Norsk lederskap er rangert på åttende plass i ­verden

«The Elite Quality Index 2021» er en internasjonal rangering fra St. Gallen-universitetet i Sveits som gir innsikt i de nasjonale elite-systemene og deres forventede verdiskapende effekt på samfunnet post-korona. Indeksen søker å måle i hvilken grad elitene i 151 land bidrar til utvikling i de samfunnene de opererer i.

Spesielt måler indeksen den makten de økonomiske og politiske elitene faktisk har, og hvordan disse bidrar til økonomisk og politisk utvikling. Forskerne mener at man ved å analysere hvordan elitene i et land ter seg og bidrar, så kan man lettere vurdere hva slags muligheter for vekst og utvikling som eksiterer i et land.  

Rapporten stiller et enkelt hovedspørsmål: Gitt at alle samfunn alltid vil ha eliter – vil elitene skape verdier, eller vil de trekke verdier ut av samfunnet der de fungerer?

Denne eliteindeksen er et unikt forskningsprosjekt som ble startet i fjor, men da ble kun 32 land analysert. Nå har man altså utvidet prosjektet betydelig. «Elitekvaliteten» vurderes ut fra 107 ulike indikatorer, og gir til sjuende og sist en diagnose på lederkvaliteten i det enkelte land.  

Poenget med denne indeksen er ikke å rangere hvilke land det er «best å bo i», men heller å finne ut hvilke land der det politiske og økonomiske systemet evner å fordele landets verdiskaping på resten av samfunnet.

De 10 første landene på lista får betegnelsen «meget høy elite-kvalitet». De neste 15 må nøye seg med «høy elite-kvalitet», mens landene videre deles inn i «kvalitet», «middels kvalitet» og «dårlig kvalitet». Norge havner altså på en fin-fin 8. plass, i selskap med våre skandinaviske naboer.

Her er topp-10:

1. Singapore

2. Sveits

3. Storbritannia

4. Nederland

5. USA

6. Sverige

7. Israel

8. Norge

9. Australia

10. Danmark

Hele den 323 siders rapporten kan lastes ned fra https://elitequality.org/

• Les mer om den globale rangeringen her. 

«Norge: Nasjonen av åpenhet og omfordeling»

Dette er overskriften på kapittelet om Norge i den omfattende rapporten. Rangeringen tegner et bilde av Norge som «et utviklet og velstående land som fremdeles er avhengig av et smalt utvalg av bransjer dominert av et begrenset antall selskaper».

Et gjennomsiktig demokrati som tilbyr rettferdighet og like muligheter for alle

Norge scorer altså høyt, «på tross av» en del faktorer, enn bare «på grunn av». Særlig når det kommer til indikatorene «bransjedominans» og «selskapsdominans» scorer Norge lavt (henholdsvis 68. og 109. plass). Det er vår avhengighet av noen få råvarer og noen få store, rike og mektige næringsaktører, særlig innen olje og gass, som fører til den dårlige scoren her. Dette kunne ha skapt store utfordringer for oss, mener forskerne, «om det ikke var for at landet også omfordeler rikdommen sin», heter det fra St. Gallen.

Også forskerne ved St. Gallen er opptatt av at vi har en noe særegen politisk kultur her oppe i nord, og de mener å se at ‘den nordiske modellen’ er synlig på tvers av en rekke indikatorer:

• Lite politisk korrupsjon − rangert som # 2

• Pressefrihet − rangert som # 1

• Menneskerettigheter − rangert som # 3

• Likestilling (‘Women's Power Index’) − rangert som # 1

Alt dette er tegn på «et gjennomsiktig demokrati som tilbyr rettferdighet og like muligheter for alle», heter det i rapporten.

Videre får Norge «skryt» og høy score på digitalisering fordi «tilgang til digital infrastruktur er innen rekkevidde for både folk flest og bedrifter».

