«Selvgod, kranglete og påståelig»

De mørke korridorene hos regjeringsadvokaten røper at de fleste av de femti advokatene har hjemmekontor under koronaen. Men bak dør 7032 høres stemmer, og gjennom det smale vinduet på siden av døren kan vi skimte en stor skjerm.

− Hun du ser der, er dommeren, sier regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og viser til et snakkende hode på skjermen.

− Rettssakene våre er digitale under koronaen. Denne saken dreier seg om en gruppe norske hytteeiere med hytter i Sverige De saksøker staten fordi de ikke får bruke hyttene sine under koronatiden.

− Er det mange mennesker og selskaper som saksøker staten?

− Vi får inn 7-800 nye rettsaker per år, og mange av dem går i flere instanser. Hvis vi deler alle sakene på alle årets dager, blir vi saksøkt to ganger om dagen i snitt, inkludert søndager og helligdager. I tillegg kommer rådgivningssakene, som det også er mange av.

− Oj, oi. Dere må være veldig effektive?

− Vi er utrolig effektive!

De dyktigste velger utfordringer

− På mail før jeg kom sa du at jobben din som regjeringsadvokat er viktig og spennende, men også at mange vet ikke hva dere gjør. Hvorfor?

− Fordi vi har et så viktig samfunnsoppdrag, og fordi det er så moro å jobbe med alle de flinke folkene her, begynner Regjeringsadvokaten, nå tilbake på sitt eget kontor, mens han nærmest hopper i stolen og slenger begge armene rett ut for å understreke poenget.

− Mange av de flinkest unge juristene velger oss fremfor av de store advokatkontorene som BA-HR, Schjødt, Wikborg Rein eller Wiersholm, selv om vi betaler mye dårligere. Hvis de kommer rett fra studiet, er ikke lønnsforskjellen så stor, men etter fem år kan de fort tjene tre ganger så mye hos de kjente advokatkontorene, og etter ti år mellom syv og ti ganger så mye. De velger oss fordi arbeidet her er så selvstendig og meningsfylt. Og fordi miljøet her er så bra, både faglig og sosialt.

− Mange blander oss sammen med Riksadvokaten. Det er Jørn Maurud, det, før var det Tor-Aksel Busch. Riksadvokaten er øverste leder for påtalemyndigheten, med ansvar for alle straffesakene. Vi er regjeringens advokatkontor, som gir råd til regjering og forvaltning, og vi er statens advokat i saker for domstolene der regjeringen og forvaltningen er saksøkt. Som av hytteeierne nå.

Ti punkter om dårlig ledelse

Selv om Sejersted er tålmodig, vennlig, generøs med tiden og pedagogisk over meg, hevder han at han egentlig har en masse egenskaper som går i motsatt retning. Under et plastdekke på regjeringsadvokatens pult ligger det et gulnet avisutklipp med «ti grunner til at du ikke bør bli sjef».

Anti-rådene for sjefer kommer fra Øyvind Bones, og artikkelen sto på trykk i Aftenposten for fem-seks år siden.

− Jeg har utklippet på pulten slik at jeg kan være bevisst på mine feil og forbedre meg. Jeg har ikke lest mye management- og ledelseslitteratur, men akkurat dette traff meg veldig. Jeg kunne sette en hake ved alle punktene.

Jeg kan nok være både selvgod, kranglete og påståelig. Jeg kan også fremstå som mer aggressiv enn jeg egentlig er, men det er mest fordi jeg blir så engasjert

− Nå tuller du? Grunn nummer 2 lyder «Du liker ikke at andres behov skal komme foran dine egne», og nummer 3: «Du vil ha mest mulig ros og oppmerksomhet»?

− Det er helt sant! Men jeg er også i all beskjedenhet god til å delegere til de rundt meg. Når bare de jeg jobber med, er gode nok. Og her er de det.

− Selv om du, ifølge punkt 5 «vil løse alle oppgaver å egen hånd» og ifølge nummer 8 «sliter med å stole på at andre kan gjøre en god jobb»?

− Ja, ja! Men nå jobber jeg jo hver dag med å forbedre meg.

