Snørr og bart i Osloskolen

Dagbladet har levd godt på sine «avsløringer» om direktørlønninger og konsulent-bonanza i Utdanningsetaten i Oslo de siste månedene.

Det som startet med et godt stykke journalistisk arbeid, bærer etter hvert preg av blodtåke.

I VG må de ha følt seg bakpå i «saken om Osloskolen». Så i dag slo de til med en drepende lederkommentar, også den forfattet i blodtåka:

«Utdanningsdirektør Marte Gerhardsen ansetter stadig nye direktører til stadig høyere lønninger. Det nærmer seg 30 direktører i hennes etat − alle med millionlønninger. Det er fem ganger flere enn de seks direktørene hun lovet hun skulle nøye seg med da hun i fjor tiltrådte som direktør i Utdanningsetaten», skriver VG på lederplass.

VG skriver det ikke direkte, men avsnittet kan tolkes som om at Marte Gerhardsen nærmest på egenhånd har ansatt nesten 30 direktør i løpet av sitt korte år i jobben.  

Men det stemmer ikke.

Det jobbet 27 direktører i Utdanningsetaten i Oslo kommune allerede før Marte Gerhardsen var påtenkt til jobben som ny utdanningsdirektør.

Det var altså 27 ansatte med «direktørtittel» i etaten da hun tiltrådte som ny sjef i juni 2019. 21 av dem satt i toppledergruppen.

Det er fortsatt 27 direktører i etaten, men etter at den omorganiseringen Gehardsen er i gang med, er gjennomført, vil det være 30 direktører totalt, opplyser administrasjonen. Altså en økning på tre personer. Det er fortsatt noen stillinger som ikke er besatt.

Det Marte Gerhardsen har gjort er å redusere antall direktører i etatens toppledergruppe. Der satt de nemlig nesten alle sammen, og 21 personer i en toppledergruppe er faktisk ganske mange.

For eksempel er det 14 stykker i Equinors konsernledelse. Det samme antallet har konsernledelsen i DNB, mens Orkla klarer seg med 12.

At Gerhardsen ville desentralisere lederstrukturen og kutte ned på antall møtedeltakere i toppledergruppen sin, er ikke oppsiktsvekkende i seg selv.

Problemet til Dagbladet og VG ser ut til å være at de som ikke fikk plass i toppledergruppa fortsatt har sine direktørtitler i behold.

Skulle man gitt de direktørene det ikke var plass til i toppledergruppen sparken? Eller tatt fra dem direktørtittelen?

De har fortsatt ansvar for sine divisjoner og avdelinger, men er altså ikke lenger en del av toppledelsen.

Marte Gerhardsen har fått i oppdrag å omorganisere Osloskolen.

Hun skal gjennomføre byrådets politikk og iverksette regjeringens nye lærerplaner. Endring skaper ofte strid i store virksomheter. Og også i Osloskolen har det vært høylytt bråk rundt omorganiseringen.  

Det er meget mulig at den nye organiseringen ikke er optimal eller at den blir mer byråkratisk, selv om vel hensikten er det motsatte. Men det er ikke poenget.

Poenget er at Marte Gerhardsen har redusert toppledergruppen med 15 direktører, ansatt tre og flyttet litt rundt på 27.

Så til direktørenes lønnsfest:

Av de 27 direktørene som i dag jobber i og utenfor toppledergruppen i Oslos utdanningsetat, har 9 av dem fått høyere lønn.

To har fått det som kan sies å være store lønnshopp, på henholdsvis 141.300 og 122.300 kroner i året, ifølge etaten selv.

Dette begrunnes med at de har fått utvidet sitt ansvarsområde etter at de er blitt «innplassert i ny stilling i forbindelse med overgang til ny organisasjon», som det heter.

Samme begrunnelse for en lønnsøkning på drøyt 60.000 får også to andre direktører. Så er det to stykker som har fått 25.500 kroner mer i lønn etter at de søkte og fikk en eksternt utlyst lederstilling i etaten.

Ytterligere tre andre direktører har også fått justert opp lønnen sin.

Og i tillegg til direktørene har seks seksjonssjefer i Utdanningsetaten fått økt lønna med mellom 18.900 og 50.200 kroner i året.

Administrasjonen opplyser at til sammen 15 ledere på ulike nivå − av totalt 60 ledere i etaten som helhet − har fått oppjustert sin lønn etter at Marte Gerhardsen ble sjef.

6 av disse er seksjonssjefer og 9 er altså direktører.

De fleste dette gjelder har fått økt ansvar. Dessuten har det vært et ønske å utjevne store lønnsforskjeller internt blant lederne i etaten.

Resten av lederne og direktørene har ikke fått høyere lønn.

Men det skal sies, de har grei lønn, lederne i Utdanningsetaten i Oslo. Direktørene har mellom 1.100.000 og 1.150.000 kroner i året. Seksjonssjefene ligger på mellom 850.000 og 900.000.

Det er aldri noe sjakktrekk å øke lederlønningene i offentlig sektor.

