En kvinnelig rollemodell innen bygg og anlegg

Entusiasmen og engasjementet ligget tykt utenpå. Når Inger Kristin Ulveseth, daglig leder i Brødrene Ulveseth, viser rundt på det gamle BT-bygget i Bergen, forteller hun lidenskapelig om bærekraft og hvordan ta vare på det som går an å ta vare på.

Bygget der Bergens Tidende holdt til fra 1920 til 2000 er under fullstendig rehabilitering, bare skallet, det meste av gulv og bærende elementene står igjen når Dagens Perspektiv besøker bygget. Nå er det Universitetet som eier bygget. Når det igjen blir innflyttingsklart i 2023, skal deler av universitetsadministrasjonen samles her.

For Ulveseth er dette et prosjekt som hun føler både stolthet og eierskap til. Det er et klassisk betongbygg i Bergen og passer lederen i det anerkjente bygg- og anleggsfirmaet – og den ferske lederen av Vestenfjeldske – som hånd i handske. Betongfag er nettopp hennes fagområde.

Forbi kranen oppå taket forteller Ulveseth at hun elsker kraner og alltid skal opp i dem når hun besøker en byggplass. Det er kanskje ikke så rart. Hun og søsteren Anne Irene – som for øvrig også jobber i familiebedriften – vokste opp med byggeplasser og anleggsmaskiner. Søndagsturene gikk med til å besøke byggeplasser, og under sommernes bilturer kjørte de gjerne innom steder der faren kunne gjøre befaringer.

Få kvinner

Erfaring har Ulveseth masse av, etter å ha gått gradene siden hun gikk inn i familiebedriften for 15 år siden, de siste fire som toppsjef. Det var derfor ingen som ble overraskende da hun i vår ble den første kvinnelige styreleder i Vestenfjeldskes 105 år lange historie. At hun i tillegg har vært aktiv i bransje- og arbeidsgiverforeningen i de siste 15 årene, hvorav åtte i styret, var nok heller ikke uten betydning.

– Jeg håper ikke at jeg har fått vervet fordi jeg er kvinne, men at det går på min kompetanse. Men det er jo også slik at vi ikke er så mange kvinner som sitter som ledere i entreprenørselskaper i hele Norge, bemerke hun.

Det har hun rett i. Bygg og anlegg er ikke kjent som et kvinneyrke, men Ulveseth håper at det er endring på vei. Da hun studerte ved NTNU – ja nettopp, betongfag – var ikke engang ti prosent av dem som tok sivilingeniørutdanning innen byggfag, jenter.

EBA (Entreprenør foreningen – bygg og anlegg), som Vestenfjeldske er den eldste avdelingen i Norge i, er for tiden i gang med en såkalt mangfoldsdugnad, der hensikten er å rekruttere både flere kvinner og folk med annen bakgrunn inn i bransjen.

– Dette er en utrolig spennende bransje, og jeg tror ikke vi er flinke nok til å få frem hvor interessant det er å jobbe i byggebransjen, at du får lov å være med og forme by og bygd, bemerker den nye styrelederen som nå må finne seg i å være en rollemodell for andre kvinner.

Foto

Inger Kristin Ulveseth tok over ledelsen av entreprenørselskapet Brødrene Ulveseth for fire år siden. (Foto: Otto von Münchow)

Bærekraft

For henne er det viktig å kunne være med å påvirke rammebetingelsene for bransjen. Det å ha en far som har vært veldig engasjert i Vestenfjeldske har også vært en vesentlig pådriver. I tillegg er Ulveseth veldig glad i fag – og har alltid vært det.

Hun ser seg rundt i BT-bygget, og det glimter i øynene når hun forklarer at rehabilitering er noe ganske spesielt, ikke minst sett i dagens perspektiv med bærekraft og det faktum at byggebransjen må ta en stor del av omstillingen om verden skal kunne nå målene fra klimamøtet i Paris innen 2030.

– Vi er blitt litt sånn versting på grunn av sementen og CO₂-utslippene som den forårsaker. Det er krevende med betong, men nå er leverandører som Norbetong, som vi bruker, blitt utrolig flinke til å jobbe med CO₂-fangst. Da blir kanskje ikke betong så ille lenger, anmerker Ulveseth.

– Vi ser at det kommer mer og mer lavkarbobetong. Vi har miljøbetong, men den er dyrere, den er vanskeligere å jobbe med og vi bruker lengre tid i herdeprosessen. Den oppfører seg annerledes enn annen betong.

For dem som ikke vet det, er sement bindemidlet i betong, som ellers er en blanding av vann, sand og stein.

Samarbeid

For henne er det kjempespennende å få lov å være med på forskningen og utviklingen av feltet. Hun understreker at skal en kunne nå målene, må byggherrer, entreprenører og leverandører jobbe sammen.

