Hvem skal ut? Audun Lysbakken (SV), Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sonderte og forhandlet (i realiteten gjorde de det...), men ble ikke enige. Å forhandle er en kunst, og det er ikke alltid det går veien.
Torstein Bøe / NTB
Det er alltid tid for forhandlinger
Da Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken hadde sondert terrenget på Hurdalssjøen ferdig, endte det med at SV fikk nok og reiste hjem. Håpet for både Støre og Lysbakken var egentlig å gå fra «sonderinger til forhandlinger».
− Nå har vi sondert, og det er for øvrig ganske likt forhandlinger, sa Audun Lysbakken da SV brøt ut av det gode Hurdal-selskapet.
Det som nå skjer, er at Ap og Sp går videre i regjeringsforhandlinger seg imellom. Men resultatet vil medføre en mindretallsregjering som må til Stortinget, og der må den − ja, gjett − forhandle om både statsbudsjett og politiske saker med andre partier dersom den skal få flertall for noe som helst.
Sannsynligvis vil de som skal forhandle om politikk de neste ukene og månedene gå inn i slike forhandlinger med krav som overgår deres egne forventninger, slik at de «har noe å gå på» når det tetner seg til. Dette er en klassisk «åpning», nesten slik de har i sjakk.
Og dersom om Ap- eller Sp-folk blir slitne og trette rundt trekantbordene i Hurdal, og føler at deres ærede motpart ikke skjønner bæret, så kan det være smart å be om en «time out». De bør i alle fall ikke begynne å karakterisere hverandre i mindre hyggelig ordelag. Da vil isen legge seg raskt på Hurdalssjøen i år.
Først var de tre, men så gikk den ene partilederen hjem. Og så var det bare disse to partilederne igjen rundt forhandlingsbordet. Terje Pedersen / NTB
Vit hva både du selv og motparten vil
Brit-Agnes Sværi har jobbet med innkjøp og kontrakter for flere av landets største virksomheter de siste 20 årene. I dag er hun kontraktsjef for Spordrift AS, og også grunnlegger og styreleder i den frivillige organisasjonen Womens March Norway.
Sværi har etablert og bygget opp flere store innkjøpsorganisasjoner, og «elsker» å sitte ved et forhandlingsbord.
− Det viktigste er ha en tydelig oppfatning av hva du ønsker å oppnå, og ikke minst om hva du tror motparten ønsker. Det siste er ikke gitt eller like selvsagt som det de fleste kanskje tror, sier Sværi.
− Selvsagt må du forberede deg. Du må ha en gjennomtenkt plan og også en «plan-B», dersom det blir «ordentlig klisterføre».
Men forhandlinger er jo et spill, så du må også være forberedt på alt rundt også, påpeker Sværi. I tillegg til å være forberedt på «objektet» du skal forhandle om, bør du også forberede og ha kapasitet til blant annet: Å lese mellom linjene til motparten, tolke kroppsspråket til motparten, ha kontroll på eget kroppsspråk, tolke forhandlingsklima, avstemming i eget team, styre tiden og gjerne bruke stillhet som en undervurdert forhandlingsteknikk, der det passer.
− Det er viktig å få ut så mye informasjon fra motparten som mulig. Man vet kanskje hvor motstanderen vil med forhandlingene, men hva som faktisk har verdi for dem, er ikke alltid like tydelig. Vet du det, har du en fordel, påpeker forhandlingseksperten.
Tenk helhet hele tiden
Den vanligste fella er å forhandle kakebit for kakebit. At du begynner å fordele kaka før du har hele oversikten, sier Brit-Agnes Sværi, som har mer enn 20 års erfaring med forhandlinger innen en rekke bransjer. (Foto: Privat)
− Den vanligste fella er å forhandle kakebit for kakebit. At du begynner å fordele kaka før du har hele oversikten, sier Brit-Agnes Sværi.
