– EU-kamp er også klassekamp

Selv vokste Roy Pedersenopp på en nedlagt husmannsplass med kaldt vann og utedo – og har frivillig gått ned i lønn flere ganger.

Han ler når jeg bringer opp barndommen og spør litt bekymret om familien hans var veldig fattig. Jeg har nemlig lest at han kommer fra «svært enkle kår», men han bedyrer at det var da ikke så spesielt. Han minner om at på 50- og 60-tallet var det mange i Norge – både i by og land – som ikke hadde varmt og kaldt vann innendørs og som måtte ut for å gjøre sitt fornødne.

– Oppvarmingen var mest med ved, for elektrisk oppvarming var dyrt. Så det kunne bli kaldt om vinteren. Det kunne være hardt å stå opp og komme seg ut for å gå på dass. Jeg har ikke noe nostalgisk forhold til hytte, sier Pedersen,

Han vokste opp med foreldre og en ni år yngre søster i bygda Komnes, som ligger nær Kongsberg i daværende Buskerud. Han gikk på grendeskole, deretter realskole i Hvittingfoss, så reallinjen på gymnaset i Kongsberg.

– Så jobbet jeg på bensinstasjon i Hvittingfoss, drev med politikk og kom etter noen år som ufaglært til byggebransjen. Etterhvert tok jeg utdanning som forskalingssnekker, forteller han.

Faren til Roy Pedersen jobbet i skogen om vinteren og på en gård, ikke hans egen, om sommeren. Lønnen var «ikke noe voldsomt, men det gikk rundt». Moren var hjemmeværende, men begynte å jobbe i butikk da hun var femti. Da tok hun også lappen, og hun kjører bil fremdeles, forteller sønnen, som er stolt av sin «mange- og- åttiårige» mor.

– I ettertid føler jeg ikke at jeg hadde noen særlig vond barndom. Jeg manglet ikke noe i oppveksten. Vi hadde det vi trengte.

– Hvor mange par sko hadde du som barn?

– Tja? Det var vel ett par om sommeren og ett par om vinteren.

Kjærlighet i Moskva

Etter militærtjenesten traff Roy Pedersen franske Marie Thérèse, kalt Maïté. Det var ikke i hjembygda, «men av alle ting, i Moskva». Helt tilfeldig var det ikke, for han var med i Norges kommunistiske Parti, og hun var aktiv i det franske kommunistpartiet, som var veldig stort på den tiden – så begge var del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

– Maïté er baskisk og betyr kjærlighet. Foreldre hennes var baskere. De flyktet fra Spania da Franco befestet makten og havnet i Nord-Frankrike, hvor Maïté vokste opp, forteller han.

Maïté kom til Norge i 1975, giftet seg med Roy i 1976, og i 1978 fikk de en sønn. Hun jobbet som lærer på den franske skolen i Oslo, og døde av kreft i 1999.

– Snakker du feilfritt fransk? Jeg har merket at når du uttaler CGT, altså den franske kommunistiske fagbevegelsen, og andre fransk ord også, så har du perfekt aksent?

– Sønnen min snakker mange ganger bedre, sier han beskjedent og forteller at sønnen gikk på den franske skolen i Oslo. Men selv får han ofte bruk for fransken, ikke minst på sine mange reiser i Europa – og i hver by pleier han alltid å stikke innom det lokale museet for å lære mer om kulturen i landet eller regionen. Matkulturen i Europa frister også.

– Jeg pleier å si at jeg møter EU med åpen munn, humrer han.

– Det eneste bisarre med meg må vel være at jeg ser på belgiske nyheter av og til. På fransk, altså. Halvparten av innbyggerne i dette veldig delte landet er jo fransktalende wallonere. Belgia minner en del om Nordfrankrike, hvor Maïté kom fra. Jeg holder meg rimelig godt orientert om europeisk utenrikspolitikk. Og ingenting slår belgisk øl!

