Trond Giske er den «beste» kulturministeren

Sammen med vår søsterpublikasjon KulturPlot har Dagens Perpektiv sirklet inn et knippe politikere som alle har hatt den samme lederposisjonen – nemlig kulturminister – og fått eksterne eksperter til å evaluere deres lederskap. Vi har valgt oss ut alle kulturministrene fra 2005 og fram til i dag. Til sammen sju personer fra tre ulike partier har bekledd topplederrollen som landets kulturminister.

Etter å ha snakket med flere av dem som kan mest om akkurat dette, har KulturPlot tegnet et bilde av maktstrukturene og hovedlinjene i norsk kulturpolitikk de siste årene – og engasjementet, viljen, gjennomføringsevnen, eller mangelen på dette, til kulturfeltets øverste sjefer.

Er det Abid Rajas «selfie» med Tom Cruise vi vil huske? Trond Giske med Mira Craig på skuldrene under Hovefestivalen? Thorhild Widvey som i en tale kaller komponist Maja Ratjke for «Maja Rattkjelke»? Eller er det Valgerd Svarstad Haugland som synger «La det swinge» på «Den store klassefesten» på NRK?

De siste 20 årene har inneholdt noen minneverdige øyeblikk, og noen av dem er viktigere enn andre.

Mye av det vi kjenner som helt elementære deler av kultur-Norge ble riktig nok etablert lenge før Norge fikk egen kulturminister. Mange vil nok hevde at den viktigste kulturpolitikken skjedde før kulturen hadde sitt eget departement. Riksteateret, Riksgalleriet og Norsk kulturråd ble etablert i henholdsvis 1948, 1952 og 1965, for eksempel. Armlengdes avstand-prinsippet ble innført i 1965, mens det var først i 1982 at Norge fikk eget kulturdepartement.

Hva har egentlig skjedd de siste årene? Hvis vi starter i 2005, har vi hatt borgerlige regjeringer i to stortingsperioder og rødgrønne regjeringer i to stortingsperioder. Sju kulturministre, tre fra Arbeiderpartiet, to fra Høyre og to fra Venstre.

Abid Q, Raja (2020- ): «Tabloid», «underholdende», «en fiasko»?

Foto

Nåværende kulturminister Abid Raja tok til tårene under nøkkeloverrekkelsen i Kultur- og likestillingsdepartementet da han overtok etter Trine Skei Grande i 2020. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)

Vi begynner med vår sittende kulturminister.

Det er, ikke uventet, delte meninger om Abid Q. Raja, mannen som blant annet er kjent for en allerede nevnt «selfie» med en filmstjerne og som stiller i Dagsnytt 18 i caps og Chicago Bulls-drakt. Han er også mannen som har foretatt en betydelig (og turbulent) klassereise, som gråt da han overtok nøkkelen til kulturdepartementet og som har fått en pandemi, og et kulturfelt i krise, i fanget.

Under pandemien har makten han nå har, som kulturminister, blitt ekstra synlig. Dette har spesielt vært tydelig i forbindelse med støtteordninger, regler og restriksjoner, men også da han skrudde på bremsen for innføringen av regionreformen.

Den føreslegne regionreforma kunne verkeleg ha revolusjonert og dramatisk ha endra norsk kulturpolitikk

I fjor ble regionreformen for kultursektoren avlyst, og det blir ikke en storstilt overflytting av bevilgninger til kulturtiltak fra nasjonalt plan til fylkene, slik planen var.

Dette får han en del kritikk for.

Kulturforsker Georg Arnestad mener vi vil minnes ham som «pandemiminister», og ikke som den klasseoverskridende innvandringsministeren som reformerte norsk regional kulturforvaltning – noe han mener ville vært tilfellet om han hadde gjennomført regionreformen.

