Advarer mot «mangfolds-industri»

Det sier professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og Forsvarets stabsskole, Janne Haaland Matlary. Hun har skrevet bok om det hun mener er tegn på intet mindre enn demokratiets forfall − der ytringskulturen blir mer og mer er preget av intoleranse, gruppetenking og moralisering.

«Demokratiets langsomme død. Den nye intoleransen» heter boka. Her skriver Matlary friskt og fritt at cancel culture, wokeisme, moralisering og stempling fremfor debatt og overnasjonalisering er blant de største indre truslene mot demokratiet i dag.

Det nasjonale demokratiet bestemmer for lite over seg selv, skriver Matlary, som mener det er for lite reelt folkestyre. Velgerne er derfor frustrerte, noe som ofte fører til populisme, mens internasjonale eliter bestemmer mer og mer, uten demokratisk forankring.

Janne Haaland Matlary er selv konservativ og kristen. Det legger hun ikke skjul på. Hun er katolikk, har sittet i flere Pavelige råd og er medlem av Det Pavelige Vitenskapsakademi. I tillegg er hun «dame av Malteserorden» − en katolsk ridderorden som i dag fungerer som en veldedig organisasjon. Matlary er medlem i Høyre, og har vært statssekretær for KrF under Regjeringen Bondevik. Hun meldte overgang til Høyre i 2012 fordi hun mente «KrF ikke var seg sin kristendemokratiske ideologi og borgerlige tilhørighet bevisst».

Så det er ingen politisk nøytral bok professor Matlary har skrevet, noe hun selv er tydelig på.

− Dette er ingen forskningsbok, men en spissformulert debattbok, sier hun til Dagens Perspektiv.

Janne Haaland Matlary er ikke uvant med å stå i debatter. Det er heller ikke vanlig at forskere er så politisk engasjerte som henne. Det er interessant å se hvordan hun mottas i offentligheten. Det er tydelig at hun mottas godt «på høyresiden», mens de som har noe mindre til overs for henne nok har sine politiske preferanser til venstre. Skal vi tro Institutt for samfunnsforskning er hun en sjeldenhet i det norske forskningsmiljøet, hun står til Høyre for SV politisk – ifølge IFS stemmer rundt halvparten av norske forskere på partier til venstre for Arbeiderpartiet.  

Boken hennes er da også ikke så rent lite «politisk». Du trenger ikke doktorgrad i statsvitenskap for å skjønne hvor Janne Haaland Matlary hører hjemme i det politiske landskapet.

Likevel er det tydelig at noen leser henne som en viss fyr leser bibelen. De tar henne til inntekt for ytre høyre, som en representant for klimafornektere, nasjonalister og populister. Men der tar de faktisk feil. Dama stemmer Høyre. Hun er fan av Ine Marie Eriksen Søreide og Torbjørn Røed Isaksen, ikke Vidar Kleppe.

Men boken hennes blir ikke mindre interessant av den grunn.  

Import fra USA

Foto

I Kongressen i USA kan man skille poiltisk tilhørighet etter hvem som bruker munnbind eller ikke. (Foto: Rod Lamkey/Pool via AP)

I boken tar Janne Haaland Matlary utgangspunkt i USA. Det er derfra vi importerer det meste av det vi forbruker, også pussige ideer.

− Polariseringen vi ser i Vesten i dag er importert fra USA. Og det startet ikke med Donald Trump. Og det sluttet ikke med Joe Biden. Selv om han skulle «forene amerikanerne igjen, så er landet minst like polarisert fortsatt, sier Janne Haaland Matlary til Dagens Perspektiv, og illustrerer det med et nokså spesielt bilde på tingenes tilstand «over there»:  

− Det er blitt en slags skyttergravskrig i USA. Problemet er at det ikke finnes noen felles fakta. «Hvor er nasjonen?» spurte den amerikanske generalen James Mattis i en artikkel nylig. Det nasjonale fellesskapet i USA er i ferd med å bli borte. Se bare på politikerne i Kongressen. Demokratene går alltid med munnbind, mens Republikanerne ikke gjør det. Bruken av munnbind er altså blitt politikk. Alt blir politikk. Det finnes ikke noe fellesskap.

