Illustrasjonsfoto.
Heiko Junge /NTB
– Mer makt til førstelinjelederne i politiet
Videoklipp med tragiske utfall der demonstranter og politiet har barket sammen har sirkulert i mediene. Disse episodene kan i de fleste tilfeller spores til USA.
Politiet i Norge har uttrykt bekymring over at utsatt ungdom ikke alltid klarer å skille mellom USA og Norge, og at de kan bli påvirket av videoklippene de ser fra amerikanske demonstrasjoner.
Det rapporteres om flere tilfeller i Oslo hvor utsatte ungdomsmiljøer har hatt som mål å angripe politiet.
Vi har sett at norske politifolk har måttet bruke makt og tåregass mot motdemostranter under SIAN-markeringer både i Oslo og Bergen, men det er foreløpig et stykke igjen til den maktbruken vi har sett politiet utøve i andre land.
Samtidig har internasjonal politilitteratur forklart problemer med å legge vekt på selve maktutøvelsen: når politiet har overskredet grenser, blir det sett på som som et «kulturproblem», der løsningen er å gi mindre autonomi til «street cops».
Denne praksisen er problematisk, mener ledelseforsker Cathrine Filstad. Det at det er veldig lett å skylde på kultur i politiet når noe har gått galt.
– Hvis man ikke har noe handlingsrom for å løse problemet i møtet med publikum, er det nesten umulig å gjøre jobben.
Ikke amerikanske tilstander
Professor Cathrine Filstad. (Foto: Politihøgskolen)
De siste årene har det blitt mer vanlig å lese om bevæpnet politi i Norge. I 2014 godkjente Justisdepartementet midlertidig bevæpning av norsk politi. Tillatelsen er knyttet til den skjerpede trusselvurderingen fra PST.
Tall fra politiet viser at i 2019 bevæpnet politiet seg på oppdrag 9936 ganger, men truet med faktisk bruk i kun 85 saker. I 13 oppdrag brukte politiet skytevåpen i 2019.
– Har vi fått amerikanske tilstander på norsk jord?
– Jeg tror vi er så langt unna amerikanske tilstander som vi kan være, understreker forfatteren.
Bekymringen fra politiet handler om at barn og unge som politiet jobber forebyggende mot, skal komme inn i disse miljøene og «arve» disse holdningene.
– Politiet er bekymret for å miste kontakten med disse utsatte miljøene. De er helt avhengig av å jobbe forebyggende i disse miljøene for å hindre at holdningen mot politiet forverres.
Blant annet har Fremskrittspartiet omtalt norsk politi som «bamsepoliti» fordi de har tatt en roligere tilnærming til publikum enn politiet i andre land. Denne tilnærmingen handler om at man ønsker å roe ting ned, ikke eskalere situasjonen.
– Politiet er bevisste på at dersom de møter folk med en aggressiv fremtoning, vil de få aggressivitet i retur. Kommunikasjon er en betydelig og viktig del av politiutdanningen, ikke minst for å lære hvordan man roer ned situasjoner, sier Filstad.
Mindre handlingsrom
Politiledelse som praksis. (Foto: Fagbokforlaget)
I boken «Politiledelse som praksis» skriver Filstad at politiledere oppfatter at handlingsrommet har blitt vesentlig mindre etter nærpolitireformen.
– Som et resultat av reformen føler politiledere nå at det er mer kontroll og styring, enn ledelse, sier hun. Det samme kan sies om gjennomføringen og implementeringen av reformen.
Politiledelse forutsetter handlingsrom, og forfatteren mener at det er et potensial for å få sette det dagsordenen, heller enn at det blir forbeholdt makt og politikk, som mer eller mindre skjulte agendaer. Og i kampen om ressurser.
Mangelen på handlingsrom går i stor grad utover førstelinjelederne – de som er ute i felten. Reformen har ført til at det har blitt mer fokus på styring og rapportering på bekostning av autonomi og lokalt forankrede beslutninger.