Det synes han er synd, og påpeker at Raja kunne blitt historisk:

– Den føreslegne regionreforma, lagt fram av regjeringa Solberg, som ville føre ansvaret for ei rekkje heilt eller delvis statsfinansierte kulturinstitusjonar over til fylkeskommunane, kunne verkeleg ha revolusjonert og dramatisk ha endra norsk kulturpolitikk. Kulturminister Abid Raja kunne ha blitt statsråden som sette dette ut i livet. Slik gjekk det dessverre ikkje. Vi har altfor feige politikarar her i landet.

Men han legger til:

– Eg tykkjer han har klart denne utfordrande jobben godt, betre enn venta. Dessutan er han overalt. På godt og mindre godt.

Statsviter og samfunnsdebattant Svein Erik Tuastad er derimot nokså kritisk når det gjelder Rajas tid som kultursektorens øverste leder.

– Abid Raja har nesten framstått som en fiasko. Situasjonen med korona har ikke gjort det så lett for ham, kanskje. Men ta idretten, her sviktet han helt, uten at utestengelsen av ungdom på fotballbanen mens spriten fløt i barene, var rasjonelt begrunnet.

Han påpeker også at «den store kulturreformen» ikke ble noe av.

– Det var kanskje like greit, kan man si, men problemet var avstanden mellom reformambisjoner og faktisk resultat, sier han.

Det virker riktig nok som det er bred enighet om at Raja er godt likt i kultursektoren og hos de mye omtalte premissleverandørene.

Hans Ole Rian, som leder Norges største kunstnerorganisasjon, Creo, har i en årrekke vært med på å påvirke politiske prosesser i kultur-Norge. Han forteller at da Trine Skei Grande gikk av som kulturminister, opplevde Creo at organisasjonens posisjon ble viktigere.

– Som forbundsleder i Creo har jeg nok snakket flere ganger mer med nåværende kulturminister enn med de tre foregående ministrene til sammen.

Per Mangset, professor emeritus og seniorforsker ved Telemarksforskning, omtaler Raja som en uvanlig, nokså tabloid og underholdende kulturminister. Han mener det virker som han har begrenset kunnskap om kultursektoren, og påpeker at han nok har gjort feil under pandemien.

– Men inntrykket er at han blir møtt med betydelig sympati av sektoren, sier han, og legger til at en mer grundig evaluering kanskje må vente til senere.

Trine Skei Grande (2018-2020): – Hjerte for kultur

Mangset mener det er en generell erfaring at kulturministre som er tunge allmennpolitikere, som Enger Lahnstein (1997-99), Svarstad Haugland (2001-2005) og Giske (2005-2009), ofte gjør det bedre enn de kulturministrene som er blitt kalt inn direkte fra kultursektoren, som Kleveland (1990-96), Birkeland (1996-97) og Horn (2000-01).

– Det er en fordel å ha stor allmennpolitisk tyngde for å lykkes som kulturminister. Det hadde utvilsomt Grande. Det er mitt inntrykk at folk i sektoren satte stor pris på henne. Hun var vel også den som – i tråd med sine liberale tradisjoner og posisjon – satte likestilling og ytringsfrihet mer på dagsordenen under departementet.

Generalsekretær i Norsk kulturforum, Hege Knarvik Sande, mener det også er viktig å ha hjertet sitt i kulturpolitikken. Hun mener det er det som utgjør den største forskjellen mellom disse kulturministrene – og at det er stor forskjell på de som kommer fra et annet fagfelt inn i Kulturdepartementet.

– De to som skiller seg ut er Trond Giske og Trine Skei Grande. Med begge disse politikerne forstår man bare i måten de prater om kulturpolitikken, at den også betyr noe for dem. Om det egentlig får reell påvirkning på politikken de fører, har jeg ingen belegg for å påstå – alle fagfelt kan læres. Men for et kulturfelt som stadig føler de er i kamp, så er det noe betryggende å vite at kulturministeren kan kultursektoren før de kommer inn i Kulturdepartementet. 

Tuastad er enig i at Grande hadde interessen for kulturfeltet, men han mener ellers at hun, i likhet med Raja, har vært «forbausende svak».

