Bedre i posisjon enn i opposisjon

− En toppolitiker har to retoriske hovedroller: En ekstern og en intern, forklarer Kjeldsen.

Den eksterne retorikken rettes ut i den offentlige debatten. Valgkamp er kroneksempelet. I opposisjon er det for eksempel i valgkamp viktig å være tydelig og å ta avstand fra «de andres» standpunkter.

− Det er dette Sylvi Listhaug er så god til, å hele tiden markere avstand til din motstander og hamre inn hva «de gjør feil», forklarer Kjeldsen.

I opposisjon må du evne å angripe de som representerer det bestående. Dette ligger ikke like åpenbart naturlig for Støre som for eksempel Listhaug, mener retorikkprofessoren.

Begrunne nødvendigheter

Foto

Jens Elmelund Kjeldsen er professor i retorikk ved Universitetet i Bergen (Foto: Tove K. Breistein)

Jonas Gahr Støre er nøktern og analytisk. Og hvis man bedriver analyser blir det det vanskeligere å være i angrepsposisjon. En analyse baserer seg jo på å veie ulike argumenter og faktaopplysninger opp mot hverandre.

− På den annen side, hvis du vil ha med deg folk på en endring, må man også klare å begrunne nødvendigheten av endringen. Hvis ikke vil de fleste foretrekke å fortsette og ha det sånn de har det, framhever Jens Kjeldsen.

− Jonas Gahr Støre er god til å forklare, begrunne og nyansere. Og det er en viktigere egenskap i posisjon enn i opposisjon, mener han.

Klimadebatten er et politikkfelt der Jonas Gahr Støre ifølge Kjeldsen også i valgkampen kan ha vunnet fram med sin nøkternhet og en slags dobbeltkommunikasjon. Mens MGD har stilt ultimatum og vært kompromissløse, har Støre hele tiden snakket om et slags dobbeltgrep i klimapolitikken, der man skal kutte utslipp, men også redde arbeidsplasser.

− Dette kan ha beroliget mange Ap-velgere. Både de som er opptatt av industri og arbeidsplasser og de som er opptatt av klima, sier Kjeldsen.

Samle landet

Nå som Jonas Gahr Støre skal bli statsminister må han i tillegg til å «se» sine egne velgere, også se de andres. Han er ikke bare Ap-leder, men hele landets statsminister. Nå skal han samle folket om sitt prosjekt.

− Det er også en viktig del av en politikers eksterne retorikk. Og her tror jeg Jonas Gahr Støre vil vise seg som god. Det er også en grunn til at jeg har sagt at han sannsynligvis er bedre i posisjon enn i opposisjon.

Han er god til å forklare, begrunne og nyansere. Og det er en viktigere egenskap i posisjon enn i opposisjon

Vokst inn i lederrollen

Også når det kommer til den interne retorikken, mener Kjeldsen at Støre har mange fortrinn. I regjeringsforhandlinger gjelder det også å «se» de andre partienes behov og ikke minst om å finne likheter som kan danne grunnlag for kompromisser.

− Det pekes ofte på at han er for konfliktsky og leter så lenge etter kompromisser at man risikerer å ikke komme i mål. Vil han evne å sette foten ned når det trengs?

− Det gjenstår jo å se, men det tror jeg. Du overlever ikke som leder i Arbeiderpartiet om du ikke klarer å sette foten ned ...

− Han sier selv han har fått mye erfaring de siste fire årene. Og det er jo åpenbart at han har lært av alle de tunge konfliktene Ap har stått i internt. Jeg mener han er blitt en tydeligere og roligere leder de siste årene.

Kjeldsen mener å se den samme utviklingen med Jonas Gahr Støre som den vi har sett hos Erna Solberg. I 2009 var det sterk misnøye med henne i store deler av Høyre, og enkelte ville til og med kaste henne som leder. Men Solberg har «vokst med oppgaven» og fremstått som en trygg, tydelig, rolig og uomtvistelig leder av Høyre. Ingen har våget å tenke tanken om å skifte henne ut i de siste åtte årene.

