– Bør bli like gunstig å ­investere i aksjer som i eiendom

Han vet hva han snakker om. Amundsen har et langt liv på Børsen, som startet allerede i 2001. Han kom inn det året da Oslo Børs ble privatisert. Etter noen år «ute» kom han tilbake til Børsen i 2010. Og fra 2020 overtok han som ny børsdirektør etter at Håvard Abrahamsen valgte å si opp etter et knapt år i stillingen.

Kampen om Norden

Fra starten i 1819 til 2001 hadde Oslo Børs monopol. Den var kun en markedsplass for kjøp og salg av verdipapirer, samtidig som Børsen også hadde en rolle som statlig kontrollinstans for aksjemarkedet. Siden privatiseringen i 2001 har alt endret seg. Finansbransjen, og børsene, var også veldig tidlig ute med digitalisering – de ble nærmest «tatt» av digitaliseringsbølgen.

I dag er det full konkurranse. De fleste kontrolloppgavene er overtatt av det offentlige, mens Oslo Børs er kjøpt opp av utlendinger og eies av det paneuropeiske selskapet Euronext.  

– Når jeg kom tilbake til Oslo Børs i 2010 var det min oppgave å kommersialisere virksomheten. Vi skulle konkurrere med de store børsene, sier Øivind Amundsen.

Det var omtrent på den tiden at kampen om Børs-Norden startet. Den svenskbaserte OMX-gruppen hadde kjøpt børsene i Stockholm, København, Helsinki og Reykjavík.  Og de siklet også på Oslo, men vi var vanskeligere å få på kroken. Så kjøpte amerikanske Nasdaq OMX i 2007, og fikk dermed kontroll over nesten hele Norden.

– Nasdaq og flere andre ville kjøpe oss. Konkurransen om Oslo Børs var knallhard. Det er jo hyggelig å være så populær. Det viser at vi har en verdi. Men i Oslo ville vi være norske, selv om det lå i kortene at vi skulle bli overtatt.ae en av de store etter hvert, forteller børsdirektøren.

– Hvorfor denne interessen for Norge og Norden?

– Vi er større enn mange tror. Oslo Børs er verdens største shippingbørs og vi ligger helt i toppen på sjømat og innen energi.

– Dessuten er Norden en trygg og forutsigbar finanshavn. Det er et trygt, proft og effektivt marked. Norden er mye viktigere enn man skulle tro.

Kjøpt opp etter 200 år

I 2019 var det slutt på alenegangen, og Oslo Børs ble kjøpt opp av Euronext – et paneuropeisk selskap med base i Amsterdam som så dagens lys i 2000 etter en sammenslåing av børsene i Amsterdam, Brüssel og Paris.

–Hva er fordelen med å være en del av Euronext?

– Vi er et lite land med en stor internasjonal virksomhet. Euronext gir oss mer likviditet og tiltrekker seg flere Investorer og flere meglere. Det kommer rett og slett mer penger inn i det norske markedet.

– Har dere merket det? At det er mer penger i det norske markedet?

– Nei, ikke ennå. Men det kommer av at vi fortsatt er på vår gamle plattform. Vi skal bytte over til Euronext sitt handelssystem i løpet av høsten. Først da vil vi se effekten, sier Amundsen.

Irland er også blitt kjøpt av Euronext. De skiftet handelssystem i fjor, og fikk et stort oppsving, ifølge Amundsen.

– Jeg forventer at vi også får en betydelig drahjelp når vi kommer over på den nye plattformen, sier han.

– Hva er ikke så gøy med å være en del av Euronext?

– Tja. Det er annerledes. Vi må jo selvfølgelig omstille «mindsettet» vårt. Vi går fra en liten nasjonal vertikal organisasjonsmodell og inn i en stor internasjonal matrisemodell.

Amundsen framhever at Euronext satser tungt på Norden. De nordiske ansatte utgjør mer 40 prosent av Euronext-gruppen. Det har betydning også kulturelt.

Med kjøpet av Oslo Børs VPS fulgte også den norske Verdipapirsentralen (VPS) med, og i år har Euronext kjøpt den danske verdipapirsentralen VP Securities og kraftbørsen Nord Pool.

– Vi kunne ikke klart dette alene.  Nasdaq satser jo også nordisk. Norden er attraktivt.

– Men å bli kjøpt opp koster jo også. Dere må kutte i både staben og kostnadene?

