssyke fikk TV på rommet slik at slutten av livet skulle bli litt bedre.

Partnerskapsloven

Samtidig som Linstad jobbet i JURK, startet hun og to andre venner i JURK, som også var lesbiske, arbeid med å skrive på et notat og en utredning om hvordan man kunne få til noe som kunne bli en lovgivning for par av samme kjønn.

Dette var den gryende starten på Partnerskapsloven som ga to personer av samme kjønn rett til å registrere partnerskap. Alle tre var aktive i Det norske forbundet av 1948 og utredningen ble ferdig behandlet i ferdig form av en generalforsamling i forbundet hvor det ble vedtatt at dette skulle man gå videre med.

– Partnerskapsloven har vært ekstremt viktig. Den har vært med på å normalisere og likestille, samtidig som det ikke var alle homofile og lesbiske som ville ha denne loven. En av dem som lenge jobbet mot oss var Kim Friele, hun mente at vi ikke skulle bli heterofile. – Det var ikke noe tvang, og ingen som ikke ville måtte inngå partnerskap, men det skulle være likestilt hvis man ville velge.

Lindstad jobbet mye internasjonalt homopolitisk på den tiden. Det var steder i verden hvor man ikke hadde kommet like langt som i Norge. – Vi hadde gode norske politikere som klarte å se bredt og utover seg selv.

Bevegelsen jobbet for å få homofili inn i skolebøkene i grunnskolen på en positiv måte. Lindstad forklarer at det var mye jobbing, men at ikke alt har vært like synlig.

– Avkriminaliseringen som skjedde for 50 år siden var ekstrem viktig. Den førte til et mer åpnere samfunn. Det blåste en vind på den tiden.

Norge var det siste landet i Norge som avkriminaliserte sex mellom to menn, med det paradokset at kvinner aldri var kriminalisert fordi det så sent som i en debatt på Stortinget på slutten av 1950-tallet ble sagt av stortingspolitikerne at det ikke var noe poeng å kriminalisere kvinnelig seksualitet fordi de har ikke noe seksualitet.

– Avdiagnostiseringen av homofili som en sykdom var viktig. Da gjorde man noe med livene til veldig mange, som ikke ble tvunget inn i psykiatrien fordi de ikke var syke. I tillegg var diskrimineringsvernet som kom, en viktig milepæl.

Ville giftet seg i kirken

I 2017 gikk Den norske kirke inn for å vie homofile. Noe Lindstad mener langt på overtid. Da hun inngikk partnerskap med kjæresten sin Bente for 25 år siden, ønsket egentlig Bente en kristelig vielse siden hun var religiøs. Det var ikke mulig i 1998.

– For mange var det en sorg og noe som manglet. Mange homofile og lesbiske presteutdannet seg, men fikk ikke lov til å til å praktisere det å være prest. Flere biskoper kastet homofile ut av kirken og jeg vet om flere lesbiske og homofile som ble utdannet prester, men ikke fikk utføre det som var deres livskall. De endte opp med å forlate kirken og jobben sin. De hadde i realiteten yrkesforbud.

Der kirken er i dag, mener Lindstad har vært ekstremt viktig for å gi folk hele liv. Det handlet aldri om særbehandling eller særskilte rettigheter, men om likebehandling.

Men selv om vi lever i 2022, tror Lindstad at homofile fremdeles blir utsatt for hets mange steder – også i religiøse miljøer.

– På mange måter er det enklere å være skeiv i dag fordi unge har mer å identifisere seg med av rollemodeller, men jeg tror det er like vanskelig å komme ut for unge i dag som det var for meg da jeg var ung. Det var kjempevanskelig. Jeg var redd for at de jeg sa det til skulle snu ryggen til meg å gå.

Kom ut på cruiseskip i Karibia

Etter videregående var Lindstad drittlei av å være flink pike og bestemte seg for å søke seg jobb på et cruiseskip i Karibia. Her ble hun møtt av et stort homomiljø blant de mannlige danserne og artistene. En av dem var amerikaneren David som hun fremdeles den dag i dag har et nært vennskap til. Det var med på å gi en trygghet.

– Jeg tenkte ikke over at det kunne være et homomiljø til sjøs. Jeg trengte å gjøre noe annet før jeg begynte å studere. Jeg er den eldste av barna i familien og var skoleflink og gjorde ting riktig.