– Grande hadde opplagt et hjerte for kultur; for henne var problemet at hun som partileder selvfølgelig måtte ha i tankene at hun skulle markere partiet, og at det mislyktes. For da hadde hun jo valgt et helt feil departement. Velgerne bryr seg ikke om kultur; dette feltet når ikke opp, dessverre.

Arnestad, på sin side, synes det er synd at hun av partipolitiske hensyn måtte gi plassen til Raja.

– Trine Skei Grande trivdest særs godt med å vere kulturminister. Og ho er den kulturministeren i Solberg-regimet som kulturlivet har teke best imot. Ho fekk også lagt fram den første kulturmeldinga sidan Svarstad Haugland.

Den første kulturmeldinga på 15 år, «Kulturens kraft – Kulturpolitikk for fremtiden», inneholdt blant annet den nevnte regionreformen. Men bortsett fra det dreide det seg mest om retorikk, uten konkret innhold, mener Arnestad. Han omtaler den som for tydelig «konsulentpreget».

–  Ordet «eksport» var i meldinga (dessverre) hyppigare nemnt enn både «scenekunst», «dans», «opera» og «bildekunst» til saman. «Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse», heiter det. Fint; men kva betyr dette i praksis?

Arnestad mener hun lot seg påvirke for mye av konsulenter. Tendensen ellers er ifølge ham at det voksende og godt skolerte byråkratiet i departementet spiller en stadig viktigere rolle som premissleverandører for den politiske ledelsen – særlig for ferske ministre.

Linda Hofstad Helleland (2015-2018): – Utfordret kulturlivet uten at det førte til noe

«Lille speil på veggen der, hvem er norskest i landet her?» Slik startet daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland sin famøse julehilsen til følgerne sine på Facebook i 2016, hvor hun i det følgende fremhevet «det norske», som Kvikk Lunsj, brunost, Marit Bjørgen og grøt.

Dette har det blitt harselert en god del med, og det førte blant annet til at hun ble omtalt som «Årets verste stemme» av gratisavisa Natt & Dag.

Under både Widvey og Helleland, men også under Skei Grande, var det vanskelig for oss i Creo, og også for andre kunstnerorganisasjoner, å få tilgang og innpass i kulturdepartementet

– Uten at jeg skal uttale meg skråsikkert, oppfatter jeg at Helleland kom på kant med deler av kulturfeltet delvis av ideologiske grunner. Hennes politiske makkere ga henne ikke budsjetter som kunne skape begeistring. Samtidig var den ideologiske bagasjen at frivilligheten skulle løftes. Men færre stipend og ønske om mer frivillighet, var gjerne ikke det kunstnerne ønsket, sier Tuastad, og legger til:

– Det som sitter igjen etter Linda Hofstad Helland er at hun utfordret kulturlivet uten at det førte til noe.

Rian mener det generelt er vanskeligere for fagforeninger og interesseorganisasjoner å nå høyresiden og at det ikke er noen hemmelighet at de spesielt på kulturfeltet har enklere tilgang til ministre fra den rødgrønne siden.

– Under både Widvey og Helleland, men også under Skei Grande, var det vanskelig for oss i Creo, og også for andre kunstnerorganisasjoner, å få tilgang og innpass i Kulturdepartementet.

Arnestad mener Helleland hadde et bedre grep om idrettspolitikken enn kulturpolitikken.

– Det står respekt av måten ho turnerte dei erfarne «gutta boys» i Idrettsforbundet og deira mangelfulle respekt for regelverk og kotyme. Men kva står att etter hennar periode som kulturminister? Lite, er eg redd. Eg kan ta feil. Og eg har ikkje googla. Eller spurt nokon i familien til hennar kultursterke ektemann.

Ellers sier Sande generelt om tiden etter regjeringsskiftet i 2013 at selv om nivået på kulturbudsjettene ble videreført, opplevde man ikke den samme iveren etter å satse. Mer en iver etter å utrede, sier hun.