– Ja, det er en del av det. Vi skal kutte kostnader med 120 millioner i løpet av «noen år». Og vi må redusere staben med cirka 20 prosent – fra rundt 250 til 210. Den prosessen er vi snart i mål med.

– Men det meste av synergiene tas ut på systemsiden, påpeker børsdirektøren.

Ekstrem situasjon

– Det har jo «svingt» voldsomt på børsene det siste året. Av ulike årsaker. Hvordan merker dere det her nederst i Tollbugata?

– Det har vært en ganske ekstrem situasjon. Svingningene har jo hatt dobbelt effekt på Norge, med både korona og oljeprisfall. Det er klart det får konsekvenser, sier Amundsen.

Aktiviteten på handelssiden eksploderte. Alle vil selge eller kjøpe, og det skjer med stor usikkerhet. Men Oslo Børs har klart å opprettholde noterningsvolumet, med mange nye selskaper på Børsen. Det er bra, ifølge sjefen selv.

– At regjeringen kom på banen med alle disse krisepakkene er også veldig bra. Det viktigste er at det ble handlet raskt, og slik at det monner. Vi så det også da den forrige regjeringen trakk det såkalte «gullkortet» under finanskrisen for drøyt 10 år siden, sier Amundsen.

– Så kan man sikkert diskutere innretningen og hvilke bransjer som får hva, men det er ikke det viktigste. Her er rask og effektiv handling det avgjørende.

Øivind Amundsen mener koronakrisen har vist at vi er robuste i Norge. Og rimelig godt forberedt. Også på Oslo Børs var de forberedt. Der har de lenge vært opptatt av beredskap og øvd mye. Men øvelsene har stort sett handlet om terror eller ulykker. Om at de må flytte aktiviteten og alle folka sine til et annet sted.

– Men vi hadde ikke øvd på at vi måtte spre oss og sitte hjemme hver for oss, sier Amundsen.
– At vi hadde øvd mye, bidro imidlertid til at vi kunne svinge oss. På kvelden 12. mars, så satt alle hjemme og testet ut systemene. Dagen etter kjørte vi Børsen fra hjemmekontorene våre, sier han – tydelig litt stolt.  

– Det har aldri skjedd før. Og det var ikke flaks. Vi var forberedt. Vi hadde på forhånd sikret oss mer IKT-utstyr, nye digitale møteplasser og økt linjekapasitet.

Småfolket er viktig

– Det snakkes mye om at nordmenn sparer og investerer i eiendom og ikke i aksjer. Men de siste par årene er det vel blitt mer populært også for «vanlige folk» å spare i aksjer og småspekulere litt på Børsen?

– Småsparerne er viktig. Veldig viktig. Men selv om de er blitt flere, er det lite i forhold til andre land. Det er uheldig at det ikke er gunstig å investere i verdipapirer i Norge. Det er jo vanlig verden over.

Private eiere utgjør bare fire prosent av Oslo Børs. Det er uheldig, mener børsdirektøren.

– For norsk økonomi er det mye mer å hente med å ta inn flere private småinvestorer. Det hadde vært mye mer gunstig om flere investerte i verdipapirer enn i hytte nummer tre, sier han.

– Mer da bør det skje lettelser skattemessig. Skattetrykket bør ned på samme nivå som for eiendom i alle fall. Da vil det kanskje endre seg.

– Å sette pengene i aksjer eller i fond trenger jo ikke være høyrisiko. Det bør være et godt alternativ til sparing. At vi har sett en økning i private investorer er bra. Men vi er fortsatt bare i startgropa.  

– Men hva skal en stakkars småsparer gjøre da? Finansavisene og nettfora er fulle av viktig-Per’er med «gode» råd og sterke meninger om hva som bør kjøpes og ikke?

– He, he. Det er mange som har sterke oppfatninger og meninger, ja. Det er litt sånn det er, konstaterer Amundsen.

– Men du bør vel kunne gi noen kvalifiserte råd til en kommende, om ikke børshai, så i alle fall en liten børshvitting?

– Det viktigste rådet er å spre seg. Ikke legg alle eggene, eller pengene, i én kurv.

Så bør du bygge deg en liten base med trygge selskaper. Når du har den basen kan du, hvis du vil, prøve deg på noen litt mer risikable selskaper, sier Øivind Amundsen.

