– Jeg tror jeg irriterer på meg mange

Noen politikerspirer har ambisjoner om å gå inn i partiledelsen og kanskje en dag bli statsminister. Det har ikke Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam.

33-åringen gjorde politisk karriere i ung alder og ble en del av Oslo bystyre allerede som 19-åring. Hun mener noe om det meste, men følger en rød tråd i de kampene hun velger å kaste seg ut i.

For henne er arbeid, inkludering og likestilling hjertesakene. Hun er villig til å kjempe med nebb og klør for å dreie Norges største parti i en mer liberal retning.

– Jeg er ikke her for å bli statsminister. Skal man klatre innad i organisasjonen, må man ivareta flere hensyn og hele tiden passe på å balansere mellom blant annet bygd og by. Jeg er her for å jobbe for det jeg tror på til enhver tid så lenge jeg har den tilliten, sier hun over Teams.

Selv om hun selv beskriver seg som nokså kantete, mener hun det er bra politikken i Norge har mennesker som Jonas Gahr Støre, som er mer diplomatiske og ser ulike hensyn.

– Vi kan ikke ha det slik i Norge at vi har mange unge, flinke mennesker som kun tenker at de må balansere alt mulig for at de skal bli statsminister en dag. Vi er i politikken for å endre noe og må derfor mene noe.

– På et tidspunkt må man inngå kompromisser, men jeg er ikke klar for å gjøre det nå. Jeg vet at det provoserer og utfordrer en del av det etablerte, men det er helt greit. Det er en kamp jeg har valgt å ta, sier hun.

Ut mot Janteloven

Gunaratnam mener Norge er preget av Janteloven og at folk er forsiktige med å skryte av seg selv og stikke hodet fram.

– Jeg respekterer at folk er komfortable med det, men jeg er ikke helt slik. Det er spennende for noen og ukomfortabelt for andre. Men man kan ikke bruke det som argument for at jeg ikke skal få min berettigede plass.

Kvinnelige politikere får i større grad enn sine mannlige kollegaer seksualisert tyn i kommentarfeltene når de viser følelser og engasjement. Dette stopper derimot ikke Gunaratnam for å utrykke hva hun mener med ved å ta i bruk hele spekteret av emosjoner.

– Noen sier at man ikke får gjennomslag når man er sint, men det betyr ikke at det jeg sier er feil. Hvis jeg føyer meg inn rekken og blir mindre sint fordi noen sier at det er lurt, aksepterer jeg premisset om at jeg som kvinne ikke kan vise følelser.

Varaordføreren har ikke problemer med å skape relasjoner til folk hun er uenig med. Det hun har et problem med, er politikere som ikke mener noe.

– Hvis du ikke mener noe, er kanskje ikke politikken stedet for deg. Politikere skal være en motor og drive ting fram. Det andre som irriterer meg er folk som er uenig med meg, men som ikke klarer å legge fram fakta. Det er vanskelig å forholde seg til.

Se seg selv i speilet

Konflikthåndtering er noe man stadig må ta stilling til i politikken – som ellers i arbeidslivet. Å holde hode kaldt, fokusere på løsninger og minske skadevirkningene er oppskriften Gunaratnam oftest prøver å følge. Hun er flink til å trekke seg tilbake for å reflektere og se seg selv grundig i speilet. Men noen ganger tar følelsene overhånd.

– Jeg kan også bli sint, lei meg, grine og klikke. Noen ganger er eneste løsning å avslutte arbeidsdagen for så å drikke et glass prosecco og starter på nytt i neste dag. Vi er alle mennesker. Jeg håndterer konflikter litt ulikt.

Som offentlig person mener Gunaratnam at man må tåle at det spres både sannheter og usannheter om deg som person.

– Det er ikke noe å gjøre med usannheter fordi folk kommer til å fortsette å spre dem så lenge de synes du representerer noe som ikke er greit å ha i en offentlig rolle. Man må bare fortsette å gjøre det man har tro på og fortsette å mobilisere de som tror på de gode kreftene i samfunnet.

– Hvordan vil du beskrive deg selv som leder?

– Jeg har store ambisjoner og tanker. Alt er mulig. Jeg har nulltoleranse for dem som mener at ting ikke er mulig.

Hun beskriver seg selv om en kjempeutålmodig leder, men som er god til å delegere oppgaver. Som leder mener hun det er viktig at man alltid følger opp de man skal lede og lar andre skinne.