– Det kom da også følgelig en dreining i å fokusere mer på det næringsmessige aspektet ved kulturpolitikken, og de bygget også opp flere ordninger for å styrke disse forholdene. Ikke minst så kan kulturpolitikken i denne perioden beskrives som et ønske om å fordel makt i kulturpolitikken. Og de har brukt mye tid på å evaluere strukturer – og endre strukturer i kulturpolitikken.

– Dette resulterte blant annet i at Norsk kulturforum ble tatt av statsbudsjettet i 2017, fordi Kulturdepartementet ønsket nye strukturer på hvem som skulle motta støtte over statsbudsjettet.

Thorhild Widvey (2013-2015): – Satte ikke særlig tydelige spor

– Widey ble jo mest tabloid berømt da hun i en tale kalte komponisten Maja Ratjke for «Maja Rattkjelke». Men det var vel taleskriverens feil, sier Mangset.

Både Widvey og Helleland snakket mer om privat finansiering av kultur enn andre kulturministre, men de satte ikke særlig tydelige spor etter seg, mener han.

Rian mener verken Helleland eller Widvey viste særlig interesse for kulturfeltet.

– De hadde liten politisk tyngde innad i sine regjeringer, og de hadde få – om noen – grunnleggende visjoner og tanker om hvordan de som ministre ønsket å utvikle kulturfeltene og kulturbransjene. De viste også liten interesse for å høre på kunstnerorganisasjonene, og gjorde lite for å bedre kulturarbeidernes situasjon.

Men Widvey har satt noen spor. Talent Norge, et prosjekt hun har omtalt som sitt hjertebarn, ble lansert som et ledd i å få mer privat finansiering inn i norsk kulturliv, og «for å gi fremragende kunstneriske talenter muligheter til å realisere sitt fulle potensial».

Arnestad omtaler henne som en «røynd Erna-venn, utan særleg kunnskap om kulturfeltet».

– Dumma seg litt ut i starten, blant anna med ordbruken, men tok seg inn att. Ho var peikt ut til å lansere Høgre si «frihetsreform» for kulturlivet. Kor alvorleg meint var dette? Nok ei «ordpadde»? Reforma vart fort gløymt. Og Widvey har vi også gløymt.

Hadia Tajik (2012-2013): – Kunne utretta store ting for kulturen

I oppkjøringen til valget i 2005 fikk vi det første kulturløftet.

– Det var etter mitt syn et stort og viktig taktskifte fra de rødgrønne partiene. Dette grepet løftet kulturen opp i det politiske ordskiftet, og gjorde også at det i årene etter har vært vanskelig for de borgerlige partiene å få noe som helst eierskap over kulturpolitikken, sier Rian.

Kulturløftet skal vi komme tilbake til senere, men det er viktig å nevne det når man snakker om Hadia Tajik og Anniken Huitfeldt, også, ettersom begges perioder som kulturministre ble preget av dette.

– Effektene av denne satsingen på kulturområdet vedvarte i de påfølgende periodene – under Huitfeldt og Tajik, sier Mangset.

Enger-utvalgets utredning (NOU 2013:4) dokumenterte den tydelige økningen i offentlige kulturbudsjetter under disse periodene, men også at økningen kanskje hadde vært for lite målrettet, og at «den kulturelle grunnmuren» i kommunene hadde blitt noe svekket.

Hadia Tajik var 29 år da hun ble kulturminister og ble med det den yngste statsråden i Norge noensinne, samtidig som hun også ble den første norske ministeren med muslimsk bakgrunn.

I rollen som kulturminister satte hun riktig nok ikke så mange andre klare spor. Med kun knappe 13 måneder i ministerstolen, er det muligens ikke så rart. Som de vi har snakket med sier: Hun rakk verken å gjøre en spesielt dårlig eller spesielt god jobb.