Hvis du for eksempel skal forhandle pris på en lang rekke varer fra en bestemt leverandør, og du starter på toppen og blir enig om prisen på de 20 største varene, så får du kanskje en god pris på dem, men risikerer å bli satt i saksa med en dårlig pris på de 80 andre ...
− Ikke ta beslutninger underveis, før helheten er klar. Da blir du bundet. Her er det mange som bommer. Særlig salgssiden kan bomme her, mener Sværi. − De vil by på noe, og blir overivrige.
- Les også, Brit-Agnes Sværi: 7 tips til forhandlinger
«Jeg liker ikke måten du smiler på»
Brit-Agnes Sværi er en svært dreven forhandler. Men også hun har opplevd overraskelser som har nesten veltet hele forhandlingen. Hun husker for eksempel et forhandlingsmøte med en tysk salgsorganisasjon for noen år tilbake. Det var snakk om en rutinemessig prisforhandling med en kunde Sværi og hennes folk hadde hatt en relasjon til i ti år. Det burde gå ganske så greit. Men Sværi hadde fått et nytt medlem i teamet sitt. Dette var en kar som gjerne ville vise at han var på hugget.
− Så sier denne karen plutselig til en av tyskerne: «Jeg liker ikke måten du smiler på».
Det ble umiddelbart iskaldt rundt bordet. Dette var tyskere fra et stort selskap som forventet respekt og høflighet.
På et øyeblikk gikk det som burde vært plankekjøring rett i krisemodus. Stemning var svært trykket. Da foreslår Brit-Agnes Sværi en «time out»
− Det er ikke svakhet å be om en time out. Det kan være lurt. Her var det lurt, forteller Sværi.
Etter at alle hadde fått kaffe og roet seg ned hver for seg, tok Sværi kontakt med tyskerne alene, og ba om unnskyldning på vegne av hele selskapet hun representerte. Tyskerne godtok unnskyldningen, men poengterte at de var sjokkerte og «aldri hadde opplevd maken».
− Det gikk heldigvis bra på et vis til slutt, men her var vi innkjøpere og de var selgere. De ville jo få solgt varene sine. Jeg vet ikke om det hadde ordnet seg dersom rollene var omvendt.
Man må være vennlig og høflig under forhandlinger. Det kommer man lengst med, ifølge Sværi.
− Dette med å være «cocky» og «tøff i trynet» er gammeldags. Den måten å forhandle på har gått ut på dato.
Humor
Det er mye prestisje forbundet med forhandlinger. Derfor kan ting som egentlig ikke trenger det, låse seg, framhever Brit-Agnes Sværi. Da kan et snev av humor bidra til å få forhandlingene inn på sporet igjen.
− Man kan bruke humor for å løse opp i fastlåste posisjoner. Men humor må brukes med varsomhet. Man bør ikke bli flåsete, så du trenger høy grad av sosial intelligens for å benytte humor. Men bruker du det klokt, kan det løse opp mang en floke, sier hun.
− Å drive med forhandlinger er som et rollespill. Det er derfor det er så gøy. Vi forhandler jo nesten hele tiden, uansett hva vi driver med. Og er du god til dette, er det nesten ikke grenser for hva du kan oppnå her i livet.
Dette med å være 'cocky' og 'tøff i trynet' er gammeldags. Den måten å forhandle på har gått ut på dato
Er det dette du vil?
− Før forhandlinger bør man spørre seg om man vil gå i forhandlinger i det hele tatt. Det er tids- og ressurskrevende, og det er gjerne forventninger til at man skal komme frem til et resultat, sier Anette Plassen, advokat i Advokatfirmaet Kvale.
I advokatyrket er forhandlinger en del av arbeidshverdagen, det være seg om kontrakter, arbeidsforhold eller i rettssalen.
Også advokaten er klar på at man må gjøre en jobb i forkant, slik at man vet hva man går til.
− Når man har bestemt seg for at man er villig til å gå i forhandlinger, så må man ha et klart bilde av hva man vil oppnå og hva som er alternativet til en forhandlingsløsning, og ikke komme tapende ut i forhold til dette, sier Plassen, som forteller at en vanlig strategi er å melde inn høyere forventninger og krav enn det man egentlig vil være fornøyd med.