Etter ungdomsskolen fikk Lindstad mye selvtillit av å ta et utvekslingsår i USA. Hun var helt alene med en vertsfamilie. Det var ingen digital kommunikasjon på den tiden og ringe kunne man gjøre en gang i måneden for det var for dyrt.

– Jeg hadde lyst til å oppleve noe annet etter videregående. Faren min var ikke interessert i at jeg skulle til sjøs i det hele tatt. På cruiseskipet jobbet jeg med logistikk og informasjon om bord.

Før hun dro hjem for å studere jus reiste hun for å besøke David i California. Han var opptatt av å introdusere henne for alle muligens miljøer. Deretter besøkte hun en kompis i New York og møtte mange av miljøene der også.

– Jeg fikk mange inntrykk med meg hjem. Det var veldig rart å komme hjem igjen. Plutselig kom jeg tilbake til en tilværelse og et liv hvor jeg ikke hadde noen å dele noe med. Jeg måtte nøste opp i hvordan jeg skulle gjøre det. Det gikk veldig sakte.

Lindstad fortalte først to nære venninner om legningen sin – noe som gikk helt smertefritt. I starten av studiene bodde hun fremdeles i Drøbak. Bussen fra Oslo til Drøbak gikk forbi det gamle utestedet Metropol – som var et kjent samlingspunkt for homofile.

– Jeg kjørte forbi der mange ganger og turte ikke selv å gå inn. Det tok meg en stund før jeg våget å gå dit.

Foto

Palesa Beverly Ditsie fra Sor-Afrika sammen med Gro Lindstad under FN's Kvinnekonferanse i Beijing i 1995. (Foto: NTB-Elin Hoyland)

Konservativ far

I tenårene kjente Lindstad ingen andre som åpent var skeive. Fra hun var 17 år gammel innså hun selv at hun likte jenter, men turte ikke si det til noen. Homofile var heller ikke et tema som ble tatt opp på skolen. Heller ikke innad i familien.

Som 23 år-åring bestemte Lindstad for å fortelle familien sin at hun var lesbisk. Hun hadde kjæreste og flyttet til Oslo fra hjemkommunen Drøbak.

– Moren min syntes det var helt greit. Faren min var mye mer konservativ. Han hadde vært til sjøs hele livet og vi snakket aldri mye om det i det. Han ville ikke akseptere at jeg var skeiv og trodde lenge at det var noe som ville gå over. Jeg var tydelig nok til å si at dette går ikke over og at dette var noe han måtte forholde seg til.

Faren hennes bodde i USA store deler av livet hennes og de kom jevnlig på besøk. Lindstad har to halvbrødre som bor i USA som aldri har hatt et problem med legningen hennes. Hun har et nært forhold til den ene broren, svigerinnen og niesene sine. – Det er veldig forskjellige holdninger fra forskjellige generasjoner og hvor man kom fra.

Søsteren hennes som bor i Norge, kom ut som lesbisk noen år etter henne Hun er ni år yngre enn Lindstad.

– Hun var rasende på meg fordi jeg hadde kommet ut og det gjorde det vanskeligere for henne. Det gikk greit det også. Hun har vært mer avdempet enn det jeg har vært i homokampen.

Må komme ut hver gang

– Er det fremdeles fordommer eller tabuer i norsk mot homofile?

– Jeg tror det kommer helt an på hvilken bransje man jobber i. Jeg er åpen og har vært det uansett hvor jeg har vært. Men jeg merker at det kan være krevende for noen. Hver gang man starter i ny jobb, må man «komme ut» en gang til.

– Du får nye kollegaer som spør om du er gift, har barn, snakker om hva man har gjort i helgen. Det er ikke nødvendigvis slik at det første man ønsker å formidle til kollegaene sine er at man er skeiv. Man ønsker at kollegaene skal bli kjent med deg uavhengig av seksualiteten din. Det er ikke den du er på jobb med.

Hun mener at legning ikke burde være et tema på arbeidsplassen.

FOKUS er en paraplyorganisasjon med 49 medlemsorganisasjoner. En av de første reisene til Lindstad da hun begynte i FOKUS i 2011 var til Guatemala. Før hun reiste ytret hun et ønske om å møte LHBT-grupper i landet.

– Jeg hadde lyst til å vite hvordan de jobbet i sitt land. Det har jeg forsøkt å gjøre i alle landene vi besøker. Organisasjoner vi samarbeider med i Latin-Amerika og Øst-Afrika, har vi inkludert LHBT-samfunnet i arbeidet vårt. Det har vært positivt og er viktig å synliggjøre.

