Står opp for de som sitter aller nederst ved bordet

For eksempel denne uken, da VG avslørte hvordan minst 133 norske kommuner regelrett satt mer enn 2000 mennesker i «varetekt, med brev og besøksforbud» under korona-nedstengingen.

Den fullstendige isolasjonen av mennesker, de fleste av dem bor i sine egne hjem – privat, i bofellesskap eller omsorgsboliger som de selv betaler for – er klart ulovlig og et klokkeklart brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det konstaterer både juss-professorer og det erkjenner kommunenes intresseorganisasjon KS.

Når slike saker dukker opp, da ringer VG, NRK og vi andre til Jens Petter Gitlesen. Siden 2009 har han vært leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (Nfu). Det er en Sisyfos-jobb.

Jens Petter Gitlesen har snakket med mennesker som har hatt det langt verre enn kun besøksforbud under korona: «En jeg snakket med fikk først gå i butikken i april. Andre forteller om at de ‘får lufting en gang per dag’».

Hører du nøye på Gitlesen når han er med i Dagsnytt 18 for eksempel, merker du at han prøver å kvele noen oppgitte sukk, der han gjentar mange av de samme argumentene han har forsøkt å løfte fram de siste 10 årene.

«Denne formen for frihetsberøvelse og sterke inngrep i privatlivet er mennesker med utviklingshemming vant med. De er vant med å være avmektige og under andres kontroll. Dette som har skjedd under korona, er ikke unikt. Det spesielle er at det innført over alt på samme tid».

Som leder i Nfu og deres 8300 medlemmer fordelt på 19 fylkeslag og 183 lokallag, har Jens Petter Gitlesen i 11 år vært frikjøpt fra jobben som universitetslektor ved Institutt for økonomi og ledelse på Universitetet i Stavanger. Han er bosatt i Sola kommune sammen med sin samboer og fire døtre. Hans nest yngste datter har Downs syndrom.

En jeg snakket med fikk først gå i butikken i april. Andre forteller om at de ‘får lufting en gang per dag’

Jens Petter Gitlesen mener at noe av årsaken til at disse rettighetsbruddene til stadighet skjer, er at det sjelden er kontroll og tilsyn med forholdene rundt de utviklingshemmede.

Utallige rapporter og utredninger har påvist lovbruddene. Den første rapporten om manglende rettssikkerhet kom i 2007.

Dagens Perspektiv har også skrevet om denne problemstillingen. Men nærmest for døve ører. Da vi omtalte en omfattende NOU-rapport som dokumenterte og knallhardt kritiserte systematiske brudd på rettighetene til utviklingshemmede i 2017, var det påfallende tyst fra likestillingspolitikerne i Stortinget.

Ikke for å sette grupper opp mot hverandre, men det er et tankekors at dersom den NOU-rapporten hadde handlet om etnisitet, seksuell legning eller kjønn, så hadde debatten garantert brutt lydmuren.  

I bunn og grunn er det nok ikke vond vilje som gjør at kommunene til stadighet «glemmer» de utviklingshemmede. Det handler nok heller om for lite penger. Og denne «gruppa» har ikke de sterkeste organisasjonene med bøttevis av engasjerte og godt betalte talspersoner i ryggen.

Men fortsatt har de heldigvis Jens Petter Gitlesen. Han sukker kanskje tungt innimellom. Men han gir seg ikke på bare møkka.