− Deretter må man også analysere den annens parts behov og posisjon, og se hva det kan være mulig å bli enig om. I forhandlinger skal man naturligvis forsøke å få inn de punkter som det er viktig å vinne frem med, og da kan det av og til være lurt å «gå høyt på banen». Men ikke så høyt at motparten forlater forhandlingene, sier advokaten.
Forankringseffekten
Anette Plassen er advokat i Advokatfirmaet Kvale. Hun mener det er viktig å ha klart for seg hva slags type forhandlinger det dreier seg om, før du setter deg ved bordet. (Foto: Kvale)
Dette med å «gå høyt på banen» høres kanskje banalt ut, men det er faktisk veldig viktig at det tallet eller det ønsket som kommer først på bordet ligger på «rett nivå». Ifølge forskningen til blant andre den verdenskjente psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahneman er det slik at dersom du legger forventningene for «lavt», vil motparten – og faktisk du selv – rent mentalt ha en formening om at konklusjonen ligger lavere enn det som er realistisk å få til, selv om resultatet blir bedre gjennom forhandlingen. Dersom man derimot går «høyt ut på banen» vil resultatet gjerne bli dårligere enn utgangspunktet, men det vil som oftest være bedre enn det man ville fått dersom utgangstilbudet lå på et lavere nivå.
Dette er hva Kahneman kaller «forankringseffekten». Så må man selvsagt huske på det advokat Plassen påpeker, at hvis man går «for høyt ut», så vil motparten bli sur og ikke ta deg seriøst.
Tyrkisk basar eller langsiktig relasjon?
Advokaten er også klar på at det er viktig å ha klart for seg hva slags type forhandlinger det dreier seg om. Det er forskjell på å forhandle med noen du skal ha et forhold til i etterkant og de man sannsynligvis aldri vil støte på igjen.
− En vellykket forhandling er ofte at begge parter er rimelig fornøyd. Særlig er dette viktig der partene har et løpende forhold til hverandre, som Virke og LO, eller eventuelt en ny regjering, framhever Anette Plassen.
− Men der det er tale om en engangsforhandling, for eksempel ved salg av en båt eller bil, hvor partene ikke ser hverandre igjen, er det gjerne tillatt å gå hardere på for å «vinne» forhandlingen, akkurat som ved pruting i en tyrkisk basar.
«Utluftingshensynet» er også et poeng, ifølge Plassen.
− Erfaringsmessig kan det være mye følelser involvert i forhandlinger, og som ofte er relatert til bakgrunnen for den situasjonen som har oppstått. Dette gjelder særlig i forhandlinger om arbeidsrettslige forhold, som vi jobber mye med, sier hun.
Poenget er at det ofte kan være vel så viktig for en part − eller begge − å få snakket ut og «lettet på trykket» før man kan gå videre i arbeidet med å komme frem til en minnelig løsning.
− Det vil selvsagt variere om og i hvilken grad det er behov for å «lufte ut» i hvert enkelte tilfelle, men generelt bør man være oppmerksom på at dette kan være et underliggende behov og et hensyn som må ivaretas i forhandlingene, sier advokat Anette Plassen hos Advokatfirmaet Kvale.
Fornuft vs. følelser
Benedicte Rognøy er familieterapeut. Hun sier det er viktig at begge får uttrykke seg. At begge får like mye plass og at ikke en av dem favoriseres (Foto: Privat)
Når to eller flere parter med delvis motstridende interesser prøver å komme fram til en felles beslutning, forhandler de.
Slik starter professor ved Norges Handelshøyskole, Jørn Kjell Rognes, sin lærebok om forhandlinger.
Og der interessene kanskje er aller mest motstridende, er når nære relasjoner er i ferd med å gå i oppløsning.