− Men uten et felles faktagrunnlag, så kan vi ikke ha en rettsstat. Alt blir følelsesbasert. Vi må ha noen felles objektive kriterier i bunn. Og her ligger det reelle probenet, sier Haaland Matlary.

Ifølge Matlary finner vi utgangspunktet for all identitetspolitikk, kanselleringskultur og «wokeisme» i USA. Men nå er dette på full fart inn i Europa og har også kommet til Norge, mener hun.

I Norge, som selv har valgt å stå utenfor EU, blir Brexit-tilhengerne rett og slett sett på som «dumme»

Hva splitter mest?

Det spørsmålet stilte Matlary seg selv før hun skrev denne boken. Og hun fant i alle fall tre ulike saker som på hvert sitt vis har vist seg svært splittende, og som hun i sin nye bok dykker ned i: Brexit, migrasjon og familiepolitikk.

Eller sagt på en annen, mer «konfronterende» måte: EU, innvandring og abort.

Janne Haaland Matlary er EU tilhenger på sin hals, men kritisk til EUs makt.

− Hvorfor er vi i Norge så nedlatende til de som stemte for Brexit i Storbritannia? spør hun, både undertegnede og i boken. Selvsagt har hun svaret selv:

− Det fins jo rasjonelle argumenter for Brexit. Men i Norge, som selv har valgt å stå utenfor EU, blir Brexit-tilhengerne rett og slett sett på som «dumme». Av så å si alle. I politikken, blant forskere og i mediene. Hvorfor går vi går sånn i takt når vi kritiserer andre?

Når Haaland Matlary forsvarer Ungarns rett til selv å velge sin egen familie- og innvandringspolitikk, viser hun til EUs avtaler. Der fremgår det klart at slike politiske saker hører inn under nasjonalstaten. Problemet er at de andre landene «ikke liker det».

− Mitt poeng er at EU-medlemskapet ikke forplikter på disse politikkområdene. Mens det er andre deler av den politikken vi ser i Ungarn og Polen, som faktisk er en trussel mot demokratiet. Men det får mindre oppmerksomhet.

− Men det er jo klart at det ikke blir lettere å argumentere for Ungarns rett til å bestemme selv, så lenge de har Viktor Urban som leder.

− Så du er ingen blodfan av Urban, slik enkelte hevder?

− Nei! Han er en autoritær populist. Men mitt poeng er at ungarere og polakker må få lov til å ha sin egen familiepolitikk, uten å bli latterliggjort av Vest-Europa.

Janne Haaland Matlary er ikke særlig glad i populister. Hun liker verken Urban, Trump eller Le Pen.

− Men disse populistene er et resultat av den avmakten store velgergrupper i ulike land har følt. De har spilt på den polariseringen som er vokst fram gjennom mange år. Populistene har lyttet til «de dumme velgerne». De som føler avmakt, og som derfor stemmer på populister.

− Hvorfor stemte så mange på Senterpartiet ved valget? spør Matlary. Hun har med en passasje om dem i boken sin også:

«Sp ble landets tredje største parti ved valget i 2021, og dette kan rett og slett ikke forklares med generell interesse for melkekvoter og rovdyrpolitikk».

«Sp er populært mot absolutt alle odds. Er det fordi de andre partiene ikke vil snakk om nasjonal identitet og kultur?» spør Matlary i boken.

− Det handler om at de som bor i Vennesla også gjerne vil bli sett, sier hun.

Heller ikke FN slipper unna Matlarys kritiske blikk. Og noen av eksemplene hun bruker til å underbygge egne argumenter i boken, er det vanskelig å bare trekke på skuldrene av:

«Vi kan ikke lenger late som alt er såre vel med internasjonal politikk og «frede» FN eller EU. Vi må sette like kritisk lys på all denne maktutøvelsen utenlands som i nasjonal politikk. Et eksempel på en debatt vi ikke har, er dette: Den internasjonale straffedomstolen for alvorlige krigsforbrytelser, virksom fra 2003 og med sete i Haag, har kun avsagt tre dommer siden opprettelsen – altså på 18 år. Domstolen har et budsjett på svimlende 147 millioner euro, altså ca. 1,5 milliarder kroner. Det blir nesten 20 milliarder kroner til sammen. Du kan regne selv: Hver dom koster om lag syv milliarder kroner! Dette er helt vanvittige tall – Norge og andre betaler for å opprettholde en uvirksom domstol, år ut og år inn, av prestisjehensyn. Dette snakkes det ikke om, men hvordan kan slik bruk av skattepenger forsvares? Til alt overmål melder afrikanske land seg ut av domstolen fordi de føler seg utpekt som skyldige, mens USA, Russland, Kina og andre aldri har godtatt domstolen og aktivt motarbeider den».