NKP for arbeidsfolk

Pedersen er i dag partiløs, men i ungdommen var han aktiv i AUF og avanserte til fylkesnestleder i Buskerud. Dette var da Martin Kolberg var leder og Torbjørn Jagland var sekretær. Men i 1972 kom den første folkeavstemningen mot EU – eller EEC, som motstanderne kalte det den gang.

– Jeg meldte meg ut av AUF på grunn av APs holdning til EEC, som jeg oppfattet som motsatsen til alt jeg står for. Arbeiderpartiet hadde ikke noen nei-politikk. Ledelsen var jo for norsk medlemskap. I dag kaller vi det EU driver med for nyliberalisme. Og slik var det vel da også. Selv om det ordet ikke eksiterte, forklarer han.

– I Kongsberg var det NKP-ere som var aktive imotstandskampen mot norsk medlemskap. Så jeg ble med der. Men jeg meldte meg ut av NKP da Sovjetunionen angrep Afghanistan.

– Men hvorfor var du så lenge, hele ti år, i Norges kommunistparti (NKP), som jo var alliliert med Sovjetunionen?

– Det er et stort spørsmål. For meg hang det ikke sammen med Sovjetunionen, men med en generell forståelse av samfunnet. Jeg måtte være medlem av et parti som hadde som mål et sosialistisk samfunn, og det hadde ikke sosialdemokratiet. Arbeiderpartiet definerte sosialismen som den politikken som Arbeiderpartiet til enhver tid fører.

At jeg havnet langt ut på venstresiden, kan nok kobles til den tids ungdomsopprør. Men jeg var ikke fortrolig med hippiemiljøet eller de som var i SUF, det som senere ble AKP. Ikke det at jeg hadde noen klar holdning til dem. Men jeg hadde arbeiderbakgrunn. Det var en kulturforskjell.

– Faren din, som var med i LO-forbundet Skog og Land, var han også NKP-er?

– Tvert i mot. Han stemte vel Ap all sin tid.

– Var du en ung rebell med langt hår og skjegg?

– Nei! Ikke noe skjegg og bare litt lengre hår enn nå.

Fremdeles klassekamp

Pedersen kaller seg en gammel «fagforeningspamp». Han ble leder for fagforeningen «Stein og Jord» i 1987, ble fylkesleder i Oslo i 2009. Og i en alder da han strengt tatt var blitt pensjonist, ble han valgt til Nei til EU-leder.

– Hvor viktig var klassetilhørighet og klassekamp for deg da, og hva med nå?

– Det var viktig da, og det er viktig nå, selv om vi materielt sett har det dramatisk mye bedre. Særlig sånne som meg, i dessertgenerasjonen.

– Men så kom Jens Stoltenberg og nyliberalismen i Ap?

– Nyliberalismen begynte under Høyre og Willoch, ble ikke stoppet under Gro, men under Stoltenberg fikk vi frislepp av bemanningsbransjen og den usosiale pensjonsreformen, som begge bidrar til økte forskjeller.

Dette har jo skjedd med sosialdemokratiske partier over hele Vest-Europa, og er en viktig årsak til at disse partiene er blitt redusert til mellompartier. Den nyliberale måten å organisere arbeidslivet på dominerer. Det handler om fleksible ansettelsesformer, om å unndra seg kontroll, om å unndra seg tarifflønn. Nyliberal kapitalisme med EØS som pådriver gjør det lettere å undergrave landsomfattende tariffavtaler ved å slippe til mer lavlønnskonkurranse.

– Personlig har jeg ingen grunn til å sutre, selv om jeg har hatt perioder i mitt liv da jeg bare så vidt fikk det til å gå rundt. Jeg har alt jeg trenger, og mer, tilføyer han.

– Men vi har fortsatt klasser i Norge. Hvis det ikke hadde vært ulike interesser mellom arbeid og kapital, hadde det ikke vært viktig med en sterk fagbevegelse.

– Er man like mye en del av arbeiderklassen når man har vært leder en del år?

– Det kan godt hende at man ikke er det, men det kan fremdeles være sånn at du ønsker å forsvare fagbevegelsen og arbeidsfolks interesser.