Benedicte Rognøy er familieterapeut og i dag ansatt i Oslo kommune. Hun har tidligere jobbet både som privatpraktiserende terapeut og i barnevernet.
De «forhandlingenssituasjonene» hun har stått i på jobben, dreier seg i større grad om følelser enn om fornuft. I alle fall i starten. Her snakker vi om skilsmisser, havarerte forhold, barnefordeling og familier i oppløsning.
Det handler om private og intime relasjoner, og når dette ligger i potten, spiser følelsene fornuften til frokost.
− Målet mitt er å få til en form for forsoning og samarbeid. Det er viktig at jeg anerkjenner den svært vanskelige situasjonen partene står i, sier Rognøy.
Vanligvis dreier denne type «forhandlinger» seg om et par − som gjerne også har barn.
− Og så er det viktig at begge får uttrykke seg. Og at begge får like mye plass og at ikke en av dem favoriseres, sier familieterapeuten.
Akkurat det kan være vanskelig nok. Tenk bare på de bruddene man selv kjenner til fra egen omgangskrets. Det er ikke uvanlig at omgivelsene «tar parti» for den ene parten. Men det bør ikke familieterapeuten gjøre. Dersom den ene parten føler at den andre blir favorisert, er ikke veien til exit-døra lang.
Tar tid
− Man må være tålmodig og bruke tid, påpeker Rognøy. − Det er for eksempel vanlig at én av partene kan være nokså rasjonell, mens den andre er i full oppløsning.
− Dette er en prosess. Du må se begge to og vise respekt for begge parter. Det er lite hensiktsmessig at én «vinner», sier Benedicte Rognøy.
Den vanligste feilen som gjøres i denne typen «forhandlinger» er å gå for fort fram, mener hun.
− Man hopper for fort frem til de praktiske løsningene. Vanskelige følelser må jobbes igjennom før man kan komme til praktiske løsninger. Følelser trumfer ofte fornuften, sier Rognøy, og fortsetter:
− Så er det viktig å ha forståelse for tilbakeslag. Det er vanlig. Og da er det veldig viktig at du viser at du fortsatt har troen på dem, og ikke gir opp. Å finne fram til en enighet og en god løsning for alle parter i slike situasjoner tar ofte lang tid.
Et stort stridsspørsmål når par krangler og kanskje står på terskelen til å gå fra hverandre er barna. Men de blir ofte oversett i den «krigssituasjonen» foreldrene står i. Og eksemplene er mange på at barn lider når foreldrene ligger i konflikt med hverandre. Derfor er det viktig å se barna oppi det hele.
− Alt for ofte glemmer de voksne det. Styrken i det å kunne straffe den andre kan være sterkere enn det å ta hensyn til barna sine, sier Rognøy.
Faktisk klarer mange det
For noen er det umulig å finne noen løsning. Da kan konflikten gå videre til retten, der «krigføringen får ny næring», og uansett hva retten bestemmer, så vil fiendskapet leve videre.
− Men faktisk er det ganske mange som finner en løsning på sine problemer. Flere enn man kanskje skulle tro, framhever Benedicte Rognøy.
En «god løsning» trenger ikke å være at begge reiser hjem til rekkehuset og lever lykkelig sammen i alle sine dager. En god løsning handler som regel om å etablere et godt samarbeid. Og om at begge parter for eksempel kan fortsette å være mamma og pappa.
− Jeg har opplevd at ting har vært helt håpløst i starten, men at man etter hvert, mot alle odds, har funnet gode løsninger, ja endog at par har funnet sammen igjen. Og det er en viking kunnskap å ta med seg, sier Rognøy.
Pass på blodsukkeret
Husk å spise og drikke underveis. Det er viktig at blodsukkeret ikke blir lavt, påpeker riksmekler Mats Wilhelm Ruland. (Foto: Terje Pedersen / NTB)
Søvnløse uker, emosjonelle reaksjoner, høy temperatur og time out.
Slik føler gjerne partene i arbeidslivet det − i alle fall én gang i året – da vårens aller vakreste eventyr går av stabelen: Lønnsoppgjøret.