Foto

– Hvis jeg føyer meg inn rekken og blir mindre sint fordi noen sier det, aksepterer jeg premisset om at jeg som kvinne ikke kan vise følelser, sier Kamzy Gunaratnam. (Foto: Oslo kommune/Sturlason)

– Ingen er født som leder. Ingen er født med lederegenskaper eller andre faglige egenskaper. Det handler om hvordan man setter seg inn i saker, presenterer saker og hvordan man snakker om saker. En rolle er ikke noe du er ferdig utviklet i.

Det som tiltrakk henne til lederrollen var nye, spennende, viktige og vanskelige oppgaver.

– Jeg kan være veldig raus og stille med bistand, samtidig som jeg kan være veldig streng på at tidsfrister holdes. Jeg kunne nok vært litt mer rund i kantene, mildere og mindre streng.

Etter noen sekunder med grubling snur hun og forklarer at hun nettopp har havnet i konflikt med seg selv over svaret.

– Det er veldig typisk damer å si det. Jeg vet at ikke alle synes det er greit når jeg er streng. Men noen ganger er det riktig å være streng. Det som alltid redder meg er at jeg ser folk rundt meg og hva de kan. Et lederansvar handler ikke om å gjøre alt selv, sier hun.

Må engasjere seg

Gunaratnam flyttet med familien til Norge som 3-åring på grunn av borgerkrigen på Sri Lanka. Konflikten i hjemlandet har hun fått inn med morsmelken og den fikk henne til å kjenne på en sterk form for rettferdighetsfølelse allerede som ungdom.

– Folk blir drept og bortført rundt om på Sri Lanka fordi de er tamilske. Når man vokser opp med den informasjonen, gjør det noe med deg som person. Foreldrene mine påpekte alltid at det er viktig å gi tilbake til samfunnet fordi vi er så heldige å bo i Norge.

Samfunnsengasjementet hennes startet i Tamil Youth Organisation da familien flyttet fra Hammerfest til Oslo slik at barna kunne få tamilsk opplæring flere ganger i uken.

– Jeg savnet at en tamilsk ungdomsorganisasjon også snakket om kamper på vegne av andre enn kun tamilene. Hvis ikke vi engasjerer oss i andre menneskers hverdag, hvorfor skal de bry seg om oss? Det er dette solidaritet handler om. Mange mente at vi ikke hadde tid til det, det syntes jeg bare var irriterende. Det handler om prioriteringer.

Vi er i politikken for å endre noe og må derfor mene noe

Gunaratnam forteller at denne holdningen har preget henne fordi hun mener endring alltid er mulig, uansett om den skjer sakte eller fort.

– Man må tro på mennesker og politikken. Det å flytte ting gradvis, og få til endringer er fullt mulig.

Tidligere i år ga Gunaratnam ut boken «Din kamp er min kamp». Den handler blant annet om utenforskap og fellesskap – hva utenforskap kan føre til og hva som forebygger det.

– At mamma fikk norskopplæring og at jeg gikk rett inn i barnehagen da vi kom til Norge handler om fellesskap. Kampene man står i handler om at man tilhører en minoritet, eller bor i et utsatt område i Oslo mange mener noe om, men som de aldri har besøkt.

Gunaratnam har både kjent på utenforskap, men også fellesskap. Hun har selv kjent på et personlig utenforskap fordi hun tilhører en gruppe og en kultur som noen har en mening om.

– Folk har mange meninger om ting de ikke har peiling på. Konflikten jeg prøver å beskrive i boka handler om å være litt norsk, litt tamilsk og ha Groruddalsidentitet. Folk ønsker helst å stemple andre. Denne boken skal vise at vi alle har ulike identiteter og er forskjellige. Det må vi forstå for å skape framtidas verden og fellesskap.

Tråkker folk på tærne

Ap-politikeren har blitt kritisert for å rette en pekefinger mot de hun omtaler som eldre, hvite, middelaldrende menn med makt.

– Jeg vet at jeg tråkker folk på tærne og kanskje irriterer på meg mange. Men det er helt greit, jeg prøver å nyansere. Folk kan bli skikkelig sinte. Jeg sier ikke at alle eldre, hvite, middelaldrende menn er kjipe. Det jeg mener er at det er denne gruppen mennesker som tradisjonelt sett har hatt makt i samfunnet.

I Norge stemmer menn oftest på menn, men mange kvinner gjør det også. Det handler om bildet vi har av hvem som er sjef og hvem som er en politisk leder.

– Hvis nye mennesker skal komme inn, må noen gi ifra seg makten. Hvis unge minoritetskvinner skal inn, må kanskje eldre damer eller menn ut.

