En personlig bok

«Jegerånden» er ingen ledelsesbok i tradisjonell forstand. Her er ingen teori eller kildehenvisninger. Eller illustrerte nyskapende modeller....

Eirik Kristoffersen har ikke hatt noen ambisjoner om å skrive en akademisk fagbok, men heller å dele sine erfaringer etter et langt yrkesliv som leder på ulike nivåer i Forsvaret. Og det gjør han. Boken er full av eksempler på god og mindre god ledelse.

Forsvarets spesialkommando

Foto

Eirik Johan Kristoffersen: «Jegerånden – Å lede i fred, krise og krig». 273 sider. Gyldendal Norsk Forlag AS.  I salg fra 18. august. (Faksimile: Gyldendal)

Det meste av boken er spunnet rundt tiden Kristoffersen var tilknyttet Forsvarets spesialkommando – FSK. Her søkte han om opptak i 1999, da det for første gang var mulig for andre enn de med fallskjermjegerutdanning å søke. Bare det at han søkte, gjorde at hans karrierevei mot toppen i Forsvaret ble lenger. FSK er en nokså liten og særdeles operativ enhet. Det er ikke mange generaltitler å hente der.

Men blir du leder i en så operativ avdeling som FSK, uansett nivå, så kreves det at du gjør som tittelen antyder – nemlig leder. FSK er en myteomspunnet del av Forsvaret. Det er her de «tøffeste av de tøffe» holder til. Opptakskravene er knallharde. Du må være i fysisk toppform, men også særdeles mentalt sterk. Kun noen få slipper igjennom nåløyet.

Det gjorde Eirik Kristoffersen. Han var 30 år, og var i FSK de neste 14. Dermed forble han soldat i felt lenger enn de fleste andre i Forsvaret med ambisjoner om flere stjerner.

Boken handler mye om ledelse, men vel så mye så handler den om organisasjonsutvikling – eller bedre; om å bygge et lag.

I skarpe situasjoner i Afghanistan kan lederens beslutninger utgjøre forskjellen på liv eller død. Og når det oppstår en krise i et slikt miljø, så handler det som oftest om at noens liv er i fare, ikke om at sjefen har sagt noe dumt på Facebook. Altså ganske langt fra hverdagen i norsk arbeidsliv.

FSK har en hierarkisk struktur med nettverkstankegang

Noe å lære

For de fleste med en liten sjef i magen er det likevel en del å lære og la seg inspirere av i Kristoffersens bok. Det han skriver om såkalt intensjonsbasert ledelse og lederens roller, er relevant for mange flere enn de som står midt i skuddlinjen – bokstavelig talt. Boken beskriver en organisasjon (FSK) der samhold og tillit betyr nesten alt, og der lederen skal fortelle hva som skal oppnås, ikke bare hva som skal gjøres. Boken beskriver en bemerkelsesverdig «flat struktur» innad i FSK.

«FSK har en hierarkisk struktur med nettverkstankegang», sier Kristoffersen, og når du leser boken hans, skjønner du hva han mener.

Noen passasjer i boken kan virke vel militært-detaljerte, og til dels gjentagende. Ja, vi har fatta poenget liksom. Jeg tenkte underveis i lesingen at enkelte av de situasjonene som brukes som eksempler hadde passet bedre i en Netflix-serie, enn som nyttige eksempler fra en norsk lederhverdag – men de gjør jo selve boken mer spennende.  

Og for en som har lest mer ledelseslitteratur enn sunt er, er det befriende å lese en bok uten en eneste modell som illustrerer «hvordan ledelse i stort bør bedrives av oss alle».