Og den som alltid kommer på Kveldsnytt hver gang forhandlingene går i stå, er mannen man kan få inntrykk av jobber inn hele årslønnen sin i løpet av mai og juni hvert år: Riksmekleren.
– Det er viktig at blodsukkeret ikke blir lavt, sier riksmekler Mats Wilhelm Ruland om kunsten å lede konstruktive forhandlinger.
Ruland har i en årrekke meklet mellom arbeidslivets største parter og hjulpet dem med å komme til enighet. Han mener nøkkelen til gode forhandlinger er å stille godt forberedt.
– Det er viktig å ha en grundig analyse både av egen posisjon og den andre partens posisjon. Forhandlere burde tenke på de ulike løsningsalternativene som ligger der og konsekvensene disse har, forklarer han.
I forhandlinger vil partene ofte ha ulike interesser. Å kartlegge dem, er noe av det viktigste man gjør, ifølge Ruland.
– Ut fra de ulike interessene må man se hvilke handlingsalternativer som eksisterer og se hvilket handlingsalternativ som vil være en akseptabel løsning for begge parter.
Derfor feiler forhandlingene
Hvis man ikke har gjort et godt nok forarbeid med egen eller motpartens posisjon, kan selve forhandlingene bli skadelidende.
– Krav som er urealistiske, vanskelige eller nært sagt umulige å få gjennom, vil også gjøre forhandlinger krevende. Hvis man ikke kjenner motpartens posisjon og ikke aner hvordan motparten vil stille seg til det man selv ønsker å oppnå, blir det vanskelig, framhever Ruland.
En annen feil man kan gjøre, er å stille for mange krav i tarifforhandlinger uten at man har gjort noen klare prioriteringer på forhånd. Det skaper usikkerhet dersom man framlegger alt man ønsker seg, uten å tenke godt nok gjennom hva man reelt ønsker å oppnå.
– Forhandlinger handler om å ha fokus på å finne løsninger. Man vil sjelden få det akkurat slik man vil, og det vil neppe den andre parten heller.
Forhandlinger går ofte i lås dersom partene kun konsentrerer seg om det som er vanskelig og låser seg til detaljer som ikke nødvendigvis er utslagsgivende.
– Man må se helhetlig på forhandlingene. Det er også viktig å ikke bli emosjonell, men ha en faktabasert tilnærming til det man holder på med for å ta rasjonelle beslutninger.
Unngå personkarakteristikker
Tarifforhandlingene går for lukkede dører og det er taushetsplikt for alle som deltar i disse forhandlingene. Ruland forteller at det hender at folk blir emosjonelle i forhandlinger. Følelser er i spill og temaene som diskuteres er viktige for de som deltar og utfallet berører tusenvis av mennesker.
– Det er viktig å skille sak og person. De fleste klarer å ha en profesjonell tilnærming til saken, men det hender at folk blir emosjonelle når man blir sliten og forhandlingene er vanskelige.
Hans fremste tips for å unngå at emosjonene tar overhånd, er å få i seg nok mat og drikke slik at man klarer å holde energinivået oppe.
– Viktigheten av mat er noe man blir veldig bevisst på når man driver mye med forhandlinger. Jeg har selv som mekler passet på at partene har fått i seg næring. Det er viktig at blodsukkeret ikke blir lavt.
Noen ganger er løsningen også en såkalt time out hvis man står helt fast. Da kan man la et punkt ligge og heller konsentrere seg om noe annet i mellomtiden for så å komme tilbake til det vanskelige punktet etterpå.
Press utenfra
I de forhandlingene Riksmekleren er involvert i, har ikke partene lov til å ytre seg i media om hva som foregår rundt forhandlingsbordet. Dette er taushetsbelagt. Ruland mener det er en styrke at partene får jobbe i fred med det de skal.
– Det er et massivt press utenfra på at de skal komme i mål. Presset kan nok føles tyngende på partene, men de fleste klarer å bruke det til motivasjon for å finne løsninger.