Mini-CV: Roy Pedersen

Født: 1952

Sivilstand: Samboer med Ela. En sønn fra ekteskap med Maïté, tre bonusbarnebarn.

Utdanning: Forskalingssnekker.

Fritid: Reiser, spiser god mat. Jogger langs Akerselven. «Ski? Nei, det har jeg ikke».

Leser: Faglitteratur, krim for å slappe av.

Lest sist: Ivar Hippes bok om nyliberalismen og Magnus Marsdals om Sylvi Listhaugs metode.

Stilling: Valgt som leder av Nei til EU i 2020.

Antall medlemmer: 20.000, for ti år siden var det 29.000.

Karriere: Valgt til leder for Oslo Stein-, Jord-, og Sementarbeideres Forening i 1987. Valgt til leder i Oslo Bygningsarbeiderforening ved sammenslåing av fagforeningene for malere, tapetserere og murere. Valgt til Leder av LO i Oslo i 2009. Han har vært på alle landsmøtene i Fellesforbundet og alle LO-kongresser etter 1988, fram til han gikk av som leder og har sittet i Fellesforbundets forbundsstyre.

Lederlønn

– Hva synes du generelt om norske lederlønninger – offentlig og privat?

– Altfor høye.

–  Hva tjener du selv, eller er du motvillig til å si det, som så mange ledere jeg intervjuer?

– Nå har jeg en bruttopensjon på 400.000, som er ganske høyt. Jeg tilhører jo de som ikke ble berørt av pensjonsreformen. Så jeg klager ikke over det. Jeg ble i tillegg tilbudt et honorar fra Nei til EU på 400.000 kroner, men syntes ikke jeg kunne ta i mot så mye. Så derfra får jeg brutto 250.000, sier Pedersen – raskt og uten å nøle.

– Men man skal leve som man snakker. Da jeg ble valgt som leder i LO i Oslo, foreslo jeg for styret at jeg skulle gå ned femti tusen i årslønn. Jeg gikk ned litt mindre grunnet årets tarifftillegg.

Han tilføyer at han ikke har «noe moralsk forhold» til lønnsnivå for ledere.

– Det dreier seg om å leve nær de man leder. Hvis lederen befinner seg i et sjikt som svever over vanlige lønnsmottagere, forstår han eller hun ikke hvilke liv de lever og hvilke utfordringer de har.

Høyreekstremismen har delvis vokst frem som en protest mot at EU har svekket demokratiet i nasjonalstatene

Demokratiet

– Denne avisen leses av mange ledere. Kan du i få setninger argumentere for at ledere ikke bør ønske seg norsk EU-medlemskap?

– Et hovedspørsmål som angår ledere og alle andre, er hva som skjer med demokratiet vårt. Vi får stadig flere direktiver som vi må følge, uavhengig av hva norske folkevalgte mener. Stortinget fratas makt, begynner Pedersen.

– Trenden mot mer innleid kortsiktig arbeidskraft, som EUs politikk oppmuntrer til, er på sikt heller ikke noen fordel for bedriftslederne. I et avansert samfunn med høy produktivitet og høy utdanning trenger en bedrift stabile ansatte med detaljert kunnskap om bedriften. Mindre kompetanse på arbeidsplassen vil senke produktiviteten, mener han.

Som argument nummer tre setter Pedersen det grønne skiftet, som han tror vil bli mer omfattende enn mange tror. For å få til det, trenger vi en sterk og uavhengig stat.

– Men et pro-EU argument i alle år har da vært at EU kan tvinge alle medlemsland til å bli mer miljøvennlige. For klimaet kjenner ingen landegrenser, sies det, så derfor er det nødvendig å handle samlet?

– Det er forskjell på hva EU sier og hva EU gjør. Norske folkevalgte kan velge andre og bedre virkemidler enn de EU velger, sier Pedersen.

Høyreekstremismen

Som argument nummer fire mot EU velger Pedersen fremveksten av ekstreme høyrepartier i de fleste land i Europa.