− Din dårligste egenskap?

− Det er det vanskelig å svare på selv, men jeg kan nok være både selvgod, kranglete og påståelig. Jeg kan også fremstå som mer aggressiv enn jeg egentlig er, men det er mest fordi jeg blir så engasjert, sier han.

Fem år alene

− «Du vet ikke hva du skal gjøre hvis noens katt er gått bort» lyder punkt 10...

− Ja, sånn er jeg også. Jeg er ikke så veldig empatisk, påstår han halsstarrig.

Jeg ser tvilende ut.

− Men jeg jobber med empatien.

− På meg virker du veldig utadvendt og glad i mennesker?

− Men jeg er egentlig innadvendt! Jeg trives best når jeg er helt alene. Vi lever i en utadvendt tid, så jeg spiller utadvendt, tar frem de utadvendte sidene i meg. Jeg har ingen problemer med koronaen og hjemmekontor, eller om jeg ikke ser vennene mine på en måned. Da jeg skrev doktorgraden min, satt jeg alene på et kontor i fem år og ble irritert når telefonen ringte, selv om det etter hvert skjedde bare en gang i uken.

− Det ser ordentlig ut her på kontoret ditt. Er du ryddig?

− Min samboer vil si nei, men nå har jeg jo levd sammen med en veldig ryddig kvinne i 18 år, og har vært småbarnsfar i 27 år.I to kull. Så litt ryddig er jeg.

− Blir man en bedre leder av å ha oppdratt fem barn?

− Nei, men man lærer å sette pris de små ledige tidslommene man får her og der.

Sønn av Francis

Ingen av barna til Fredrik Sejersted – skjønt det er bare de to eldste som er gamle nok – studerer jus, de valgte NTNU og tekniske og økonomiske fag. Ingen peiler seg hittil inn mot historie heller, som sin bestefar.

For Fredrik er selvsagt sønn av Francis Sejersted (1936-2015), mangeårig historieprofessor, «public intellectual» og leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Fritt Ord og Nobelkomiteen. Fredriks farfar het også Fredrik, og var høyesterettsadvokat. Moren hans, Hilde Sejersted underviste i latin på Oslo katedralskole. Han vokste i høyeste grad opp i et møblert hjem, med bokhytter fra gulv til tak i alle værelser i Abbediengen på Oslos vestkant. Fredrik og samboer Kjersti bor ikke så langt unna nå heller, på Makrellbekken.

Han valgte å ikke studere historie, forteller han, «ikke bevisst, kanskje delvis ubevisst».

− På historie hadde jeg vært sønn av Francis. Enten han som fikk alt gratis, eller han som ikke er like god som sin far. Så jeg valgte jus. Men jeg endte med statsforfatningsrett, som er nær det far jobbet med, politisk og økonomisk historie, sier han.

− Så dere satt på nabokontorer og var professorer sammen?

− Nei, ikke på samme sted på universitetet og ikke til samme tid, for far var leder for Senter for teknologi og menneskelige verdier da, men vi møtte ofte til søndagsmiddag. Iblant var broren min der også, han er professor i nordisk i Bergen.

Foto

Staten, ved Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, i aksjon i rettssalen. Her fra den såkalte Ølen-saken der  firmaet Ølen Betong saksøkte staten og krevde om lag 140 millioner kroner i erstatning etter påståtte vervingsforsøk fra norsk etterretning. (Foto: Terje Pedersen / NTB)

Pliktetikk

− Hva har du arvet etter faren din som du er spesielt glad for?

− Far var drevet av det han kalte protestantisk pliktetikk. Man skal jobbe, og man skal jobbe med noe ordentlig, og man skal gi sitt bidrag. Har du blitt gitt mye, skal du gi mye tilbake. Den sitter i ryggmargen.

− Jeg syntes også at moren din så kul ut, ujålete, med lang flette, underviste i latin på Katta − fortell mer om henne?

− Hun vokste opp i Homansbyen, men slekten er fra Bømlo, en sterk vestlandsslekt, med mange jurister. Mor er still going strong, og har fått ny kjæreste, Jon Elster. De har bodd sammen i halvannet år nå. Det er kjempekoselig, mener sønnen.

