– Som et slags kall

– Det var som om jeg fikk et kall – selv om jeg ikke er religiøs. Jeg begynte å skjelve. Jeg kan ikke forklare det. Jeg ringte til min mann og sa at nå måtte jeg til Hellas igjen, og at han måtte ta vare på barna – vår yngste var et år og fire måneder. Det kunne han heldigvis, han hadde litt mer ferie igjen, sier Trude Jacobsen.

Vi møtes på Skøyen, på en cafe i nærheten av den driftige Bærumskvinnens hovedkvarter, og hun er i ferd med å fortelle om hvordan hun i 2015 hørte på en radiosending som forandret livet hennes.

Det skjellsettende radioprogrammet handlet om flyktninger i Hellas, blant annet i den nyopprettede Moria-leiren, og det grep henne så mye at hun følte at hun var nødt til å dra dit ned for å ta forholdene i øyesyn og «gjøre noe».

Ingen plan

– Det var ikke noe følelsesladet, heller litt kjedelig, fullt av tall, forteller fembarnsmoren om radioprogrammet.

– Hele familien var nettopp kommet hjemme fra sommerferie i Hellas, og nå hørte jeg at 130.000 flyktninger var gått i land på en gresk øy, og debatten gikk på om Norge kunne ta 8.000 i løpet av de neste tre årene.

Det å synes i offentlig­heten er ikke noe jeg liker spesielt, men jeg ser nytten av det

Åtte dager senere satt hun på flyet. Hva hun skulle gjøre når hun kom ned, visste hun ikke ennå. Hun hadde ingen plan. Men det hun hadde, var kunnskap om logistikk og reiseliv, organisatorisk erfaring – og hun kunne gresk.

Trude Jacobsen har tidligere vært gift med en greker og har bodd åtte år i Athen da hun jobbet i reiselivsbransjen. Så hun var hverken redd for å reise alene, eller usikker på om hun ikke skulle kunne kommunisere eller skaffe seg de rette kontaktaktene.

Fra bomberegn

– Hvem var flyktningene du møtte der nede?

– Det var mennesker som kom rett fra bomberegn i Syria. Lokalbefolkningen møtte dem først med sympati og nysgjerrighet. Jeg var jo interessert i å finne ut hvordan de tok det også, for de var jo på en måte mine gamle naboer, sier Jacobsen. Hun beskriver de nyankomne som «helt vanlige mennesker».

– Her hjemme blir flyktningene ofte fremstilt som lykkejegere som er på vei nordover for å ta jobbene våre, men de var akkurat slike mennesker som vi selv assosierer oss med. Mange hadde god utdannelse, og kvinnene var vant til å jobbe. Det var lett å sette seg i deres situasjon.

Mange fortalte meg at de hadde høye stillinger som de var blitt nødt til å forlate. De forlot alt de hadde på en halvtime, fortsetter Jacobsen.

– Over 60 prosent av dem var kvinner og barn, sier hjemmesiden din, er det observasjon eller offisiell statistikk?

– Det er offisiell statistikk.

Foto

Unge menn får tiden til å gå ved å spille ball I Moria-leiren. Jacobsen har vært på juniorlandslaget i basketball: – Jeg spiller litt med de enslige mindreårige guttene i Moria-leiren, og de blir veldig sjokkert, sier hun. (Foto: ARIS MESSINIS, afp)

Drepte datteren

– Var det en spesiell historie som gjorde inntrykk på deg?

– Å ja, mange! En høy mann med blå øyne, syrer, kom sammen med sin kone og de to eldre døtrene. Den ene datteren var blitt sjøsyk og spydde over hele meg da jeg bar henne i land. Jeg tok dem imot på stranden der jeg sto i vannet til knes.

Han fortalte meg på flytende engelsk at soldatene hadde kommet og drept den yngste datteren hans, på tre år. De hadde truet med å drepe de to andre dersom han ikke sluttet seg til dem. Han drev en stor butikk, var businessmann og hadde jobbet over hele verden. Og plutselig sto regimets menn i butikken hans i Damaskus, forteller Jacobsen.

– Det kom mellom tusen og to tusen mennesker i land på en liten strandstrekning hver dag.

Noen av våre hjelpearbeidere var med på fødsler på stranden. En av dem holdt telefonkontakt med lege mens hun tok imot et barn – hun var helt uforberedt og hadde aldri gjort det før.

Tilbake etter korona

Før koronaen dro Trude Jacobsen selv ned til Moria hver tredje måned. Da pandemien kom, ble det portforbud, så Dråpen i Havet måtte sende alle sine cirka femti hjelpearbeiderne hjem. Under vanlige forhold har hjelpeorganisasjonen til enhver tid 45 til 50 frivillige hjelpearbeidere ute, forteller hun. 7000 personer har vært frivillige med organisasjonen i leirene så langt.