Som leder av FOKUS må Lindstad være obs på reiser i samarbeidsland hvor homoseksualitet er forbudt. – Helt bevisst er jeg tilbakeholden med hva jeg deler av mitt privatliv. Jeg sier at jeg er gift og ikke har barn, men at jeg er gudmor til veldig mange – for å snakke det bort. Det er en risiko. Det handler om å forsiktig.

Fra Høyre til SV

På videregående ble Lindstad hanket inn av Unge Høyre i Drøbak og det tok ikke lange tiden før hun ble leder av det lokale ungdomspartiet. Da stemmerettsalderen ble 18 år, ble hun innstilt som ungdomskandidat på kommunestyrelisten og ble vara til kommunestyre som 19-åring. – Det handlet mye om rettighetsarbeid og egen komme-ut-fase hvor jeg innså at Unge Høyre ikke var det rette for meg til slutt. Jeg var på landsmøte i Unge Høyre hvor jeg satt på et nachspiel med noen fra Akershus Unge Høyre – de var ekstremt sleivete og homo-fleipete.

– Jeg tenkte at dette orker jeg ikke. De visste ikke at jeg var lesbisk, men det var noe med holdningene deres. Veien til SV handlet mye om solidatriet, rettigheter og likeverd.

Det tok en del år fra hun meldte seg ut av Høyre, til hun fant veien inn til SV. Hun begynte å stemme SV uten å snakke høyt om det eller være aktiv. Så ble hun leder av LLH i slutten av 1992 og var helt bevisst ikke medlem av noe politisk parti.

– Når man er leder for en interesseorganisasjon skal man ikke flanke et politisk parti, man skal ha en dialog med alle. Selv om jeg fortsatt er medlem av SV i dag, har jeg trukket meg helt tilbake og har ikke noe verv eller noen aktiviteter. Når de ringer og spør, sier jeg nei.

Første i familien

Lindstad var den første i familien som tok akademisk utdannelse og som gikk på universitetet. Valget var mye påvirket av tiden hennes i Unge Høyre hvor man enten skulle gå jus eller statsvitenskap. Dette var noe hun var nysgjerrig på.

– Jeg har brukt jusen i hele min karrieren. Faren min synes det var veldig stas at jeg begynte å studere jus, men han hadde sine egne tanker om hvilken retning innenfor jusen jeg skulle ta – enten var det shipping eller olje. Det var ikke det jeg skulle gjøre. Jeg har hele tiden vært egenrådig på hva jeg ville.

Yrkesvalgene har mer eller mindre kommet til Lindstad enn at hun selv har søkt seg i noen spesiell retning – utenom jobben som rådgiver i SV – den søkte hun på.

– Det var kjempespennende. Flyktninghjelpen kom til meg fordi jeg hadde vært valgobservatør. FN-jobben kom gjennom du, som tok kontakt. I FOKUS har jeg vært en stund, og her blir jeg nok værende, men aldri si aldri. Det skal noe veldig spennende til for at jeg skal gjøre noe annet nå.

Forferdelig sint

– Du har hatt mange verv opp gjennom tidene. Hva kommer det av?

– Det at jeg har tatt på meg mange verv handler i stor grad om at jeg har et stort engasjement og at jeg hele tiden tenker på at det er noe som er større enn meg selv. Jeg klarer ikke sitte stille å se på at det skjer urett eller at det er en sak hvor det burde vært gjort noe, uten å gå inn å tilby min hjelp. Jeg kan bli forferdelig sint når jeg ser urett skje foran meg og går aktivt inn for å bidra til at situasjonen endrer seg.

Det kan være alt fra å skrive et brev til departementet eller statsråden eller ta kontakt med utenrikskomiteen. Skrive et debattinnlegg eller forsøke å påvirke andre til å bli med å gjøre noe.

– Jeg blir fort kleggen som tar ordet for så å bli ignorert. Omstendighetene reagerer veldig forskjellig på det – fra anerkjennende nikking til at jeg merker fra noen tenker «å nei, nå skal hun si noe igjen». Eller at jeg kan sitte i møter med mange uten at noen snakker om kvinne- og likestillingsperspektivet hvis ikke jeg rekker opp hånden og gjør det. Hadde ikke jeg gjort det, hadde det ikke blitt sagt. Noen må gjøre det. Jeg er alltid den kleggen, men jeg prøver å være ordentlig og strukturert i det jeg kommer med.