− Kan du latin?

− Nei, dessverre. Jeg gikk aldri på Katta, men har lest hennes bok, «Litt latin». Den burde alle lese!

− Hvorfor forlot du egentlig akademia for seks år siden? Du var ifølge Aftenposten en strålende foreleser, og kvinnelige studenter satt tett i tett på første rad når du foreleste?

− Ha ha, ler han. Jeg var veldig opptatt som professor av å ikke bry meg om sånt. Du mister all legitimitet dersom du studerer studinene.

Vant mot miljøorganisasjoner

− Er det likheter mellom det å være professor og advokat i en rettsal?

− Ja, nettopp, roper han begeistret.

− Å prosedere er en form for opptreden. For meg ligger det nær ved det å undervise, som når jeg står overfor 200 studenter. Jeg trekker på det samme inni meg i begge rollene.

Så viser han frem en liten filmsnutt på mobilen sin, hvor han står i Høyesterett og slår armene voldsomt ut til begge sider, gang på gang. Den går i loop, så det virker som om han dirigerer et orkester. Filmsnutten er tatt fra klimarettssaken mot Greenpeace og Natur og ungdom, som han nylig vant, og hvor han selv prosederte.

− På mail sa du at du var lei av å snakke om klimasaken, for det ble «så kjedelig», men noen få ord bare: Var seieren en triumf for deg personlig, fordi du er enig? Eller var den en triumf for deg yrkesmessig, for din klient vant? Eller kan man ikke si sånt når man er regjeringsadvokat?

− Som embedsmann kan man ikke snakke om triumf, men det er klart at når vi har store og prinsipielle saker som er vanskelige og arbeidskrevende, legger man inn et stort engasjement og jobber mye. Denne saken gikk over tre rettsinstanser. Jeg jobbet med den i fire-fem år, og da er det en stor tilfredsstillelse å få medhold til slutt. Man kan ikke være prosedyreadvokat uten å ønske å vinne. Ellers har man ingenting i rettsalen å gjøre, sier han og presiserer:

− Miljøvernorganisasjonene mente at tildelingen av letelisenser for olje i Barentshavet var ugyldige. Egentlig angrep de hele den norske oljepolitikken. Men det saken for Høyesterett først og fremst handlet om, var tolkingen av en uklar paragraf i Grunnloven, den såkalte «miljøparagrafen» i § 112. Vi anførte at det først og fremst må være Stortinget og regjeringen som beslutter i oljepolitikken, og ikke domstolene. Og det fikk vi enstemmig medhold i, fra 15 høyesterettsdommere. Det er jeg fornøyd med.

Vinner oftest

Han vedgår at Regjeringsadvokaten vinner langt flere rettssaker enn de taper, men akkurat hvor mange har han ikke tall på. Det føres ingen statistikk over hvor ofte Regjeringsadvokaten vinner.

− Det ikke skal være et ideal for oss å vinne mest mulig. I de vanskeligste sakene er det ikke svart/hvitt, det er ikke opplagt. Det viktige er at det er en god og korrekt prosess, og at dommen blir riktig. Når vi taper, kan det være fordi jusen er uklar, eller fordi regjeringen eller forvaltningen har gjort en feil, sier han. Og legger raskt til:

− Men vi har en dyktig forvaltning i Norge, som ikke begår så mange feil.

− Du har sagt at det kan komme flere klimasaker. Er det noe du håper eller frykter?

− Her må jeg være politisk korrekt og si at vi forholder oss til det som kommer. Men det vi kaller maktfordelingssaken, som motparten kaller klimasaken, hadde vært oppe tre ganger i Stortinget, i 2014, 2015 og 2016. Hver gang stemte et overveldende flertall for det vi forsvarte. Det var et vedtak som et bredt flertall av de folkevalgte sto bak.

Som i jegersamfunnet

− Denne saken prosederte du selv. Du er dels en fagperson som utøver faget, og dels leder. Hvor mye tid tar hver del?