Omfordeling av rikdom generert av oljeindustrien har vært mulig på grunn av en «gjennomsiktig kultur med høy tillit og et skattesystem som i stor grad har gjort petroleumsinntektene til statlige inntekter», konkluderes det fra St. Gallen.

Foto

Norges score. Slik oppsummerer «The Elite Quality Index 2021» fra St. Gallen-universitetet i Sveits Norges elitekvalitet. I sum holder dette til en 8. plass. Dagens Perspektiv har oversatt de 12 hovedkriteriene fra engelsk. (The Elite Quality Index 2021)

Varsku: Økende forskjeller

Rapporten fra St. Gallen viser også at forskjellene i Norge øker. «Milliardærenes rikdom, målt i prosent av BNP, er høy, og viser en økende konsentrasjon av økonomisk makt i hendene på en liten gruppe velstående mennesker», skriver forskerne.

Med en liten befolkning virker Norge spesielt utsatt for en sterkere konsentrasjon av økonomisk makt, advarer de.

Når det er sagt, så framheves det i rapporten at Norge nå ser ut til å ha «satt retning mot en mer diversifisert, gründerøkonomi. «Vi» scorer ganske bra på indikatorer som «økonomisk kompleksitet», «entreprenørskap» og «tilgjengelighet for risikokapital». Flere indikatorer støtter denne trenden og viser at Norge er på vei mot en mer variert økonomi med mindre avhengighet av enkeltindustrier og selskaper med tilnærmet monopol.

Andre positive trekk ved norsk lederskap er «en god skole», høyt utdannet arbeidsstyrke, svært lav netto hjerneflukt og en god folkehelse med høy forventet levealder.

• Kommentar: Kan godt lederskap måles?

Arven etter oljen

Foto

Professor Jan Ketil Arnulf tegner og ­forklarer. (Skjermdump)

Når St. Gallen-forskerne skal oppsummere om Norge og norsk lederskap heter det at «norske institusjoner, kultur og det politiske systemet ser ut til å ha utnyttet nasjonale naturressurser på en måte som har kommet befolkningen til gode og gitt den land med gode fremtidsutsikter. Nasjonen har nå rettet sin verdiskapingsinnsats mot en mer kompleks, digital og kompetansebasert økonomi, drevet av en betydelig andel gründere og innovative virksomheter».

Rapporten understreker at Norges politiske og økonomiske eliter er tydelige i sin støtte for likeverd og åpenhet, men at det er for tidlig å si hvor det bærer: «Hvorvidt en ny vekst av private formuer vil være til nytte for landet i på samme måte eller om ulikheter vil oppstå og ødelegge fortidens harmoni, gjenstår å se».

Når du sammenstiller alle tallene i analysen, får du fram de tingene som særpreger de enkelte landene

Sammenligner særpreg

− Dette er en måte å sammenstille tall på, og bør egentlig ikke ses på kun som en rangering, sier professorene Jan Ketil Arnulf og Janicke Rasmussen ved Handelshøyskolen BI. Sammen med professorkollega Dag Morten Dalen har de to kommentert de norske resultatene i St. Gallen-rapporten.

Metoden St. Gallen-forskerne bruker gjør det mulig å sammenligne eliten i Norge, men eliter i andre land og med andre politiske og økonomiske modeller, forklarer de.

− Når du sammenstiller alle tallene i analysen, får du fram de tingene som særpreger de enkelte landene, sier Arnulf.  

Nesten alle land har eliter med sterk politisk og/eller økonomisk makt. Eliter som skaper verdier. Men ikke alle land har eliter der disse verdiene kommer resten av samfunnet til gode. I noen land beholder eliten verdiene selv, og hegner sterkt om dem, mens verdiene som skapes andre steder drypper på ganske mange.

St. Gallens «elitekvalitetsindeks» måler altså i hvilken grad elitene i de ulike landene lar verdiene som skapes komme andre til gode på ulike vis. At Singapore «vinner» rangeringen, betyr dermed ikke at dette er «verdens beste land».