Hun understreker at hun ikke snakker om eldre, hvite, middelaldrende menn og kvinner for å stigmatisere, men setter spørsmåltegn ved hva som er forskjellen mellom denne beskrivelsen og de som snakker om unge gutter med minoritetsbakgrunn fra Groruddalen.

– Vi snakker om grupper, men det viktige er å snakke om løsninger. Løsningene ligger hos de som har makt i dag. De kan påvirke hvordan strukturene skal være etter dem.

Strukturelle barrierer

Mange fulgte nøye med da Gunaratnam som 19-åring ble valgt inn i Oslo bystyre. Hun var ung, hadde minoritetsbakgrunn og var ikke redd for å si hva hun mente.

– Nordmenn er stolte når unge folk kommer inn i politikken fordi de mener det er et resultat av norsk demokrati, men det er fremdeles barrierer som gjør at mange velger bort i politikken i ung alder.

Gunaratnam har fått mer hets enn andre politikere på grunn av kjønn, bakgrunn og alder.. Det er et faktum at det er vanskeligere for kvinner å stille til valg enn menn.

– Samtidig som vi i Norge er stolte over resultatene våre, må vi ikke glemme at det er store barrierer for noen grupper. Jeg har fått mange muligheter, men det er noen strukturer som ikke alltid synes.

Hun mener mange bagatelliserer strukturer som holder enkelte grupper utenfor. I stedet for å klage på det, har Gunaratnam gjort det om til en kampsak for å styrke demokratiet og øke innflytelsen for andre mennesker.

Mer åpenhet og demokrati er noe varaordføreren har jobbet med siden hun kom inn i politikken. Hun holder blant annet demokratiske verksteder for jenter i Groruddalen for å snakke om demokrati, og hun er involvert i Norsk Folkehjelps program «Kvinner kan».

– Jentene i Groruddalen hadde mange kule, politiske ideer, men da jeg ba dem snakke offentlig om disse ideene, svarte de at de var redde for å bli hetset i kommentarfeltene.

Første gang Gunaratnam opplevde å bli hetset på sosiale medier synes ut det var ubehagelig. Hun minnes at hun tenkte «herregud, hva er det med folk?». Etterhvert skjønte hun at hun ikke kunne ta hetsen personlig og at disse menneskene kanskje burde jobbe litt mer med seg selv.

– Jentene i Groruddalen tenker at de ikke orker denne hetsen. Når jeg løfter opp rasisme og likestilling i samfunnsdebatten handler det ikke om meg, men om at jeg har et ansvar for de som fremdeles ikke tør å snakke høyt offentlig. Det er kampen jeg ønsker å ta.

«Kronisk norsk»

I boken skriver Ap-politikeren om da kommentaren om «kronisk norsk» gikk sin seiersgang i sosiale medier.

– Jeg husker at jeg lo litt av det og tenkte ikke mer over det. Det kan være farlig å ta så lett på ting. Det er bra at jeg blir hardhudet og tør å stå i uværet. For meg har det aldri vært aktuelt å trekke meg fra politikken etter noen kommentarer. Men det er et stort problem hvis jeg slutter å reagere på hets.

– Det er viktig å sende tydelige signaler om at denne type oppførsel ikke er greit, men jeg har heller ikke tid til å sitte og svare nettroll hele dagen. Jeg håper at jeg alltid vil fortsette å være høylytt uansett hva slags motstand jeg får.

Ytringsfrihet er en av hjertesakene hennes. Gjennom «Kvinner kan»-prosjektet jobber hun med minoritetskvinner i Norge og kvinner i andre land for å lære dem å ta ordet – selv i store forsamlinger med menn.

– Jeg blir oppgitt over kvinner og folk med minoritetsbakgrunn som kun knuser glasstaket på vegne av seg selv og som ikke skjønner at andre mennesker opplever andre type hindringer. Jeg er kanskje mer hardhudet enn de fleste rundt meg, men selv om jeg klarte det, syns kanskje ikke alle andre at det er like lett å ta så enkelt på motstanden.

Hun mener vi må anerkjenne at det fremdeles er strukturer som holder folk utenfor. Selv har hun et stort apparat rundt seg, bestående av kjæreste, familie og partiet og bystyret, som kan stille opp for henne når hun har det kjipt eller blir utsatt for hets.

– Hvis du sitter i kommunestyret i en liten kommune har man ikke en egen kontaktperson i politiet. Det er vanskeligere å avgjøre om hetsen er innafor eller utenfor. Vi kan ikke ha det slik at folk blir hetset til taushet. Vi trenger et bedre apparat.