– Nå er portforbudet opphevet og våre folk er tilbake i leirene igjen, ikke like mange som vi pleier å ha, men vi trapper gradvis opp, opplyser hun.

Hjelpearbeiderne legger vanligvis inn noen uker eller måneder hver, og går så tilbake til sin vanlige jobber. Jacobsen har ikke gjort noe for å få tak i dem. De kommer fra 67 land, opplyser hun. De dekker selv alle kostnader unntatt hjemreise. Koordinatorer får dekket reise og bolig, og vi har en administrasjon på Skøyen på ti personer som er ansatt.

– Dette er veldig dedikerte mennesker som heller gjør dette en periode i stedet for å reise på ferie, sier hun.

Alt via Facebook

Dråpen i Havet har et årlig budsjett på ca. ti millioner, det øker hvert år.Det meste kommer fra private givere, de har ikke offentlige tilskudd. De har faste givere og får gaver.  

Mye går via jungeltelegrafen – i vennekretser og på sosiale medier. Allerede før hun dro ned første gang, startet hun Facebook-gruppen Dråpen i Havet for å samle inn klær, sko og bæreseler til babyer og annet nyttig. Gruppen fikk raskt 200 medlemmer. Etter tre dager på Lesvos hadde Dråpen i Havet-gruppen 11.000 medlemmer. Fire venninner meldte seg sporenstreks til å bistå med å håndtere alle henvendelsene som kom, og etterhvert kom mange flere frivillige administratorer til.

– Hva gjør dere for flyktningene, gir dem mat og ly, lærer noen av dem engelsk...?

– Akkurat nå jobber vi fire steder i Hellas, og inne i tre leirer, to av dem på fastlandet. Totalt har vi bistått i elleve leirer i Hellas i disse årene. Der gjør vi alt for at ventetiden mens de oppholder seg der, skal bli så meningsfull som mulig. Mange bor der i flere år, minner hun om.

Jacobsen forteller at de unge er spesielt ivrige etter å oppgradere kompetansen sin. Dråpen i Havet har programmer for å lære engelsk, gresk, matte og naturfag. Dråpen i Havet har bibliotek og systue og en butikk. Noen av sentrene er bygget ved hjelp av de som bor i leiren og som har kompetanse innen planlegging, arkitektur og byggearbeid.  

«Utviklet meg»

–Hvordan har det du har opplevd, endret deg som person?

– Jeg fikk sterke opplevelser, særlig under de første reisene, og tror kanskje jeg er blitt flinkere til å se hvordan folk sliter her hjemme også. Jeg tror jeg generelt er blitt mer empatisk.

– Er du blitt modigere?

– Jeg ser ikke på meg selv som spesielt modig, men jeg er i hvert fall mye mer vant til å stå bak en mikrofon og holde tale eller opptre i en nyhetssending! Der har jeg nok endret meg veldig. Før fikk jeg hjerteklapp bare jeg skulle si noen ord på jobben. Nå trives jeg med å snakke offentlig. Men jeg tror ikke at jeg har endret meg spesielt som mor eller kone, legger hun til.

Jacobsen er mor til fem barn, i alderen fem til 25. Det er jo relativt mange, så jeg spør hvordan det gikk til. Det viser seg at de kom i to omganger. Hun ble skilt fra sin første mann, som hun hadde tre barn med, og hun og barna flyttet fra Hellas tilbake til Norge, og så – noen år senere «traff jeg mannen i mitt liv». Han er ingeniør og jobber i Multiconsult.

Den nye mannen hadde ett barn og hadde lyst på flere, og da fikk de først Isabel, og for at hun ikke skulle bli enebarn i sitt kull, kom lille Benjamin. Begge to ble født etter at Trude var fylt førti.

Foto

Vann-henting i Moria-leiren. Det bor i dag rundt 20.000 flyktninger i leiren, som ble bygget for å huse 3000. (Foto: AP Photo/Petros Giannakouris)

Ikke dårlig samvittighet

– Har den nye vendingen i livet ditt påvirket barna dine, tror du?

– Jeg blir i hvert fall veldig glad når jeg ser de to yngste sittende utenfor porten vår og selger saft og muffins til inntekt for mennesker på flukt! De har tegnet en liten dråpe som symbol. Dette er ikke noe jeg har bedt dem om. Jeg synes det er helt fantastisk når de selv tar initiativ. Jeg håper de får oppleve å brenne for saker de tror på. De er ivrige miljøagenter begge to.

– Synes du at vi bør ha dårlig samvittighet fordi vi nordmenn bor i et så rikt land?

– Nei, ikke dårlig samvittighet, men jeg kjenner på at vi må dele fordi vi kommer fra et rikt land, og håper at barna mine lærer å sette pris på det. Man skal ikke ha dårlig samvittighet, men man kan gjøre mer for de som ikke har det bra, mener Jacobsen.