– Man har ikke vært flink nok til å utnytte at det finnes flere ledernivåer i politiet. Jeg skulle likt å sett mer makt overført til de ulike ledernivåene. Det vil si at ansvar følges av nødvendig autoritet. Potensialet er ekstra stort blant førstelinjelederne. Disse lederne har i stor grad ikke blitt involvert i implementeringen av politireformen, sier Filstad.
Det samme gjelder lederkurs i forbindelse med reformen. Det har oftest vært forbeholdt ledernivåene 1,2 og 3 og ikke førstelinjelederne (nivå 4).
– Dette skaper ledelsesutfordringer i politiet. Førstelinjelederne skal også være endel av den totale ledelsen i politiet.
Hun forteller at det eksisterer en kultur innad i politiet for å «skylde på ledelsen». Det er imidlertid ofte uklart hvem denne ledelsen man skylder på er. Dette kan unngås ved at forventingene til de ulike ledernivåene avklares tydeligere.
– Avsnittslederne omtaler ofte ikke seg selv som en del av ledelsen og peker videre oppover. Målet må være at disse lederne også skal identifisere seg som en del av ledelsen. Den såkalte «ledelsen» man skylder på var aldri politibetjentenes nærmeste leder når de snakket om «ledelsen», sier hun.
Fagperson som leder
Politiet har et viktig samfunnsoppdrag og er de eneste som kan utøve makt i fredstid.
– «Ingen» blir politi fordi de ønsker å bli ledere. Motivasjonen ligger i samfunnsoppdraget og om å «gjøre en forskjell for folk» heller enn i det å stige i gradene, forklarer hun.
Det er mest vanlig at politifolk blir ledere i førstelinja, enten fordi det er «deres tur» og/eller at ledere rundt dem har pekt på dem.
– For mange utgjør politiyrket en stor del av identiteten deres. De vil utgjøre en reell forskjell, men ikke nødvendigvis som ledere.
Blir pekt på
Det som skiller politiet fra andre organisasjoner er at man ofte går i gradene som lederkarriere.
– Er man en god fagperson, er det ofte noen rundt deg som peker på deg og sier at du burde søke deg til en lederposisjon. Folk anbefaler folk. Egnetheten til lederspirer blir vurdert av andre ledere, forklarer hun.
Er man førstelinjeleder, skal man gjøre jobben som utøvende politi i patrulje eller etterforskning og annet, samtidig som man er leder.
– Det snakkes mye om at man skal passe på hverandre når man er ute, ellers kan det skje noe alvorlig galt. Lederne skal hele tiden være tilgjengelige og tilstede. Denne holdningen tar førstelinjelederne ofte med seg oppover i systemet, og når de stiger i gradene – på godt og vondt.
Mange ledere som Filstad har snakket med sier at de selv er for mye «nedi grøten», selv om de er på seksjonsledernivå.
– Det er ikke like enkelt å ta småpraten og være tilgjengelig når man har 200 ansatte. Rollekonflikt kan oppstå siden man går i gradene fordi man ønsker å være leder på samme måte som tidligere. Samtidig kreves det en annen type ledelse fordi man er på et høyere nivå. Man må lære å slippe taket.
Sterk korpsånd
– Er det forskjell på politiledelse og annen type ledelse?
– Politiledere er politisk styrt og har et stort samfunnsoppdrag. Det gjør at det kanskje er enda mer viktig med verdibasert ledelse og etikk. Organisasjonsstrukturen i politiet er hierarkisk og kan for eksempel sammenlignes med organiseringen av Forsvaret. Og man er lojal til tjenestelinjen.
– Det er også vanlig for politifolk å referere til seg selv som et korps eller en familie. Felleskapet i politiet og på Politihøgskolen kan ofte virke sterkere enn andre steder, sett utenfra. Men utover det finner jeg ikke at det å være leder i politiet er noe annerledes enn å være leder i andre organisasjoner.
