Kan godt lederskap måles?

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

KOMMENTAR. Det finnes bøttevis av internasjonale «indekser» der alt fra lykke, konkurransekraft, bærekraft, innovasjonsevne og levestandard måles, veies og rangeres. Vanligvis mener vi nordmenn at de ikke har så mye for seg, særlig hvis det viser seg at andre er bedre enn oss, for eksempel at finnene er lykkeligere eller at Sverige er bedre på oppstartsbedrifter.

De gangene disse målingene slår ut til vår fordel, brukes de aktivt.

Også politikere vet å benytte slike målinger som argumentasjonsgrunnlag – hvis de passer til partiprogrammet. Her hjemme har politikerne for eksempel stadig brukt – eller avvist – de mange OECD-målingene − som blant annet har satt premisser for debatter om både utdannings- og skattepolitikk.

Denne siste indeksen i rekken, fra St. Gallen i Sveits, måler noe mer. «The Elite Quality Index 2021» er en internasjonal indeks over hvordan økonomisk makt brukes i et land.

At Singapore − som jo er en politistat – vinner, og at USA liksom er gode på refordeling, skurrer nok i manges hoder, mitt også. Men dette er altså ingen måling av lykke for den enkelte, men en analyse av politiske og økonomiske modeller.

Forskerne forsøker å analysere hvor mye av verdiskapningen som faktisk fordeles på innbyggerne – og hvordan. Det handler ikke kun om skatter og avgifter, men om hvorvidt næringsaktører sår ny virksomhet eller om rikdommen er fordelt på de mange eller de få. Hensikten er å bruke denne avanserte analysen til å se framover, for derved å kunne identifisere trusler og muligheter som ligger i løypa foran oss.

Derfor har Dagens Perspektiv også laget en større sak om målingen, og intervjuet to av de norske forskerne som har vært involvert i prosjektet (se side 10).

Norge scorer ofte høyt på rangeringer som måler økonomi, vekstpotensial og velstand.

Det interessante med St. Gallen-rapporten er at den også peker på en del utfordringer.

Noen er åpenbare: Vi er alt for avhengige av oljeressursene våre. Det innebærer at de store verdiene skapes i en enkelt sektor. Det gjør oss sårbare. Særlig i disse tider, der verdens land kappes om å redusere sitt olje- og gassforbruk. Så sent som denne uken kom en rapport fra IEA som nærmest slo beina under regjeringens oljeoptimistiske politikk.

Denne oljeavhengigheten har i tillegg gjort at brorparten av de verdiene som skapes i landet vårt, tilfaller et fåtall selskaper i petroleumssektoren, heter det i rapporten fra St. Gallen. I mange land er en slik konsentrasjon av makt alarmerende. Men i Norge har dette heldigvis gått bra. Det er mye å si om Equinors pengesløsing oppigjennom, for eksempel i USA, men i sum har selskapet tjent sine innbyggere godt.

Når oljeeventyret utvilsomt nærmer seg slutten, trenger man at andre «rikinger» skaper verdier som kan fordeles noenlunde rettferdig over landet. Men hvem skal det være? I vår nest største næring, fiskeriene, er det liten tradisjon for å dele på overskuddet eller å betale grunnrente til fellesskapet for å høste av naturressursene. Og i dagligvarebransjen, hvor flere av landets rikeste har tjent sine penger, er det heller ingen utpreget tradisjon for deling av verdier.

Vi risikerer at verdiene samles på for få hender

Forskerne bak rapporten mener imidlertid at Norge har gode forutsetninger for en vellykket omstilling til en grønnere og mer framtidsrettet næringsstruktur. Men, som de påpeker, vi risikerer at verdiene samles på for få hender.

Man ser allerede tendenser til økende ulikhet i vår «nasjon av åpenhet og omfordeling», som forskerne så pent kaller oss.

Poenget med denne typen advarsler handler ikke om et ønske om å innføre å planøkonomi, men heller om å legge til rette for et næringsliv som er mer variert. Som kan spre seg i bredden, og skape nye virksomheter i eget kjølvann, slik oljeindustrien har gjort. Det er nemlig en av de viktigste årsakene til at verdiene derfra har blitt så godt og jevnt fordelt.

Forskerne som vi har snakket med etterlyser en bredere og mindre primitiv debatt om norsk næringsvirksomhet. Det snakkes en del om næringspolitikk i det norske ordskiftet, men ofte handler det om enkeltsaker eller det ender i en lokaliseringsdebatt – «NRK til Grorud nå!».

Å ha en aktiv næringspolitikk handler ikke bare om formuesskatt, bensinavgifter eller lokalisering av statlige etater.

Det handler om det St. Gallen-folket kaller «elitekvalitet». Om våre ledere finner den rette balansen mellom trygghet og muligheter. Om mengde sprit og blandevann, om du vil. Men mest av alt handler det om framtida.

Det er å håpe at den kommende valgkampen vil handle mer om næringspolitikk og hvordan man som samfunn skal rigge seg og forberede seg på uunngåelige endringer. Vi har sett hva som kan skje når bransjer stanser opp under koronapandemien. Den utviklingen stopper ikke selv om det åpnes for kino og utepils igjen.