− Organisasjon og administrasjon tar ca. 30  prosent av arbeidsdagen, mine egne saker kanskje 30 prosent. Det står i instruksen at Regjeringsadvokaten selv skal føre de viktigste sakene. De siste 40 prosentene er faglig ledelse av andre. Vi er både en etat og et personlig embete, og selv om advokatene jobber svært selvstendig, så er alt i siste hånd mitt ansvar. Det betyr at alle de viktigste og vanskeligste spørsmålene må forankres hos meg. Det passerer lett et 20-talls saker over pulten min hver dag, og det er noe av det som gjør denne jobben så utrolig spennende og interessant.  

− Jeg leder et nokså lite kontor, med 70 mennesker total, inkludert administrasjon. Da må jeg kjenne alle de ansatte og være til stede. Dette er en annen type lederoppgave enn om man leder flere hundre eller tusen mennesker, sier Sejersted.

− 70 personer var vel ifølge forskere en bra størrelse for en flokk i jeger- og samlersamfunnet, fortsetter han. − Og hvis vi skal tro på evolusjonspsykologene, så ble mange av de egenskapene og sosiale kodene vi fortsatt har i dag formet under de titusener av år vi levde på savannen i slike små flokker. Jeg tror litt på det. I hvert fall er et kontor med 70 mennesker en fin størrelse.

Å bli kalt for 'staten' synes jeg er et honnørord. Jeg er stolt av å være den norske stats representant. Og heldigvis er jeg ikke solkongen. Jeg er en lojal embetsmann

− Når vi ikke er større, blir min rolle en personlig lederrolle. Lederens autoritet avhenger av at han blir anerkjent som leder av alle. Det gjelder særlig her hvor advokatene er så flinke og selvstendige. De liker ikke å bli ledet, de vil helst gjøre alt selv. Og det gjør de, 95 prosent av tiden. Derfor må de ledes av noen de har faglig respekt for, noen som selv er ute i striden. For meg er det derfor helt nødvendig å komme meg ut i sagmuggen iblant.

− Og jeg ble ikke engasjert som regjeringsadvokat fordi jeg var en god leder, legger han selvkritisk til - men fordi jeg var en sterk fagperson. Jeg hadde jobbet halvparten av mitt yrkesliv i akademia og hadde ikke ledet stort utenom meg selv og noen offentlige utvalg. Så det har jeg måttet jobbe litt med.

Fiskerdatter

− Da du var student var jusstudentene ekstremt opptatt av desimaler. Dere fikk tallkarakterer med desimaler. Studentene visste godt at de med best karakter ville få de beste jobbene...

− Og nå har vi bokstavkarakterer. Det gamle systemet var mer detaljert. Det hadde sine negative sider, men det hadde samtidig den store fordelen at det var helt klasse- og kjønnsnøytralt. En jente fra distriktene kunne bli ansatt foran advokatsønnen fra Oslo vest bare hun hadde et par hundredeler bedre karakter.

− Siden det er forbi: Sørger du for at for eksempel en kvinnelig jurist fra Nord-Norge, la oss si datter av en fisker, får innpass hos Regjeringsadvokaten?

- Vi har allerede en hvalfangersønn fra Vardø! Og andre fra svært mange andre steder i landet. Vi prøver å rekruttere bredt. Trynefaktor eller familiebakgrunn skal ikke avgjøre. Det eneste som betyr noe er at de er flinke og hyggelige. Vi er midt i en ansettelsesprosess nå. Å ansette nye advokater er noe av det morsomste jeg gjør. Og noe av det viktigste. Hvis man bare rekrutterer riktig, går resten av seg selv.

Makt og tradisjon

− Tradisjonen og makten ligger i veggene her. Hvem er oftest motparten?

− Alt. Store selskaper, interesseorganisasjoner, enkeltmennesker.

− Hva anlegger de sak om, hvis det går an å generalisere?

− De anlegger sak mot forvaltningens vedtak og handlinger. Ofte med påstand om at et vedtak er ugyldig eller ulovlig, som nå med hytteeierne. Eller så krever de erstatning fra staten. Eller begge deler.  