– Høyrenasjonalismen øker. Tyskland opplever nå rekordmange rasistiske overfall. Le Pen har omdøpt partiet sitt til «Rassemblement National», som jo betyr Nasjonal samling.

– Mange mener at bare et sterkt EU kan demme opp for ekstremismen, f.eks. ved å straffe Polen og Ungarn når EU finner disse landenes politikk uakseptabel?

– Dette premisset mener jeg er feil. Høyreekstremismen har delvis vokst frem som en protest mot at EU har svekket demokratiet i nasjonalstatene. Vi skal ikke undervurdere betydningen av nasjonal suverenitet. Til dags dato har rammen om de europeiske velferdsstatene vært den demokratiske nasjonalstaten. EUs prosjekt er de fire friheter, ikke velferdsstaten. EU selv er mindre demokratisk enn nasjonalstatene.

Han tilføyer at han ikke er mot press for å endre polsk og ungarsk politikk når den bryter med menneskerettigheter de selv har skrevet under på. Men endringer må framfor alt komme fra folk i de to landene, mener han.

– I Klassekampens halvårlige meningsmåling nylig ville bare 28,2 prosent ha stemt ja til å melde Norge inn i EU, mens hele 65,9 prosent ville ha stemt ja til EØS-avtalen. Det siste kan ikke være så veldig hyggelige tall for deg?

– Nei, men samtidig er folk veldig kritiske til EU og EØS i enkeltsaker, enten det gjelder EUs jernbanepolitikk eller tilknytningen til energibyrået ACER og økt strømpris eller muligheten for at et utenlandsk lavprisflyselskap skal få etablere seg i Norge, mener Pedersen.

Han legger til at ja-siden har store ressurser og at mediene «pro-EU», og det vrir den norske debatten om EØS.

– Får vi noen ny EU-kamp i Norge, altså en mobilisering for fullt norsk medlemskap, og når i tilfelle kommer den?

– Vi får ingen ny kamp om norsk medlemskap så lenge opinionen er så klar som den er nå. Det er heller ikke flertall for det i det kommende Stortinget. Og det ser ut til å bli færre EØS-tilhengere i kommende periode, ifølge en undersøkelse som Nei til EU har foretatt.

Overvåkingspolitiet

Som man kanskje kan forvente, gitt hans NKP-bakgrunn, hadde Roy Pedersen en «mappe» hos Overvåkingspolitiet. Skjønt i den stod det ikke noe sjokkerende, det ble for eksempel nevntat han var «skoleflink og godt likt».

– Jeg har jo aldri hatt noen bruk for en CV, for jeg har vært pamp i LO siden 1987. Men skulle jeg hatt behov for det, så kunne jeg vil vist frem mappa mi. Det er jo en fin attest å få fra Overvåkingspolitiet, med opplysninger som enhver arbeidsgiver ville ha likt, kommenterer han smilende.

– Arbeiderpartiet var ingen søndagsskole. Er LO?

– Det kommer an på hvor langt opp mot toppen du er. Jo høyere opp i hvert enkelt forbund, desto oftere er det diskusjoner om vervene.

– Særlig mellom de som er medlemmer av Ap, og de som ikke er?

– I sekretariatet i LO er alle medlemmer av Arbeiderpartiet. Norsk fagbevegelse har vært en statsbærende fagbevegelse knyttet til et parti som var statsbærende. Fagbevegelsen har vært en pådriver for trepartssamarbeidet uten å tenke igjennom styrkeforhold, har helst villet unngå streik og har vært enig i den utenrikspolitikken som Arbeiderpartiet har ført. Jeg var alltid opptatt av at fagbevegelsen skulle stille selvstendige krav og være mer offensive i tariffpolitikken.

– Jeg har sett bilder av deg med Raymond Johansen, som vel har noe av samme sosiale bakgrunn som deg selv. Hadde det vært en fordel for Ap å få ham som leder?

– Raymond og jeg hadde felles ståsted en periode på nittitallet da vi begge var i SV. Han er rørlegger, så han er fra byggebransjen, han og. Det merker du på ham, måten han snakker og argumenterer på. Men jeg skal ikke blande meg inn i hvem som bør være leder i et parti hvor jeg ikke er medlem.