Foto

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) under markering at det 21. april i år er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge. Det var invitert veteraner fra homobevegelsen, FRI og flere andre representanter fra de skeive miljøene til et møte. (Foto: Torstein Bøe / NTB)

Skarp kommentar

Lindstad lar seg ikke nødvendigvis hisse opp av usaklig hets, men dersom noen slenger noe skit etter henne, tar hun igjen. Ikke ved å bli sint, men ved å snu seg rundt og komme med en eller annen skarp kommentar som for eksempel:

«Har du ikke skjønt mer enn dette?». Dette for å prøve å få en reaksjon fra den andre enden som gjør at de ikke kun ser en sinna person. –Noen ganger tenker jeg at det kan være farlig å ta igjen, enten er man alene eller at det er så mange i den andre enden at du ikke vet hva du blir møtt med.

FOKUS-lederen har ikke opplevd å bli truet eller utsatt for vold, men hun vet om mange som har blitt det. For henne handler det om å lese situasjonen og ikke fyre seg opp og bli forbanna.

– I tidligere tider har jeg opplevd å se en situasjon lenger fremme i bilde når jeg går hånd i hånd med en kjæreste, hvor jeg slipper hånden man går og holder i fordi her kan det fort komme en situasjon jeg ønsker å unngå.

– Det kan være noen som har fått for mye å drikke eller man har vært ute en sen kveld og det er vanskelig å lese dem man møter. Før var jeg mer på den vare siden, nå hadde jeg ikke vært så redd for det.

Den unge vinen

Etter å ha vært nestleder i Det norske forbundet av 1948, ble Gro Lindstad den første lederen av Leder av Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) da homobevegelsen i 1992 bestemte seg for å slå sammen alle organisasjonene som av politiske grunner hadde vært fragmenterte. Denne rollen hadde hun i seks år.

– Det var et generasjonsskifte i DNF-48. Vi var den nye vinen som kom inn i ledelsen. Vi var uredde og hadde vokst opp etter straffeloven og avkriminaliseringen i et klima hvor rettighetsarbeidet var viktig. Vi hadde også vært politisk aktive.

Partnerskapsloven kom fire måneder etter at LLH formelt ble stiftet. Det var den store oppturen som preget hele 1993.

– Da loven trådte i kraft, arrangerte vi alt rundt de fem første parene som inngikk partnerskap i Oslo rådhus. Kim Friele og fire andre par var de første som inngikk partnerskap i Norge. paret.

– Hva er du mest stolt over å ha oppnådd i karrieren din?

– Jeg er stolt over å ha fått til at seksuell orientering og LHBT-personer ble anerkjent og definert i norsk asyllovgivning som grunn til å få opphold og asyl i Norge. Det var ganske heftig jobbing for å få det til på 1990-tallet.

LLH hadde kontakt med mange som søkte om opphold og asyl i Norge fordi de var forfulgt og ble dårlig behandlet i hjemlandet på grunn av deres legning.

– Jeg er også stolt over å ha fått til at regjeringen ga penger til å utføre den første, store levekårs- og livsundersøkelsen på homofiles og lesbiskes kår i Norge. Nova utførte den og skulle sende ut 3000 spørreskjemaer. Vi ble kontaktet av mange skeive som ikke hadde blitt kontaktet, men som ville bli med. De måtte sende ut flere og fikk en grundig undersøkelse.

Etter Partnerskapsloven ble neste steg å få til en Ekteskapslov. I denne perioden jobbet Lindstad som politisk rådgiver på Stortinget. Hun tok en prat med en stortingsrepresentant og spurte om hun kunne fremme forslaget hvis Lindstad skrev det. Det ble starten på Ekteskapsloven.

Foto

Pride Parade i Oslo sentrum i 2021. (Foto: Terje Pedersen / NTB)

Kvinnelig leder i homobevegelsen

En av de mest utfordrende situasjonene Lindstad har vært med på som leder er å se forskjellen på det å være kvinnelig leder i homobevegelsen og det å være mannlig leder.

– De seks årene hun var leder av LLH var det noen journalister i homobevegelsens avis Fritt Fram som nesten så det som deres oppgave å skulle skrive en negativ drittartikkel med kritikk av ting jeg gjorde og måten jeg ledet på nesten hver eneste måned avisen kom ut. Det var ganske slitsomt. Det å grue seg til neste nummer av en avis fordi du ikke vet hva som kommer, var slitsomt.

– Det var et paradoks at det ble utnevnt en mannlig leder av LLH etter meg som var mye mer usynlig enn meg, men da stoppet kritikken.