− Fører regjeringsadvokatene saker mot enkeltmennesker som risikerer å tape og måtte betale både egen og motpartens advokat?

− Ja. Men det er jo alltid de som velger å saksøke, og slik sett påtar seg den risikoen. Vi fører saker både mot de mest og de minst ressurssterke, og mange imellom. De som har hytter i Sverige er for eksempel ganske ressurssterke. For ikke å snakke om oljeselskapene. Vi har hatt saker mot de fleste oljeselskapene, vanligvis om skatt. Oljeskatt er kronglete, og handler gjerne om fryktelig mye penger. I saker mot store private selskaper setter motparten ofte inn mye mer ressurser enn det vi som offentlig kontor kan matche.

− I motsatt ende av skalaen hadde vi i fjor over 300 rettssaker som handlet om tvangsmidler i psykiatrien. Hvis du blir tvangsinnlagt og mener deg urettmessig behandlet, kan du klage, og får du ikke medhold, kan du gå til domstolene, og da representerer vi Helsedirektoratet. Denne gruppen har fri sakførsel.

− Asylsøkere som får avslag på asyl, eller asylsøkere eller flyktninger som får avslag på familiegjenforening og saksøker staten?

− De har vanligvis ikke krav på fri rettshjelp og må betale selv. Det er mange slike rettssaker hvert år, som vi fører sammen med UNE. Så har vi rettsaker om personer som får avslag på søknader om trygdeytelser, der vi representerer NAV. Vi har over hundre av dem hvert år.

Hverdagen hos Regjeringsadvokaten er ellers preget av rettssaker på alle retts- og samfunnsområder – menneskerettigheter, EØS-rett, arbeidsrett, skatt, avgifter, kontrakter, konsesjoner, lisenser, statlige eierforhold, patenter, varemerke, barnevern, naturfredning, ekspropriasjon, plan og bygningsrett og annet. 

− Akkurat nå jobber vi mye med vindkraft og ulv. Og selvsagt koronatiltak.  

− Saksøker staten noen?

− Praktisk talt aldri. Kanskje en av hundre av våre rettssaker. Staten treffer vedtak, og så er det private borgere eller bedrifter som går til sak mot det. Og da representerer vi gjerne de felles, kollektive interesser.

Staten, det er jeg

− En del akademikere liker ikke å være en del av «the etablishment». Synes du en gang i blant at det kan være vanskelig eller ubehagelig å måtte forsvare staten i enhver sak?

− Nei. Det kan være noen vanskelige enkeltsaker. Men generelt er det enkelt og meningsfylt å forsvare norske myndigheter, sier han. Nå blir håndbevegelsene igjen voldsomme.

− Jeg skal være forsiktig med store ord, så jeg skal ikke si at vi er best i verden. Og vi kan alltid bli bedre. Men hvis man sammenligner Norge med et hvilket som helst annet land, og i tillegg sammenligner vår tid med hvilken som helst annen historisk periode, så skal det vanskelig gjøres å finne et styringssystem som det er lettere å forsvare og identifisere seg med enn det vi har Norge i dag.

− En journalist som fulgte klimasaken i lagmannsretten skrev i Morgenbladet: «Døren går opp. Staten, i sort kappe, kommer ut. Staten går på toalettet. Det er Regjeringsadvokaten ved regjeringsadvokaten selv, Fredrik Sejersted som er Staten». Morsomt skrevet, men er du Staten – som solkongen? L´état c´est moi»?

− Når man sitter i rettssalen, så kaller dommeren regjeringsadvokaten for «staten» fordi vi representerer staten. «Og hva mener staten om dette?» kan dommeren spørre. Og så må man jo svare et eller annet, da. Det kan føles litt rart noen ganger. Men å bli kalt for «staten» synes jeg er et honnørord. Jeg er stolt av å være den norske stats representant. Og heldigvis er jeg ikke solkongen. Jeg er en lojal embetsmann som går omkring med den lille oljekannen min og smører hjulene og prøver å bidra til at det store maskineriet fungerer mest mulig knirkefritt.