Foto

Som leder av LO i Oslo gikk Roy Pedersen (t.h.)  først i 1. mai-toget. Her sammen med Kathrine Jensen, leder Palestinakomiteen i Norge (t.v.) og Rødt-leder Bjørnar Moxnes i 2017. (Foto: Audun Braastad / NTB)

Polsk samboer

En hovedsak for Pedersen i tiden som fagforeningspamp var å sikre østeuropeiske og norske bygningsarbeidere så like vilkår som mulig.

– Ingen skal jobbe utenfor tariff, fastslår han.

– Lyktes du? Polske bygningsarbeidere tjener vel fremdeles ofte mindre enn de norske?

– Så godt det lot seg gjøre. «Ikke under tariff» er ikke det samme som like vilkår. De rotnorske, som jeg kaller dem, kan fremdeles få bedre vilkår enn nykommerne fra Polen og andre land. Men grovsosial dumping er ikke like ille som før, argumenterer Pedersen – og legger til at også her har EØS vært en snublesten – og vil bli det i økende grad.

– Når lønninger og sosiale utgifter i Europa spenner mellom 50 og 500 kroner timen, sier det seg selv at det må bli sosial dumping så lenge det er fri flyt, sier han.

Pedersen har spesielt god førstehåndskunnskap om Polen, og særlig byen Lodz, ettersom han er samboer med en polsk dame, som heter Elzbieta Maliszewska som blir kalt Ela. På 80-tallet var Ela aktiv i en bevegelse i Lodz, «Komiteen til forsvar for arbeidernes rettigheter», forkortet til KOR, som kom forut for Solidaritet i Gdansk. Da Roy Pedersen traff henne, hadde hun flyttet til Norge og jobbet i Fellesforbundet, men siden omskolerte hun seg til å bli lærer på Steinerskolen, og i dag er hun pensjonist.

– Bor dere i villa eller blokk?

– I en treroms leilighet, i blokk på Sofienberg. Vi har ikke behov for noe større. Vi bor i sjette etasje, som stikker over nabobygningene, så vi har utsikt og sol.

Jeg er nok en «melankolsk-liker». Jeg lytter ofte til blues. Og til franske Louis Bertignac, som jeg synes har mye blues i seg

Melankoliker

– Veldig stort spørsmål på tampen: Hva er det grunnleggende som driver deg som leder?

– Kampen mot urettferdighet, tror jeg. Jeg har fremdeles en drøm om et annet og bedre samfunn. Det høres kanskje idealistisk ut, men for meg er det sånn.

– Du har ingen ønsker om å være sjefen, han som bestemmer over de andre?

– Nei, og jeg synes ikke personlig prestisje er viktig. Jeg prøver å lytte til folk. Hvis en som jeg jobber sammen med mener at «det du sier der er bare tull og helt feil», og jeg kommer til at jeg faktisk tok feil, må jeg innrømme det. Også hvis personen som kom med det gode poenget er en jeg person som jeg ikke er venn med.

– Et enda større spørsmål: Hva slags menneske er du, hvordan vil du karakterisere deg selv?

Han nøler litt:

– Jeg er nok en «melankolsk-liker». Jeg lytter ofte til blues. Og til franske Louis Bertignac, som jeg synes har mye blues i seg. I ungdommen var det mye Jimi Hendrix. Med årene også litt klassisk. Beethoven rommer mye melankoli.

La bise

Pedersen ser glad ut, slett ikke melankolsk, når vi tar farvel, og han holder nesten på å gi meg et kyss på kinnet. Altså den tradisjonelle franske pre-korona hilsemåten som blir kalt «la bise», hvor man gir hverandre et kyss på hvert kinn (egentlig rett ut i luften). Han tar seg i det i siste øyeblikk, og sier:

– Ja, jeg er fremdeles vant til la bise. Før korona gjorde jeg det med nesten alle. Mannfolk også, som i Frankrike. Noen synes det er litt rart. Korona’n satte en stopper for det.