− Både Solberg og Støre framstår med en annen ro og trygghet i debatter. De roper ikke like høyt og desperat som enkelte av de andre. Det har en type autoritet som gjør at de ikke trenger det, sier Jens Elmelund Kjeldsen, og fortsetter:

− Dette tror jeg har med at man i de store partiene får en utvikling av eget lederskap der selve posisjonen bidrar til å forme deg som leder. Det er ikke alle som klarer å stå i det løpet, men Jonas Gahr Støre har klart det. Og det samme har Erna Solberg. De har vokst med oppgaven.

Krysspress

− Men hva blir Jonas Gahr Støres største utfordring, sett fra ditt retoriske ståsted?

− Han vil komme under et kraftig krysspress. Både retorisk og politisk, mener Kjeldsen.

− Han skal prøve å samle SV og Senterpartiet, to parter som framstår som mer forskjellige enn sist de tre partiene fant sammen i et samarbeid. Begge partiene er blitt større siden sist, mens Ap er blitt mindre. Støre må gi dem begge noe som monner politisk, sier han.

− Så har du det ytre presset som de ulike partiene vil måtte leve med om de danner regjering sammen. Hvis de blir enige, vil det nok gå bra en stund. Men hva gjør SV om tre år dersom de har blitt presset av Rødt og MDG siden dag én? Også Høyre og særlig Frp vil være på krigsstien døgnet rundt, og minne Ap og Sp om at de er avhengige av «venstreradikale sosialister».

Jeg tror ikke Jonas Gahr Støre nå vil våge å stå fram og love at Arbeiderpartiet vil ta imot 8000 flytninger fra Syria, eller kanskje Afghanistan, slik han gjorde i 2015

Lære av Danmark?

Foto

Mer autoritær? Partileder for Socialdemokratiet i Danmark Mette Frederiksen taler på Arbeiderpartiets landsmøte i 2017. (Foto: Heiko Junge / NTB)

Både Sverige og Danmark har hatt regjeringer ledet av sosialdemokrater de siste årene. Og i Dagens Perspektiv har vi forsøkt å se hva som har bidratt til at danske Mette Frederiksen har «klart det» (se egen sak på side 10). Hun har dannet en mindretallsregjering med tre ulike støttepartier i parlamentet, og er blitt den ubestridte politiske lederen i Danmark, der oppskriften enkelt sagt ser ut til å være Europas strengeste innvandringspolitikk og en radikal velferdspolitikk.

− Du er jo dansk. Har Støre noe å lære av Mette Frederiksen?

− Danmark har en helt annen politisk kultur. Jeg jobber nå med et forskningsprosjekt om hvordan de ulike skandinaviske landene har håndtert koronakrisen politisk. Og det er veldig ulikt i de tre landene.

I Sverige har politikerne holdt seg i bakgrunnen og, for å si det veldig enkelt, «overlatt koronakrisen til Andres Tegnell».

I Norge har politikerne lyttet til ekspertenes råd og samarbeidet tett med dem, men det har til syvende og sist vært politikerne som har bestemt hvilke tiltak som skulle gjennomføres.

− I Danmark har Mette Frederiksen bestemt alt, mens opposisjonen klynker på sidelinjen, men ikke blir hørt. Ja, de har sin «Nakstad» i Danmark også. Men det har aldri vært tvil om hvem som bestemmer, påpeker Jens Kjeldsen.

− Danmark er et veldig liberalt land, særlig når det kommer til alle former for nytelse.

− Men i Danmark har man en mye tydeligere og mer autoritær politisk ledelse enn det vi er vant med i Norge. Det gjelder ikke bare Mette Frederiksen. Også Anders Fogh Rasmussen var rimelig autoritær, sier Jens Kjeldsen.

Likheten mellom Danmark og Norge er imidlertid mer framtredende når det kommer til valgresultatet. I det danske valget i 2019 flyttet et flertall av velgerne seg tydelig til venstre, mens Sosialdemokratiet faktisk fikk en liten tilbakegang. Altså mye av det samme som nå har skjedd i Norge.

− Mette Frederiksen fant sin suksessformel gjennom en streng innvandringspolitikk og en radikal velferdspolitikk. I Norge er det mer konsensus om innvandringspolitikken, men jeg tror ikke Jonas Gahr Støre nå vil våge å stå fram og love at Arbeiderpartiet vil ta imot 8000 flytninger fra Syria, eller kanskje Afghanistan, slik han gjorde i 2015, sier retorikkprofessor Jens Elmelund Kjeldsen.