− Poenget er at elitene i Singapore skaper større verdier enn de tar, forklarer BI-professorene. Landet har blant annet en svært sterk stat, som sørger for at ting er på stell på godt og vondt − også når det kommer til fordeling av verdier. I USA, som også kommer høyt opp listen, er staten ganske svak, men der har man andre mekanismer − som gode vilkår for å drive business − som trekker opp.

Et lands politiske og økonomiske elite er med andre ord viktig for graden av velstand og verdiskaping i et samfunn, selv om «elitebegrepet» nok kan virke uvant å bruke i norsk sammenheng.

Sterke institusjoner

At Norge «gjør det veldig bra», skyldes ifølge de to BI-professorene først og fremst at vi har veldig sterke institusjoner.

Norge har blitt rike på olje. Men det er mange i verden som har tjent seg søkkrike på det svarte gullet, uten at deres landsmenn og -kvinner har fått noen del av rikdommen. Verdiene som oljen har skapt her i gamlelandet er blitt redistribuert. Både gjennom fellesskapets grunnrente og høye skatter og avgifter til oljeselskapene, og fordi oljebransjen har skapt både mange arbeidsplasser og en rekke nye virksomheter i for eksempel leverandørindustrien.  

Redistribusjon av verdier i Norge er imidlertid i stor grad oljebasert. Jan Ketil Arnulf og kollega Janicke Rasmussen har i rapporten uttrykt en smule bekymring for at verdiene som etter hvert må skapes utenfor oljebransjen, ikke vil komme fellesskapet til gode på samme måte.

− I vår nest største næring, fiskeri, blir ikke verdiene redistribuert på samme måte. Fiskekvoter tildeles bare noen få, og oppdrettsnæringen betaler ingen grunnrenteskatt, sier Arnulf.

− Norge er inne i en endringsprosess. Oljealderen går mot slutten. Og vi alle stiller fortsatt det samme spørsmålet som vi nå vel har gjort de siste 15-20 åra: Hva skal vi leve av etterpå? Og hvordan skal vi sikre velferd, for alle?

Tegn på at makten – og verdiene blir skjevt fordelt ser man for eksempel i Russland, der oligarkene spiser det meste av kaka. Eller i Kina, der et viktig suksesskriterium er at du bør ha partiboka i orden og aller helst en onkel høyt oppe i Kommunistpartiet. Men de to professorene ser antydninger til at båndene mellom politisk og økonomisk makt noen ganger kan virke skummelt tette også i Norge.

− At regjeringen subsidierte oljebransjen med svært mye oljepenger under pandemien, er faktisk betenkelig, sier Arnulf.  

Vi må få fram flere typer virksomheter, som ikke bare er lønnsomme for egen del, men som skaper business for flere

På vei mot noe nytt

Foto

Professor Janicke ­Rasmussen kommenterer på norsk elite­kvalitet. (Skjermdump)

Men det er på langt nær ikke et helsvart bilde de to professorene maler av et framtidig Norge. Legger man rapporten fra St. Gallen til grunn, ligger mye til rette for at vi kan gro opptil flere bein å stå på. Blant annet er Norge i ferd med å bli et land av gründere. Og mange av dem er en dog kvinner, noe som bidrar til høyere score på elite-rangeringen.

− Vi må få fram flere typer virksomheter, som ikke bare er lønnsomme for egen del, men som skaper business for flere, sier Rasmussen.

Arnulf trekker fram et eksempel som er blitt tydelig under pandemien:

− Norge har bygget opp en kjempestor økonomi i kultursektoren. Folk kan altså leve av høykvalitets kulturvirksomhet. Men det kan vi risikere å miste nå, da hele sektoren er stengt ned. Det hadde vært veldig synd, mener han.