– Du gikk på Nadderud gymnas, bor i Bærum og har hus og to hytter. Har du, og vi som er hvite nordmenn, «white privileges»?

– Det er klart vi har! Det har jo blitt veldig tydelig etter det som har skjedd de siste ukene hvilket privilegium vi har. Muhammed Ali skal ha sagt: «Hvorfor er alle englene hvite?Hvorfor er alt som er dårlig kalt for noe svart?» Men vi kommer ingen vei med dårlig samvittighet. Man får lære av hva som har vært, og ikke gjøre den samme feilen to ganger.

– Er det noen statuer i Norge du har lyst til å rive?

– Nei, man skal tenke seg godt om før man river ned noe fra en annen tid, selv om det ikke passer i inn i hvordan vi tenker i dag.

Ledig leder

Når det gjelder jobb-bakgrunn, kommer hun fra reiseliv, logistikk og telecom – og ingen av jobbene hennes har hatt noe med humanitær virksomhet å gjøre. Jeg spør om hun, før hun startet Dråpen i Havet, har vært engasjert på fritiden i noe humanitært eller vært en veldig idealistisk og brennende forkjemper for noe, men hun svarer at hun egentlig ikke har noen slike erfaringer. «Jeg har vært fast blodgiver og i mange år støttet et fadderbarn i Sør-Afrika, men før Dråpen i Havet var det ikke mye annet».

Hun vet genuint ikke hvor denne impulsen kom fra som gjorde at hun slapp alt, dro ned til flyktningleiren, og kort tid etterpå sa opp jobben og startet sin egen NGO.

– Men idealist må du vel være?

– Ja, vil jo si at jeg er det, sier hun på en beskjeden måte, som om hun ikke vil skryte eller tillegge seg selv gode egenskaper.  

– Hvilke andre egenskaper har du: Mye entusiasme, sterk arbeidslyst ...?

– Det tror jeg, og dessuten en smidig og leken lederstil hvor jeg ikke står over de andre. Det er ingen som mumler andektig: «Ååå, der kommer sjefen» når jeg kommer inn på kontoret. Jeg sier ikke: «Dette må jeg ha på pulten min i dag innen klokken to».

Raske skiftninger

– Jeg jobber for å finne det beste i folk. Mitt mål er egentlig å gjøre meg selv overflødig fordi alle kan arbeidsoppgavene sine, slik at jeg blir mer tilgjengelig for de som vil komme for hjelp og støtte, sier Jacobsen. Like etterpå legger hun til:

– Endringsledelse er ordet som kanskje best beskriver min lederstil. Er det noe om er sikkert i livet, så er det at alt endrer seg hele tiden. Jeg er fleksibel, og takler å håndtere uventede hendelser uten å bli stresset. Jeg må av og til sjonglere barnehagebarn, en krisesituasjon, ansatte og frivillige samtidig, og er nok av og til litt Tårnfrid.

Hun forteller at hun beholder roen. Det har hun også måttet klare i tidligere jobber i næringslivet, som har gitt henne god balast, selv om de var i helt andre bransjer.

Norge er lenge blitt sett på som en humanitær stormakt. Det er jeg ikke sikker på om vi er lenger

– Det er alltid nyttig å ha lært seg grunnleggende økonomi, service, realisme, men også at prøving og feiling er nyttig reflekterer hun.

I februar ble Moria-leiren angrepet av høyreekstreme fra Hellas, Tyskland og Østerrike, og da var det også en fordel å kunne agere hurtig, men rolig.

– Vi måtte evakuere våre folk raskt. Jeg virker nok rolig utad selv når jeg er kjempebekymret inni meg.

Referanser

– Hvilken bakgrunn har de de frivillige faglige i Dråpen i Havet?  

– Mange er helseutdannet, for det er det behov for, og mange er lærere. Det er ellers et stort spekter.

– Du ikke være veldig nøye på at de har de rette menneskelige egenskapene og er til å stole på?

– Til å begynne med, da arbeidet besto av å ta imot gummibåter med mennesker på flukt langs strendene, sendte vi folk ut i felt raskt. Nå jobber vi inne i leirene og det er en mer omfattende prosess for å bli godkjent for feltarbeid. Det kreves både intervju, referanser og politiattest. Alle frivillige må binde seg til minst fire uker. Vi har greske ansatte som blant annet jobber med kontakt mot greske myndigheter for å sørge for at vi oppfyller alle krav, sier Jacobsen.

– Hva har vært utfordringene ved denne frivillige og dedikerte gjengen?