En god forhandler er strukturert, samtidig som det er viktig å være kreativ og en ha viss stamina, mener riksmekleren. Man må være utholdende, ikke jukse på faktum og være redelig. Det er også viktig å kunne bygge tillit til den andre parten.
– Det er greit å være tydelig i forhandlinger og kommunisere på en måte som alle forstår. Er du utydelig eller vag, er det vanskelig for den andre parten å vite hva du vil eller mener. Det gjør forhandlinger mer krevende, sier Ruland som legger til at du også bør tåle at det i perioder blir lite søvn.
Trekantbord til tross, sonderingsforhandlingene på Hurdal mellom de tre partiene gikk ikke veien. (Foto: Lysbakkens Facebook-profil / NTB)
Bra med litt temperatur
Riksmekleren har vært i flere forhandlinger hvor det har blitt høy temperatur. Dette fordi deltakerne er engasjerte i temaene det forhandles om.
– Engasjementet de har gjør at det blir høy temperatur når interessene er ulike. Av og til er litt temperatur det som skal til for at man får renset luften. Men det må være saklig, personangrep er aldri konstruktivt.
Ruland forbereder seg alltid til meklinger han skal lede ved å innhente kunnskap og bakgrunnsinformasjon om det som er tema for forhandlingene. Han forklarer at det er viktig å være genuint interessert i de temaene partene bringer inn i forhandlingene.
– Min jobb er å prøve å forstå hva partene vil, hjelpe og lete etter løsninger. Du kommer langt med å være blid, vennlig, høflig og ha respekt for det synet partene har.
Konflikter går over
Selv om de aller fleste forhandlinger kommer i mål, er det anledninger hvor riksmekleren har tenkt at «nå kommer vi aldri frem til en løsning». Dette skjer med jevne mellomrom i arbeidslivet.
– Man skal aldri gi opp selv om man ikke får til et resultat med en gang. Alle konflikter kan løses og alle konflikter blir løst.
Den lengste arbeidslivskonflikten han selv har meklet i, varte i 8 uker. De lengste forhandlingene han har vært med på var samordna oppgjør i 2018. Da ble partene NHO og LO sittende i en uke omtrent uten søvn.
– Det ligger et press på dem som forhandler, og det er en grunn til at forhandlinger tar lang tid. Det er vanskelige og komplekse tema som skal løses. Tiden jobber nok til fordel for en løsning. Så lenge ingen vil gå fra forhandlingsbordet, er det alltid et håp, og håpet om å komme fram til en løsning øker jo lengre man sitter.
– Jeg er heldig fordi jeg jobber med parter som må bli enige. De kan ha en konflikt, men de må bli enige. Alternativet er en streik som aldri går over. Så langt har ingen arbeidslivskonflikter har blitt kroniske i Norge.
I en mekling prøver Mats Wilhelm Ruland å kartlegge interessene til partene og tilegne seg nok informasjon og kunnskap om hva partene er uenige om. Hva som er årsakene til posisjonene deres.
Riksmekleren ber ofte partene om å gjøre prioriteringer og spisse uenighetene sine. De arrangerer bilaterale prosesser mellom partene, der de må jobbe sammen for å prøve å komme frem til en enighet. De kan også trekke på ulik fagkunnskap underveis.
– Det handler om å synliggjøre muligheter og handlingsrom. Vi leter etter alternative løsninger hvis det ikke kan bli slik partene absolutt vil. Det handler også om å utfordre posisjonene. Vi kan stille spørsmål rundt kravene, om de har tenkt på andre alternativ og om konsekvenser av kravene deres, forteller riksmekleren.
– Det kan være den ene parten har et krav som vil være lovstridig eller ha en rekke negative konsekvenser. Da vil vi borre i de problemstillingene. Det kan vi gjøre for å få i gang en bevegelse. Dette har gitt resultater flere ganger.