– Det er ikke til å komme utenom at byggherrene må være villig til å betale, for miljø koster, men vi skal ikke la være å gjøre det for det. Derfor velger vi ut de byggherrene som har et fokus på miljø og vil være god på bærekraft.

Ikke lenge etter hadde noen krysset over 'Brødrene' på skiltet på møterommet og erstattet det med 'Søstrene

Ulveseth er klar på at hun og selskapet hun leder, ønsker strengere krav til bransjen. Samtidig ser hun at enkelte krav som kommer fra politisk hold, er helt tullete. Hun trekker frem krav til lysinnslipp på kontorer. Med dagens ledlys er det ikke sikkert at dagens strenge krav er nødvendig. Hun etterlyser en dialog mellom politikere, myndigheter og bransjen.

– Det er ingen som blir gode hver for seg. Vi må samarbeid og fremme dialogen. Vi sier i EBA at vi ikke skal konkurrere på HMS, bærekraft og seriøst arbeidsliv. Der må vi stå sammen og lærer av hverandre, appellerer Ulveseth.

Småbonde

Bygg og anlegg høres veldig urbant og moderne ut, men Inger Kristin Ulveseth er født og oppvokst på et småbruk på Ulveset i Øygarden kommune. Hun overtok bruket for ti år siden med driveplikt og alt som følger med. Småbonde på fritiden med andre ord. 200 mål dyrkbar jord og en besetning med villsau. Og så har hun noen gode naboer som hjelper henne, som sier hun med et smil.

Hun driver gården selv, med god hjelp av faren og ektemannen Odd Jarle Klepp, som tilfeldigvis også er prosjektleder i Brødrene Ulveseth og blant annet har ansvaret for rehabiliteringen av BT-bygget. De møtte hverandre under studiene på NTNU, på en studietur til Rio de Janeiro.

– Gården er rett og slett et familieprosjekt. Det som er godt med å drive et småbruk, er at du får lov å jobbe fysisk og tenke på noe helt annet. Villsauene klarer seg selv, men nå skal vi snart samle dem og sende dem til slakting.

Da hun og søsteren Anne Irene vokste opp på småbruket, var det ingen av dem som tenkte på å overta familiebedriften. Søsteren begynte på jusstudier ved Universitetet i Bergen, mens Inger Kristin dro til Trondheim og NTNU for å bli sivilingeniør. Etter studiene tok hun seg jobb hos NCC i Oslo.

– Jeg skulle i hvert fall ikke inn i familiebedriften. Jeg så hvor mye far arbeidet, slår hun fast med en aldri så lite ironisk krusning over leppen.

Foto

Inger Kristin Ulveseth har alltid hatt en dragning til kraner og tar gjerne en tur opp i toppen. Her i samtale med prosjektleder og ektemann Odd Jarle Kleppe. (Foto: Otto von Münchow)

Stolt navn

Da hun lurte på hva hun skulle bli, var blant annet psykolog et av alternative. Farfarens råd var at det er samme det, bare hun ble ingeniør. Og slik ble. Men først i 2006, etter noen år i Oslo, valgte hun å flytte tilbake til Bergensregionen og tre inn i familiebedriften. Hun så at faren var overarbeidet. Dessuten var hun allerede med, som medeier og i styret, for faren hadde alltid forsøkt å få søstrene interessert i bransjen.

Det skulle imidlertid drøye til 2017 før hun tok over som leder. Hun måtte tenke seg godt om, og ikke minst kjente hun på det å måtte fylle farens sko. Året etter kom søsteren inn. Ikke lenge etter hadde noen krysset over «Brødrene» på skiltet på møterommet og erstattet det med «Søstrene».

Skifte vil Inger Kristin Ulveseth nå ikke. Hun tror det er et godt navn, det som er. Det er greit å ha med seg historien påpeker hun. For henne handler det også om respekt for dem som drev tidligere.

Familiebedriften har røtter tilbake til 1930-tallet. Men det var da onklene til faren kjøpte opp selskapet i 1949 at det skiftet navn til Brødrene Ulveseth. Senere kom faren, Atle Ulveseth, inn, og i 1996 kjøpte han ut onklene. Han er fortsatt hovedaksjonær og styreleder.

For familien har det hele tiden vært viktig med lokalt eierskap. I dag kjenner Inger Kristin Ulveseth stolthet på å kunne få lov til forvalte arven videre til neste generasjon. Hun håper at selskapet skal vare herfra til evigheten og da ha fokus på at det de holder på med, skal være bærekraftig og drives seriøst. Det er tross alt familiens navn som flagger det de holder på med.

– Vi er stolte av navnet vårt og ser på oss selv som en samfunnsutvikler. Målet er ikke å bli stor. Nå er vi på et stadium der vi har kontroll, kjenner de ansatte og får lov til å ha det gøy.