Mangfolds-ekstremisme

Mangfold er fornuftig, men man må unngå en ekstrem variant der man ansetter folk etter hvilken gruppe de tilhører, mener Janne Haaland Matlary. (Foto: iStock/beastfromeast)

− Kan vi se noe av denne utviklingen du advarer mot ved norske arbeidsplasser?

− Ja. Et eksempel er dette med mangfold. Ved norske arbeidsplasser er alle i dag opptatt av «mangfold». Det motsatte er jo «enfold», så i utgangspunktet er jo dette positivt.

− Men mangfold må ikke bli til kvoter. Noe som gjør at man ikke lenger velger den beste kandidaten. At vi får en slags mangfolds-industri med en kvotebasert ansettelsespolitikk, sier Janne Haaland Matlary.

Hun frykter altså et arbeidsliv der enhver virksomhet rekrutterer ut fra et behov om å ha en viss andel av ulike grupper ansatt.

− Og hva er egentlig mangfold? Det er tydeligvis ikke alder, sier Matlary ironisk.

− Meritokratiet er jo og har vært hovednormen ved ansettelser, og er det mest rettferdige. Den beste kandidaten får jobben.

− Jeg mener mangfold er fornuftig. Men da tenker jeg mest på kompetansemangfold. Ikke en slags ekstremvariant der man deler ansatte inn i grupper etter kjønn, geografi og hva det måtte være.

Et annet utviklingstrekk hun ser ved norske arbeidsplasser er den utbredte konfliktskyheten.

− Vi er ikke komfortable med uenighet i Norge. Det viser seg ofte som en type feighet, der ledere ikke lenger tør stå opp og forsvare sine ansatte.

I akademia er det flere eksempler på dette, påpeker Matlary. Den berømmelige saken med professoren og «tyskervitsen» ved Universitetet i Bergen er allerede blitt et klassisk eksempel i så måte.

− I Ungarn er folk ekstremt lite politisk korrekte. De krangler høylytt og er ofte uenige. Men det går vanligvis fort over. I Norge er vi veldig konfliktskye, sier Haaland Matlary, som selv er gift med en ungarer.

 Men mangfold må ikke bli til kvoter. Noe som gjør at man ikke lenger velger den beste kandidaten. At vi får en slags mangfolds-industri med en kvotebasert ansettelsespolitikk

Moralisering

− Det er moralisering, ikke nyanser som preger debattene og det offentlige ordskiftet, mener Janne Haaland Matlary.

− Se på flyktningkrisen fra 2015. Da var den moralske posisjonen «åpne grenser». De som var skeptiske til dette, ble sett på som mindre moralske.

− Men dette endret seg vel? Grensene ble jo stengt etter en stund, selv om mange fortsatt var på flukt?

− Ja, men det tok tid. Det var først når man så at de fleste som kom var økonomiske migranter, ikke krigsflyktninger fra Syria, slik som helt i starten, at politikerne endret både politikk og holdning.

− Vi vi se samme utvikling i «holdninger» nå? At våre åpne armer til ukrainske flyktninger vil lukke seg etter hvert?

− Jeg tror ikke det. I alle fall ikke så lenge det kun kommer krigsflyktninger som mest av alt vil tilbake til landet sitt så fort som mulig.

− Hvilke andre debatter preges av «moralisering» da?

− Moralisering har tatt over for argumenter. Folk tør ofte ikke uttale seg om rase, kjønn og påstått diskriminering. Alt blir til politikk. Vi debatterer ikke, og mange standpunkter blir delegitimert og marginalisert. Denne intoleransen øker også i norsk debatt. Migrasjon kan ikke debatteres fritt uten stempling, og også abort-, familie- og kjønnspolitikk har et uhyre snevert ytringsrom.