Selv om kultursektoren har lidd under pandemien, viser rapporten at Norge har gjort veldig mye riktig i å håndtere den. St. Gallen-rapporten har nemlig også sett på hvordan ulike land har agert under pandemien – både på myndighetsnivå og bedriftsnivå. Og her viser rapporten noen interessante utslag. Tyskland, som i fjorårets mindre omfattende rapport, kom da høyt opp på listene, på en 3. plass. Men i år har landet «rast nedover» til en 15. plass. Dette får koronapandemien mye av skylden for. Men i Norge han man altså vært blant de beste i klassen i å takle pandemien

− Det er en sammenheng mellom kvaliteten på eliten og i hvor stor grad et land makter å beskytte sine innbyggere, påpeker Arnulf.

Med beskyttelse, mener professorene mer enn pandemihåndtering, det handler om et velutbygd helsevesen, et tilgjengelig arbeidsmarked og muligheter for utdanning. Alle disse tingene som skaper en langsiktig trygghet. På alle disse indikatorene scorer Norge høyt på eliterankingen.  

Balanse er avgjørende

For å score høyt på denne rangeringen er balanse et stikkord. Metoden som er brukt, minner da også om et gigantisk «balanced scoreboard». Det er balansen mellom reguleringer og frihet, mellom muligheter og sikkerhetsnett, mellom rikdom og fordeling.

− Alle lands systemer har slagsider. Du kan ikke regulere uten å sette en stopper for noe. Derfor blir balansen så viktig, mener Jan Ketil Arnulf.

Det handler om hva slags næringsvirksomhet det legges til rette for og hvordan verdiene fra denne fordeles.

Primærnøringene får stadig mindre betydning og oljealderen går mot slutten.

− Mor og far tok feil. Vi kan leve av å klippe håret på hverandre. Det er jo det vi gjør i dag, i litt overført betydning. Vi har en tjenesteytende økonomi, sier Arnulf.

De to professorene mener det norske samfunnet ikke har evnet å ta en skikkelig debatt om hvordan fremtidens verdier skal skapes og fordeles. Debatten blir fort primitiv, og går gjerne på enkeltsaker langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen, mens det vi trenger en debatt om den samfunnsmessige forretningsmodellen, mener de to.

− Vi diskuterer gjerne enkeltsaker i Norge, men sjelden «samfunnet Norge». Denne rapporten kan bidra til å gi forståelse av hvilke mekanismer som er viktig for å utvikle et lederskap som kan skape verdier for landet i tiden som ligger foran oss, sier de to BI-professorene.

Alle lands systemer har slagsider. Du kan ikke regulere uten å sette en stopper for noe. Derfor blir balansen så viktig

Sju utfordringer

152 land, 107 indikatorer og en 8. plass. Hva må til for at Norge skal kunne beholde posisjonen som en velfungerende økonomi der verdien fordeles noenlunde rettferdig?  

Jan Ketil Arnulf og Janicke Rasmussen trekker fram sju utfordringer for «det nye Norge»:

• Monopolisering av makt, der makten – og rikdommen – havner på noen få hender må unngås.

• Staten – må ikke bli for sterk og ikke for svak. Dersom statsapparatet kommer ut av den finstemte balansen som har bidratt så sterkt til norsk verdiskapning, kan vi få trøbbel.

• De nye næringene må breie seg ut, skyte knopper, og få flere med seg i eget kjølvann, slik at ny næringsvirksomhet også vokser i bredden.

• Vi må satse på utdanning som gir mulighet for ny kompetanse og næringsutvikling.

• Verdiene må fordeles. De som lykkes, kan ikke spise all kaken selv.

• Vi må klare å holde balansen, en balanse av både trygghet og handlingsrom.

− Vi må bli bedre til å forstå økonomisk utvikling, påpeker Arnulf. Og legger til: Men det er jo ikke så lett. De aller fleste bruker jo fortida for å skjønne sine egne tanker.

Men tross enkelte vanskelige utfordringer konkluderer Jan Ketil Arnulf og Janicke Rasmussen med optimisme:

− Norge er i en god posisjon til å drive fram en bærekraftig og kompetansebasert næringsvirksomhet.

Altså: Vi kan kanskje klare oss uten olja