De fleste har dog troen på at hun ville ha gjort en god jobb, dersom hun hadde fått sitte lenger. Hun beskrives som en flink, kunnskapsrik og lydhør kulturminister.

– Ein broilar mange trur kunne ha utretta store ting for kulturen om ho hadde fått sitje lenger. Svaret fekk vi aldri. Og ho får eit anna og viktigare departement til hausten, mener Arnestad.

At dette kun var starten på hennes karriere som minister, er det flere som er sikre på.

– Tajik ble kulturminister i svært ung alder, og det har helt opplagt vært en nyttig erfaring for henne som politiker. Nå kjenner hun departementssystemet fra sjefsstolen – når hun trolig snart siger inn dit på ny, sier Tuastad.

Anniken Huitfeldt (2009-2012): «Ap-apparatsjik»

Armlengdes avstand-prinsippet ble innført i 1965 og går ut på at fordelingen av offentlige midler skal skje på et faglig uavhengig grunnlag – på en «armlengdes avstand» fra politikerne.

– Både Giske og Huitfeldt er blitt kritisert for å gripe for mye inn i kulturlivet – og dermed ikke respektere armlengdes-prinsippet tilstrekkelig, sier Mangset.

Huitfeldt la for eksempel inn noen føringer om prioritering av mangfoldskultur i tildelingsbrevene til kulturinstitusjonene i 2012, mens Giske kom med konkrete føringer for hvem som skulle få støtte da han opprettet en ny ordning for basisfinansiering av det frie scenekunstfeltet.

Det har vært en del diskusjoner mellom Ap-kulturpolitikere og Høyre- / Venstre-kulturpolitikere om dette.

Det har likevel ikke preget verken Huitfeldts eller Giskes periode.

Tuastad omtaler Huitfeldt som en erfaren politiker og mener at hennes kulturpolitikk ikke utfordret kulturfeltet, men at den understreket den sosialdemokratiske tradisjonen om breddekultur og inkludering.

Arnestad omtaler Huitfeldt som Ap-«apparatsjik», «uten Giske si utstråling og (den gang) karisma».

– Ho fekk ABM-avviklinga i fanget. Kor informert ho var om dette på førehand, veit eg ikkje. Fekk pes fordi ho var aktiv med å påleggje scenekunstinstitusjonar å spele ulike typar forestillingar for utvalde grupper.

Ellers solte også Huitfeldt seg, som nevnt, i glansen etter kulturløftet, og hennes periode regnes også som del av dette positive løftet for kulturpolitikken – men bortsett fra det fremstår den som noe anonym.

Trond Giske (2005-2009): – Den mest kraftfulle kulturministeren etter år 2000

Trond Giske var kulturminister i den første perioden til Stoltenberg II-regjeringen, og ledet altså i 2005 innføringen av Kulturløftet. Det besto av en rekke nokså ambisiøse politiske løfter om kultur, blant annet at én prosent av statsbudsjettet skulle gå til kultur – noe som var en markant økning sammenlignet med tidligere pengebruk i kulturen.

Han kunne det politiske håndverket til det fulle

– Fra Bondevik-regjeringen på tidlig 2000-tall og til i dag, så vil jeg si at de rødgrønne, særlig under ledelse av Trond Giske, bidro til en enorm styrking av kulturpolitikken, både økonomisk og statusmessig, gjennom kulturløftene. I denne perioden ble også kulturloven innført, en hjertesak for Norsk kulturforum siden 80-tallet, sier Sande.

Giske var den som fikk den takknemlige – men også krevende – jobben å gi det første kulturløftet innhold og retning. Med det økonomiske løftet om at én prosent av statsbudsjettet skulle gå til kulturformål hadde han historisk romslige rammer til å gjennomføre store og viktige prosjekter, sier Rian.

– Vi må også huske at han var en av de mest erfarne og rutinerte politikerne vi har hatt på denne posten. Han kunne det politiske håndverket til det fulle, og visste hvordan han skulle få aksept for sine prosjekter og tilhørende bevilgninger innad i regjeringen.