Foto

Tidligere i år ga Gunaratnam ut boken «Din kamp er min kamp». Den handler blant annet om utenforskap og fellesskap – hva utenforskap kan føre til og hva som forebygger det. (Foto: Astrid Waller/Aschehoug)

Pappa som forbilde

Foreldrene til Gunaratnam var ikke veldig begeistret da datteren deres valgte å gå inn i politikken som ung på grunn av erfaringene de hadde med det politiske klimaet i hjemlandet Sri Lanka. Likevel er det foreldrene hun trekker fram som sine største forbilder.

– Forbildet er et stort ord, men pappa lærte meg verdien av hardt arbeid. Foreldrene mine minnet meg på hvordan vi ikke skal ta for gitt det vi har i Norge. Mye av det de sa la grunnlaget for mitt politiske engasjement. Vi har alle et ansvar når vi har muligheter.

Under pandemien valgte 33-åringen å flytte hjem til rekkehuset til foreldrene i Groruddalen. Her kunne hun ha sin egen etasje, samtidig som hun var nær familien.

– Jeg er veldig privilegert som kunne gjøre dette, men ikke alle er like heldige. Pandemien har blitt et forstørrelsesglass på de større problemene i samfunnet. Smittetallene er symptom på sosiale forskjeller.

Da faren hennes kjøpte familiens første leilighet på Rødtvet, var det en familie på to voksne og tre barn som flyttet inn i en treromsleilighet. Det var trangt, men de store grøntarealene utenfor vektet opp for plassmangel.

– Det hadde vært forferdelig om vi alle skulle bodd i den leiligheten under pandemien. Ungdommer som har lekt på nedstengte idrettsanlegg under pandemien er de som ikke har plass hjemme. De lengter etter å dra til biblioteket og fritidsklubber fordi de ikke kan gjøre disse aktivitene hjemme. Vi må ikke glemme at fellesskapet er viktigere enn noen sinne.

Fikk kjæreste da landet stengte

Da landet stengte ned i fjor mars lastet Gunaratnam ned datingappen Tinder for å finne gutter hun kunne gå turer med i Oslo-marka.

– Det var hyggelig, men ikke noe mer. Så kom David, min nåværende kjæreste, inn i livet mitt og fanget oppmerksomheten min på en litt annen måte. Han passer på meg og hjelper meg med å koble av politikken.

På den ene siden har det vært mye negativt med korona, men på den andre siden har mange mennesker funnet roen og fått tid til å dyrke de nære relasjonene. Det siste har vært tilfelle for Gunaratnam.

– Det har vært mer kvalitet i samtalene med de nære relasjonene. Som politiker møter jeg mange mennesker hele tiden, men under pandemien blir det ekstra spesielt å møte noen, og jeg tror mange fant litt roen i hverdagen når pandemien traff. Jeg fikk selv litt mer ro til å se andre og til å se David.

Hun forteller at de begge gleder seg til å ha forholdet utenfor pandemien, og at de nå har kjøpt seg leilighet i bydel Bjerke som de flytter inn i august.

Vanskelig å være Oslo-politiker

Arbeid, ytringsfrihet, inkludering og likestilling er de politiske sakene Gunaratnam velger å engasjere seg i. Hun har ikke noe problem med å snakke om bompenger, men mener selv det ikke er så viktig.

– Er fanesaken din å bli kvitt bompenger, lever du et godt liv. Det er mye viktigere å snakke om hvordan vi skal løse klimakrisen og hvordan vi skal leve i fremtiden. Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida.

Selv om ikke alle kampsakene hennes ble vedtatt under landsmøte til Arbeiderpartiet i vår, stiller hun seg bak alle vedtakene, men lover å fortsette å jobbe for det hun har tro på.

– Hadde jeg kjempet fram en sak og vunnet fram, hadde jeg forventet at de som var mot forslaget, også kjempet for vedtaket vårt. Noen melder seg ut dersom et forslag blir nedstemt, men det fungerer ikke i et demokrati. Jeg skaper ikke endring dersom jeg melder meg ut. Man må alltid holde seg innenfor å jobbe for å flytte bevegelsen.

Hvis unge minoritetskvinner skal inn, må kanskje eldre damer eller menn ut

Gunaratnam sier hun er mindre opptatt av enkeltsaker og mer opptatt av summen av flere saker.

– Hva er dine politiske ambisjoner i Arbeiderpartiet?