− Denne formen for moraliserings-teknikk blir jo en type hersketeknikk, påpeker Matlary.

− Se på debatten om kjønnsidentitet. Du som hvit, «voksen» mann, kan jo bare prøve å mene noe om det … Men hvorfor skal du ikke kunne ha en egen mening? Samfunnet trenger jo uenighet!

− Det er ikke lenger rom for meningsmangfold. Frykt gjør at folk vegrer å ytre seg. Det er en utfordring for demokratiet, mener Matlary, og stiller enda et spørsmål:  

− Og hva er mekanismene her? Ofte ser vi en bitte liten minoritet som dominerer majoriteten.

− Men, altså. Bør man ikke anerkjenne andres rett til å definere hvem de selv er? Majoriteten kan fort bli undertrykkende?

− Jo. Selvsagt skal folk ha den retten. Det er jo det som er liberalisme og toleranse.

– Men vår tids identitetspolitikk handler ikke lenger om en kamp for å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få annerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

 Denne utviklingen fører med seg et gruppebasert samfunn, ikke et demokrati der likhet er grunnsteinen

Ligner kommunisme

Foto

At USA har er rasismeproblem er udiskutabelt, ifølge Janne Haaland Matlary. Men hun forstår ikke hvorfor grupper som Black Lives Matters pusher på for å få «svarthet» tilbake som den viktigste definisjonen av afroamerikanere. (Foto: REUTERS/Tom Brenner)

De mekanismene vi ser rundt kansellering og «woke» er de samme som man så under kommunismen, mener Janne Haaland Matlary.

− Da skulle man også «straffes» for å mene feil. Du skulle straffes for ditt «avvik» og tilkjenne deg «det eneste riktige». Man måtte ta offentlig «sjølvkritikk».

− I marxismen er du som menneske et produkt av din klasse. Og det kan ikke endres. I wokismen er du også et produkt, av din «identitet». Dette er reduksjonisme. Du blir redusert til kun å være ditt kjønn, din legning, din etnisitet eller rase. Akkurat som marxistene reduserte mennesker til produkter av sin klasse. 

Det er lettere å håndtere konspirasjoner og «alternative right»-bevegelsen enn wokeismen og identitetspolitikken, mener Matlary. Ytre høyre ofte er så fjernt fra fakta. De er «reinspikka rasister», de er klimafornektere og mener at vaksiner er laget for å kontrollere folk. 

− Det blir for eksempel vanskeligere å forholde seg til et begrep som «strukturell rasisme». Det minner om det marxistiske begrepet «strukturell makt», der du altså har mer eller mindre makt utelukkende basert på hvilken klasse du tilhører, begynner Matlary.

− Strukturell rasisme betyr på samme måte at du som hvit mann er kollektivt ansvarlig sammen med andre hvite menn for all rasisme, både før og nå, sier professoren, som mener slike begreper er vanskelige å ta inn over seg.

− Jeg ser ikke hva for eksempel Black Lives Matters vil med dette. De pusher jo på for å få «svarthet» tilbake som den viktigste definisjonen av afroamerikanere. Altså det motsatte av hva Martin Luther King ønsket seg. Han ville at alle skulle behandles likt uavhengig av hudfarge. Nå skal man altså behandles bedre eller dårligere på grunn av hudfarge?

− Denne utviklingen fører med seg et gruppebasert samfunn, ikke et demokrati der likhet er grunnsteinen.

− Og for å ha sagt det, understreker Matlary: − Det er et reelt rasismeproblem i USA.

− Men rasismen i USA er helt annerledes og har en helt annen historie enn i Norge. Så hvorfor adopterer vi nærmest ukritisk denne amerikanske identitetspolitikken? undrer hun.

− Så hvordan skal vi «fikse demokratiet igjen da, mener du?

− Vi må tilbake til det normale menneskesynet igjen. Til det menneskesynet vi har brukt århundrer på å utvikle i Vest-Europa. Vi må finne tilbake til de gamle dydene og de gamle grekerne. Til Aristoteles, som sa at mennesket er et rasjonelt og sosialt dyr. Vi må rett og slett øve oss opp på de gode egenskapene igjen.

− Vi trenger ikke forsvare alles meninger, men vi må akseptere og tolerere andre. Det er det som er demokratiet.