– Ekstremt motiverte og givende mennesker som bruker sin egen tid og egne penger på å hjelpe andre, kan også være krevende fordi de har så mange tanker om hvordan ting skal løses. De kan ha så sterke meninger om hva og hvordan de skal gjøre ting, at de kjører sololøp. Det kan vi ikke tillate, sier hun og forteller at hun har hatt noen episoder med studenter som vil gjøre feltarbeid til studiene sine i leirene. Det godtar hun kun i enkelte tilfeller, så lenge de også gjør jobben sin og det ikke påvirker de som bor i leiren eller andre feltarbeidere negativt.

Men hun har også hatt utenlandske mediepersonligheter som har forsøkt å komme seg inn via hennes NGO. Det setter hun mindre pris på.

Frekke medie-stunt

– Leirene er jo lukket for utenforstående. Det er bare et antall godkjente organisasjoner som kommer inn, så det kan være fristende å late som om man er hjelpearbeider. Vi hadde en amerikansk medieperson med som feltarbeider, som åpenbart ville bruke muligheten til å lage en privat bok og reportasje. Det fikk heldigvis teamet vårt i leiren stoppet.

– Hvordan får folk tiltro til deg – det må de åpenbart ha ettersom du har bygget opp en effektiv NGO fra scratch?

– En av grunnene tror jeg er at jeg er opptatt av å gjøre ting riktig og bruke sunn fornuft. Dråpen i Havet ble raskt etablert som juridisk enhet, med et ansvarlig styre slik at penger kunne håndteres via organisasjons-konto. Vi har ekstern regnskapsfører og revisor og vi har vært godkjent av Innsamlingskontrollen hvert år siden første regnskapsår. Vi er også opptatt av etiske retningslinjer og personvern, spesielt for de menneskene som bor i leirene. Dessuten tror jeg det gir tillit når folk ser at jeg er personlig engasjert, både i arbeidet og i skjebnene vi treffer på. For meg er dette så mye mer enn bare en jobb.

– Er det viktig for deg å bli kjent som person – mer synlig, slik at Dråpen i Havet får større oppmerksomhet?

– Det å synes i offentligheten er ikke noe jeg liker spesielt, men jeg ser nytten av det. Det er nyttig for Dråpen i Havet at jeg for eksempel stiller på Lindmo eller i en nyhetssending. Derfor sier jeg stort sett ja til media, men jeg er stort sett kun oppsøkende når det gjelder spesielle hendelser der vi jobber, som jeg ønsker at media skal ta tak i.

Verden og vår egen tue

Trude Jacobsen har skrevet i Agenda Magasin (01.04.20) sammen med Sidsel E. Aas: «Hva om regjeringen gir oppgaven til reiselivsbransjen som har tomme cruiseskip og hoteller som kan benyttes til å hjelpe mennesker på flukt, med statens hjelp? Dette kan forhindre permitteringer og konkurser i en utsatt bransje. Er ikke det en ide det er vel verdt å gå videre med?»

Når jeg spør henne om det er noen grenser for hvor mange flyktninger Norge bør ta imot, særlig i koronatiden, sier hun at Dråpen i Havet ikke har som hovedoppgave å få flyktninger til Norge, det er ikke det de jobber med. Dernest sier hun:

– Dette er ikke noe problem som forsvinner, det blir bare flere og flere mennesker på flukt i verden. Verden er i en krise og må tenke nytt. Norge må ta sin del. Jeg oppfatter at det er stor vilje blant den norske befolkning til å gjøre en innsats.

– En mannlig flyktning gi snitt koster 16,4 millioner 2013-kroner over et livsløp, ifølge tall jeg har fått oversendt fra SSB. Burde konsekvensene for norsk økonomi vært mer av et tema i den offentlige flyktningedebatten i Norge?

– Ja. Og en mannlig innvandrer koster fire millioner mer enn en norskfødt mann i løpet av et livsløp. Husk på at de fleste innvandrerne i Norge ikke er flyktninger, og i gruppen ikke-vestlige innvandrere er det også med mennesker fra de nyeste EU-landene. Det som sjelden nevnes i denne statistikken er at en norskfødt kvinne koster det dobbelte av en mannlig innvandrer, og også mer enn en kvinnelig innvandrer.  

– Selv statsministeren sier at vi ikke har nok barn i Norge for å få økonomien vår til å gå rundt i fremtiden. Blant flyktningene er det mange barn som trenger et trygt sted å vokse opp. Vi har råd til å gi dem et verdig liv, sier Trude Jacobsen, og tilføyer:

– Norge har våpenindustri som eksporterer til konfliktområder som driver mennesker på flukt. Vi må se på konsekvensene av det også. Norge er lenge blitt sett på som en humanitær stormakt. Det er jeg ikke sikker på om vi er lenger. Nede i leirene hør jeg stadig: «Hvorfor hjelper dere oss ikke mer?»