Gjør man det, må man tåle kritikk. At lønnsøkningen ble kjent like i etterkant av lærernes lønnsoppgjør, som endte med et «korona-vennlig» frontfag-nivå på 1,7 prosent, var nok heller ingen innertier for Marte Gerhardsen.

Konsulentbruken i Utdanningsetaten som helhet er faktisk halvert de siste årene

En annen «sannhet» er at Utdanningsetaten mesker seg med amerikanske konsulenter for å bli bedre ledere.

Det som er greia med denne «konsulent-bonanzaen» er følgende: Etter at tidligere utdanningsdirektør Astrid Søgnen måtte gå etter langvarige interne konflikter og en særdeles sentralisert lederstil – ifølge en ekstern rapport fra PWC – ble det konstituert en midlertidig leder for etaten.

Hun tok kontakt med en konsulent for å diskutere hvordan de bedre kunne jobbe med ledelse i Utdanningsetaten. Da Marte Gerhardsen startet i sin nye jobb som utdanningsdirektør, signerte hun avtalen med denne – ene – konsulenten.

«Ledelse» i stort var det største problemet og selve nøkkelutfordringen for hele etaten ifølge den nevnte PWC-rapporten.

Det er visstnok brukt et par, tre millioner på denne konsulenten, ifølge Dagbladet.

Men konsulentbruken i Utdanningsetaten som helhet er faktisk halvert de siste årene.

I 2016 brukte etaten 44 millioner på eksterne konsulenter. I 2019 hadde de fått dette ned til 22 millioner. For en virksomhet med et budsjett på 14,5 milliarder er ikke et slikt nivå på konsulentbruken særlig mye.

Så spørs det da, om konsulentbruken gjør et byks i 2020. I så fall er det ikke den enslige lederkonsulenten med «amerikansk metodikk» i bagasjen som har ansvaret for det.

Et faktum som i det siste er blitt brukt som «bevis» for at Osloskolen er på ville veier, er at femteklassingene har fått noe lavere skår på de nasjonale prøvene de siste par årene.

Det gir selvsagt grunn for bekymring.

Etaten og byrådet forsvarer seg med at «det er mange flere som gjennomfører testen nå». Tidligere var det mye lettere å få fritak. Et annet motargument er at Oslo-elevene faktisk gjør det bedre på eksamen og at flere fullfører videregående skole i dag enn for noen år tilbake.

Hva som bør veie tyngst, vet ikke jeg. Poenget er at en sak som oftest har flere sider. Både faglige og politiske.

Et problem som ofte ødelegger den faglige debatten i Osloskolen, er at skillelinjene for den faglige uenigheten gjerne også følger de partipolitiske skillelinjene

For det har alltid vært politisk strid om Oslo-skolen. Og denne striden går langt utover partipolitikken i bystyret. Når VG peker på «et rektoroppgjør i full offentlighet», så handler det om et innlegg i Aftenposten fra seks rektorer som alle er organisert i Skolelederforbundet. Som fagforbund konkurrerer Skolelederforbundet om medlemmer med Utdanningsforbundet. Og selv om Utdanningsforbundet er klart størst, også når det kommer til antall rektorer i medlemsmassen, så tar Skolelederforbundet «innpå».

Utdanningsforbundet organiserer de aller fleste lærerne her i landet, men også et stort flertall av rektorene, og barnehagelederne. Skolelederforbundet konkurrerer om rektorene og de andre skolelederne. Mens Utdanningsforbundet har 9250 rektorer og skoleledere som medlemmer på landsbasis, har Skolelederforbundet 4150. I Oslo er forskjellen mindre. Her har Skolelederne 430 medlemmer, mens Utdanningsforbundet har 650. Når det kommer til videregående skoler, er de to nesten jevnstore, ifølge Skolelederforbundet.

Men de to fagforeningene har et veldig forskjellig syn på skoleledelse generelt og på Osloskolen spesielt.

I Utdanningsforbundet er de mye mindre skeptiske til Marte Gerhardsen og SVs skolebyråd, Inga Marte Thorkildsen, enn de er i Skolelederforbundet. Det kan enkelt sies at Skolelederforbundet ønsker seg mer av Søgnen-skolen, mens Utdanningsforbundet absolutt ikke vil «tilbake dit». De drømmer om en «tillitsreform».

Og for all del: Det er selvsagt en veldig ærlig sak for et fagforbund å kjempe for sine fagpolitiske kjepphester. Et problem som ofte ødelegger den faglige debatten i Osloskolen, er at skillelinjene for den faglige uenigheten gjerne også følger de partipolitiske skillelinjene.

Så mens de river seg i håret i det rødgrønne byrådet, er det sikkert kaffe og kake i Høyres hus.

Og dette burde både Dagbladet, VG og andre ta med i betraktningen når de skal drive kritisk journalistikk «på Osloskolen».

Ta gjerne politisk stilling, men vær tydelig på at det er akkurat det dere gjør.