– Jeg forventet aldri å bli varaordfører og stortingskandidat. Det skjedde fordi jeg ønsket nye utfordringer.

De neste fire årene håper hun å gjøre en god innsats for arbeid, inkludering og likestilling på Stortinget og gjøre en forskjell for enkeltmennesker i Norge, særlig i Oslo.

Ap-politikeren ønsker å være en tydelig talsperson for Oslo, men opplever at det er vanskelig å være Oslo-politiker på Stortinget.

– Andre byer, distrikter og bygder som er representert på Stortinget forventer en forståelse for deres innbyggere, som de ikke alltid klarer å vise overfor Oslo. Det er kjempeviktig at Oslos 700.000 innbyggere har tydelige talspersoner på Stortinget.

–  Hva er det første du ville endret dersom du var statsminister for en dag?

– Jeg ville hatt arbeidslinja som sak og hadde gjennomgått samtlige tiltak som vi har for å få folk i arbeid. Velferdsstaten vår er avhengig av at folk er i arbeid. Det er mange som har lyst til å bidra, men som ikke får bidratt.

Hun trekker blant annet fram folk med psykiske helseutfordringer. For mange av dem er det bedre å kunne jobbe 20 prosent enn å ikke jobbe i det hele tatt.

– Det handler om å få penger inn i kassen, og å bruke det på de som trenger det når de trenger det.

Overlevde 22. juli

Gunaratnam overlevde terrorangrepet på Utøya i 2011. Dette beskriver hun som det største vendepunktet i livet. Den dagen gjorde henne mer bevisst på hva som fungerer og hva som ikke fungerer i det norske samfunnet.

– Det hjelper ikke å drive symbolpolitikk. Vi må gjøre det som virker. Det gjelder den antirasistiske kampen som er en viktig hjørnestein i «Aldri mer 22.juli-løftet». Vi må få med oss flere mennesker og lære oss å være en del av det store multikulturelle fellesskapet.

Terrorangrepet førte til at Gunaratnam ble mer redd for «vanlige» situasjoner, som å gå på restaurant eller være i lukkede rom sammen med store folkemengder. Frykten manifesterer seg når hun går inn i et rom. Hun trippelsjekker hvilke utganger hun ville valgt dersom noen kommer skytende inn i rommet.   

– Jeg har også blitt mer glad i livet etter 22. juli og lært at man ikke skal ta for gitt at vi kan skape et samfunn som ikke skaper en ny 22. juli.

I årene etter trappet hun litt ned på den politiske fronten. Hun trengte tid til å reflektere rundt hvordan hun ville bruke engasjementet sitt videre.

– Jeg syns ikke Norge har tatt nok lærdom av terrorangrepet. Norge har ikke fulgt opp løftet vi alle ga hverandre for ti år siden. Vi lovte hverandre «aldri mer 22. juli». Jeg mener folk burde gå i seg selv å tenke over hvordan de selv har bidratt til det.

Brevet fra Breivik

Åtte år etter 22. juli fikk Gunaratnam et brev fra Anders Behring Breivik med en personlig hilsen. Det svarer hun på i boken sin.

– Jeg er bedre enn Breivik. Vi som samfunn må være bedre enn Breivik. Han har sitt våpen som han brukte 22. juli, men de våpnene kan han ikke bruke mer. Mitt våpen er min stemme og jeg kommer til å fortsette å bruke den.

– Det er ikke vits å være sint og sur på Breivik. Jeg får aldri vennene mine tilbake, men jeg kan være med på å skape et bedre Oslo som ikke skaper slike mennesker.

Hun mener vi som samfunn må forstå hva som skapte massemorderen. Det har ikke Gunaratnam et fullstendig svar på, men hun ser konturene av utenforskap og omsorgssvikt.

– Kriminalomsorgen i Norge er organisert på en måte hvor man skal komme tilbake til samfunnet igjen som et bedre menneske. Det er derfor vi har utdanning og arbeidstrening i fengslene og Røde Kors har nettverk etter soning.

Gunaratnam har ikke mye personlig håp for Breivik, men Joe Erling Jahr, mannen som i 2002 ble dømt til 18 års fengsel for å ha knivstukket og drept 15 år gamle Benjamin Hermansen, gikk i 2018 ut og unnskyldte drapet og sa at han angret på handlingene sine.

– Det sender ut et viktig signal. Hvis Breivik hadde angret, hadde det vært et viktig signal å sende ut i samfunnet. Det betyr ikke at vi skal tilgi han, sier hun bestemt.