Det var for øvrig Stoltenberg-regjeringens siste kulturminister, Tajik, som fikk æren av å oppfylle løftet om at kultur skulle utgjøre én prosent av statsbudsjettet.

Arnestad er også enig i at Giske og kulturløftet har satt det tydeligste avtrykket, men han mener det er mer på grunn av det originale i tiltaket mer enn innvirkningen kulturløftet fikk på norsk kulturliv og kulturpolitikk.

– Kulturløftet var ingen «kulturrevolusjon», men litt meir pengar til det meste i det statleg finansierte kulturlivet over ein periode på åtte år. Så bør vi no, åtte år seinare, undre oss over kvifor ikkje dette «Løftet» var meir gjennomtenkt og gjennomarbeidd slik at det kunne innverke på struktur, samansetjing og profil på det norske kulturlivet.

Jeg mener fortsatt at Trond Giske er den av disse kulturministrene som har satt mest spor etter seg

– Kvifor er til dømes institusjonaliseringa på sektoren (minst) like sterk i dag som i 2005? Kvifor er det ikkje gjort noko med «den kulturelle grunnmuren» jamfør evalueringa frå Enger-utvalet. Kvifor er sentraliseringa på kulturfeltet like sterk som før?

Men Arnestad mener Giske gjorde en god figur som kulturminister og at han hadde tiltro i sektoren:

– Han trivdest i rolla som big boss i kulturlivet. Han hadde pengane, viljen og makta og likte å vere synleg og til stades. Respekten for og trua på han var stor i kultur- og, særleg, i kunstlivet. Knut Olav Åmås skildra i Aftenposten korleis stemninga var når Giske skulle leggje fram statsbudsjetta: «nærmast euforisk...»

Mangset omtaler den første kulturløftperioden, med Giske som minister, som et betydelig løft for kulturområdet og peker spesielt på én-prosent-vedtaket.

– Jeg mener fortsatt at Trond Giske er den av disse kulturministrene som har satt mest spor etter seg.

– Giskes sentrale kulturpolitiske innsats er seinere kanskje formørket eller kommet i skyggen av de seinere metoo-skandalene. Men i et historisk perspektiv framstår han likevel som den mest kraftfulle kulturministeren etter år 2000, sier Mangset.

Retorikk og vokabular mer enn faktiske endringer?

Men har det egentlig vært store endringer?

Arnestad mener den statlige kulturpolitikken har endret seg svært lite disse årene, og Sande sier det dreier seg mer om retorikk enn faktiske endringer. Kulturpolitikken i Norge i dag er stabil og står støtt, sier hun:

– Men man merker stor forskjell i vokabular, hvilke ord man bruker når man snakker om kulturpolitikk. For å sette det litt på spissen: Det er stor forskjell å omtale kulturpolitikken som en grunnmur i et samfunn og snakke om kultur som verdiskaping i et næringsperspektiv.

Det er viktig å minne om den relativt store enigheten det er om kulturpolitiske hovedlinjer i Norge, sier Mangset. Han tror også endringene har vært mest retoriske og at det ikke er noen senere kulturministre som har brutt grunnleggende med hovedlinjene:

– Det er klart at kulturministre fra Høyre og Venstre snakker litt mer om privat finansiering av kulturlivet, og at Ap-ministre er litt mer opptatt av et høyt offentlig støttenivå. Og at Venstre-ministre kanskje snakker mer om ytringsfrihet. Men alt i alt er det ingen av partiene fra Rødt til Høyre – med unntak av Frp – som stiller helt fundamentale spørsmålstegn ved den norske kulturpolitiske modellen, så vidt jeg kan se. Er det noen – andre enn eventuelt Frp – som vil kutte helt ned på den offentlige subsidieringen av regionteatre og orkestre, bygge ned hele stipendsystemet, fjerne Den kulturelle skolesekken? Neppe. Var det ikke Einar Førde som sa at «Vi er alle sosialdemokrater»?