De fleste klarer å ha en profesjonell tilnærming til saken, men det hender at folk blir emosjonelle når man blir sliten og forhandlingene er vanskelige
Krig og fred og sånn
Fredsforhandlinger kan være så mangt, men noe av det som skiller dem fra slike regjeringsforhandlinger er at alternativet til enighet er at man går tilbake til slagmarken. Tross alt står det ikke liv på spill, når for eksempel SV velger å forlate forhandlingsbordet.
− Dessuten skal man ikke på Hurdal både løse «tilbakeskuende» spørsmål om urett begått av partene forut for og gjennom en krig, og samtidig se fremover mot en felles politisk løsning. Det er ofte realiteten når partene i en væpnet konflikt møtes til forhandlinger, sier seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Kristoffer Lidén.
Litteraturen om fredsforhandlinger trekker imidlertid ofte veksler på mer generell forhandlingsteori, forteller Liden.
− Her er et mantra å gå fra et fokus på posisjoner til mer underliggende interesser, samt å bygge relasjoner snarere enn å sette alt inn på å vinne i sak en gang for alle. Det gjør at en del «skitne triks», som å gi falske løfter, gå bak motpartens rygg og lignende ikke lønner seg i lengden, sier han.
Ofte tenker man på forhandlinger som en form for krig med andre midler, men det er også vanlig å sette opp et ideal for dialog hvor man ikke bare inngår kompromisser, men klarer å se problemet fra motpartens perspektiv.
− Da risikerer man til gjengjeld å fjerne seg fra ens eget bakland og lande en avtale som man ikke får støtte til fra sine egne. Dette er jo et klassisk tema fra blant annet diskusjoner rundt Oslo-prosessen og fredsavtalen i Colombia.
− Når SV trekker seg fra forhandlingene på Hurdal er det nok med tanke på at det er viktigere å beholde oppslutning fra egne velgere over tid, enn å få gjennomslag på kort sikt, sier fredsforskeren, som legger til: − Det innebærer imidlertid et stort dilemma, både i fredsforhandlinger og regjeringssonderinger, fordi man uansett ikke kan vite sikkert hva som faktisk skjer «på lengre sikt».
«Sonderinger»
Når det blir brudd, kan man si at det også oppstår en slags forhandling om virkelighetsbeskrivelsen: Om hva som egentlig skjedde, forklarer seniorforsker ved PRIO Kristoffer Lidén. (Foto: PRIO)
Også i fredsforhandlinger er det viktig at partene ser helheten og konsekvensene av forhandlingene. At de kjenner sin egen og motpartens posisjoner.
− Hvis man isolerer forhandlingene fra den politiske sammenhengen de inngår i, vil man ikke ta høyde for de faktiske virkningene av forhandlingsresultatet. Forhandlingsresultatet, om det er en avtale eller ikke, er uansett et ledd i en lengre prosess, hvor man ofte får nye forhandlinger om hvordan en avtale skal forstås når den iverksettes, forteller Kristoffer Lidén.
Selv om partene på Hurdal selv brukte begrepet «forhandlinger» etter hvert, var jo strengt tatt snakk om «sonderinger» − i alle fall i starten.
− Dette kan sammenliknes med «Pre-negotiations» i fredssamtaler, og har sin egen dynamikk, sier Kristoffer Lidén. − I slike sonderinger er et sentralt spørsmål ofte hvordan man skal forhandle i de reelle forhandlingene, hva som skal på bordet, hvem skal være med i samtalene, hvilke mekanismer og prosedyrer man skal følge og hvilke grunnprinsipper som skal danne rammeverket for forhandlingene.
Når det blir brudd, kan man ifølge Lidén si at det også oppstår en slags forhandling om virkelighetsbeskrivelsen: Om hva som egentlig skjedde, hvem som er ansvarlig for bruddet og hvordan man går videre.
Denne «forhandlingen» om virkelighetsbeskrivelsen, startet for øvrig nesten umiddelbart etter at SV reiste hjem fra Hurdal onsdag ettermiddag.