Det har vært to kvinnelige ledere av LLH etter Lindstad.

– Hun ene fikk som hatten passet. Hun som var inntil nylig, fikk mye god kritikk og hun gjorde en virkelig god jobb.

Spinner mange ideer

Lindstad prøvde å ta et oppgjør med journalistene, men ble møtt med arroganse.

– For min del var løsningen å finne noen jeg kunne spille sammen med. Jeg ledet LLH sammen med et arbeidsutvalg som var veldig sammensveiset, men det faller uansett på lederen å ta støyten.

Som leder beskriver Lindstad seg selv som engasjert og tydelig. Hun er en leder som spinner mange ideer opp for å prøve å trekke arbeid videre eller for å se etter nye arbeidsområder.

– Jeg er samtidig en leder som er veldig opptatt av å ha en åpen dør og være der hvis det er noen som vil snakke. Jeg er en god strateg, god til å føre konstruktive dialoger og er en god nettverksbygger som pleier nettverket mitt.

Lindstad har et stort nettverket nasjonalt og internasjonalt som hun kan trekke på. Jeg er flink til å ha gode dialoger. Hennes primære ledelsesfilosofi handler om å følge prinsippet om hvordan hadde hun likt at andre behandlet henne.

– Jeg har hatt et forbedringspotensialet, som jeg er bevist på hele tiden. Jeg kan være litt for entusiastisk på alle tingene jeg skulle ønske at vi kunne gjøre, opp mot hvor mange ansatte man egentlig har. Det å faktisk være tro mot prioriteringene vi gjør og arbeidsplanen vi setter opp som vi skal følge, kan være litt krevende.

Gode menneskemøter

Lindstad forteller at hun blir motivert av å ha menneskemøter, ha interessante diskusjoner, treffe andre engasjerte mennesker som brenner for noe og å ha ansatte og kollegaer rundt seg som vil det samme som henne og som ser at det de skal jobbe for er noe større enn dem selv.

– Jeg prøver å motivere ved å gi mye ansvar og jeg driver ikke med detaljstyring. Det har jeg ikke tid til for da får jeg ikke gjort noe selv. Jeg er veldig klar på at de mellomlederne som jobber sammen med meg skal ta egne avgjørelser. Hvis de vil diskutere, så gjør vi det.

Lindstad har faste oppfølgingsmøter slik at det går an å lufte og diskutere ting. – Det er viktig å inspirere ved å gjøre ting som ikke bare handler om å være på kontoret. Jeg har søkt midler fra Virke i et organisasjonsutviklingsfond slik at vi har penger til å ta med jobben på studietur – i kombinasjon av fag og gjøre noe hyggelig sammen.

– Hvordan håndtere du konflikter?

– Jeg forsøker å søke råd. Jeg har i perioder brukt en tidligere konsulent som jeg hadde som gruppeleder på Solstrandprogrammet til AFF for å ha noen å sparre med. Jeg sparrer med styrelederen i FOKUS slik at jeg slipper å håndtere alt alene.

– Jeg forsøker å balansere mellom det å være medmenneskelig og det å være tydelig. I en del tilfeller er arbeidsgivers styringsrett det som gjelder og at man ikke kan bøye seg bakover, men være forståelsesfull inntil et punkt.

Kjønnsperspektiv på klima

FOKUS har lenge jobbet for å få norske myndigheter til å ha et kjønnsperspektiv på klimaarbeidet sitt. Norge har siden klimatoppmøtet på Bali i 2007 gitt milliardbeløp i arbeidet mot avskoging.

– I 2011/2012 fant vi ut at vi skulle se om myndighetene hadde et kjønnsperspektiv. Den forrige regjeringen kom med en stortingsmelding i fjor på klimaendringer og miljø. Meldingen inneholder ingenting om likestilling eller kvinner. Det eneste den har med er at kvinner spiser mindre kjøtt enn menn og at kvinner tar mer offentlig transport. Kjønnsperspektivet på klima har blitt redusert til det.

Lindstad er opptatt av å få kjønnsperspektivet inn i den helhetlige debatten, siden dette er noe som ofte mangler. Hun mener myndighetene ofte lener seg tilbake og sier at vi er et foregangsland og at Norge har kommet langt i likestillingen.

Ifølge World Economic Forum har likestillingen blitt satt tilbake en hel generasjon. Fortsetter vi i samme tempo som nå, vil vi ha likestilling først om 137 år.