Toppdiplomat med turbulent ­karriere

NAVN I UKEN | Mona Juul er trønder, men det kan du ikke høre så godt når hun snakker. Ikke så rart, kanskje. Hun har bodd mange ulike steder siden hun kom til verden på Sparbu i Steinkjer for 61 år siden. 

Statsviteren med utdannelse fra London School of Economics brakdebuterte som diplomat i det internasjonale rampelyset da hun sammen med sin ektemann Terje Rød-Larsen spilte en nøkkelrolle under de hemmelige forhandlingene mellom Israel og PLO som førte til den berømte Oslo-avtalen i 1993.

Avtalen ble sett på som en diplomatisk storseier for Norge, og selv om kritikken har haglet i etterkant har Israel og Palestina aldri vært nærmere en varig fredsløsning. Sammen med ektemannen mottok Mona Juul Per Gynt-prisen, som deles ut til «personer eller institusjoner som har utøvd samfunnsansvar og markert Norge internasjonalt».

Osloavtalen er så berømt at prosessen som førte til den ble et eget teaterstykke på Brodway i New York i 2016. Ja, til og med teaterstykket denne avtalen vant en høythengende pris, en Tony – teaterbransjens «Oscar».

Men Juul har også mottatt priser som ikke er like bejublet. I 1999 ble hun og Rød-Larsen tildelt en fredspris i Israel på rundt en halv million kroner hver som ikke ble riktig innrapportert til Utenriksdepartementet. Juul returnerte deler av prisen i etterkant, men lot seg ikke knekke av den nokså massive kritikken hun møtte.

Det ble også en del støy da diplomatekteparet fikk kjøpt en luksusleilighet på Frogner i Oslo til noe som ble beskrevet som «godt under markedspris» i 2018.

Men Juul gikk videre. Det har hun alltid gjort. Etter at Oslo-avtalen var i boks ble hun ambassaderåd ved Den norske ambassaden i Tel Aviv. Senere fikk hun jobben som Midtøsten-koordinator i Utenriksdepartementet før hun igjen tok turen til Israel, denne gangen som ambassadør.

Fra 2000 til 2001 hadde hun en kort politisk karriere som statssekretær i Jens Stoltenbergs første regjering – ja, i UD selvsagt.

I 2005 gikk turen til FN. Som ministerråd. Der klarte hun igjen å skape internasjonale overskrifter etter at et internt notat hun i 2009 skrev til Utenriksdepartementet om daværende generalsekretær Ban Ki-Moon lekket ut til pressen. Ki-Moon var en svak leder, het det notatet.

Men heller ikke dette stoppet Mona Juuls diplomatiske karriere. I 2011 ble hun ekspedisjonssjef i UD før hun i 2015 på ny satte kursen ut av landet – denne gangen til London som norsk ambassadør.

Og da regjeringen trengte en ny FN-ambassadør i New York i 2019, var nok valget enkelt: Mona Juul var jo tilgjengelig. Det var hun som skulle krone Norges kampanje om plass i FNs sikkerhetsråd de neste to årene med seier.

Kampanjejobben gjort. Nå begynner arbeidet med å turnere Trump, Putin, Kina og Boris Johnson – for å nevne noe. Det kan bli mer turbulens rundt superdiplomaten fra Steinkjer de neste par årene.