– På børsen er det jo «risk and reward» som gjelder. Jo høyere risiko, jo større muligheter til å tjene mye. Men det er en balanse her. Du må tåle å tape de risikable pengene. For muligheten er jo like stor for at du taper.

– Spre deg og tenk risiko. Ikke invester mer enn du tåler å tape, er rådet fra børsdirektøren.

– Alle snakker om «det grønne skiftet». Skjer det i virkeligheten? På Børsen?

– Det er et skift mot mer fornybar. Men foreløpig går det mer i grønne obligasjoner enn i grønne aksjer. Aksjer skal klassifiseres på en ganske konkret måte, og det er komplisert. Derfor er det enklere å handle grønt med obligasjoner, forklarer Amundsen.

For de som lurer: En obligasjon er et omsettelig gjeldsbrev. Du låner altså penger til en bestemt virksomhet, mens aksjer er direkte eierandeler i virksomheten.

– Det er åpenbart at det kommer stadig mer grønne penger i omløp. Og på Oslo Børs er vi små og lettbente. Vi snur oss raskt. Men, det er klart, fossil energi har vært viktig. Det er ingen tvil om at Norge har levd godt på olje og gass.

Ville bli sjef

– Du er jo jurist i bånn. Hvorfor finans?

– Det er litt tilfeldig. Da jeg var fersk advokatfullmektig hos Wikborg Rein på 80-tallet ble jeg satt til «å rydde i verdipapir» etter den store konkursen i Nokas Securities. Jeg jobbet med verdipapirer i to år, og da var løpet kjørt. Jeg likte det.

Løpet gikk videre til Oslo Børs, der han først var i to år. Så ble unge Amundsen hentet inn til konsernledelsen i KLP, før han igjen havnet på advokatkontor som partner i Selmer. «Der jobbet jeg kun med verdipapirer».

I 2010 kom han tilbake til Oslo Børs som leder av juridisk avdeling og noteringsvirksomheten. Og på Børsen har han vært siden.

Men det startet på sjøkrigsskolen. Selvsagt gjorde det det. Øivind Amundsen ville bli sjef når han ble stor.

– Jeg tok krigsskolen for å få lederkompetanse, ja, erkjenner han. – Jeg ville bli sjef.

– Og jeg tror nok det var en nyttig lederskole. Å bli nestkommanderende som 24-åring på et minefartøy fult av unge soldater. Du lærer av det.

Men han har mer å rutte med enn sjømannskap og jus. Øivind Amundsen er den første juristen som har tatt det såkalte AFA-studiet ved Norges handelshøyskole. AFA er den «autoriserte finansanalytiker-utdanningen», og er ikke å anbefale for ikke-økonomer.

– Jeg ble advart. «Det er ikke for jurister». Da gikk det en faen i meg. Og siden har jeg faktisk undervist ved AFA-studiet i 10-12 år.

Er nok litt vanskelig

– Hva slags leder er du? Jeg tipper inkluderende og lyttende. Det sier alle.

– He, he. Jeg håper jeg er en inkluderende leder. Men jeg har nok en bestemt vilje også.

– Jeg er direkte og jeg sier fra. Men jeg mener jeg er lydhør. Det er høyt under taket her, og hvis den takhøyden skal være reell må det gå begge veier, sier Amundsen og tenker seg om et øyeblikk:

– Jeg tror ikke jeg er alt for vanskelig … Men litt vanskelig er jeg nok.

Så skryter han av folka sine. (Det gjør også alle …)

– Jeg har et virkelig godt team her. Jeg tenker at jeg skal være den dårligste juristen og den dårligste saksbehandleren, men den beste på strategi og kommersialisering.

– Handlingsrom er et begrep ledere liker å bruke. Hvordan står det til med ditt handlingsrom? Får du space nok, eller blir du detaljstyrt av franskmenn i Pan-Europa?

– Du får det handlingsvaret du tar. Innen rimelighetens grenser. Jeg tar den plassen jeg kan ta og vil ta. Jeg viser meg fram.

Merkur og naboene

Selv bor Øivind Amundsen i et gammelt trehus på Grünerløkka i Oslo sammen med sin samboer og to barn. Uten hage. Det passer ham utmerket. Hagearbeid er ingen lidenskap for børsdirektøren.

– Fritid?

– Jeg jobber mye. Men liker å holde meg i form.

– Birken og maraton, da vel?

– Birken er vel litt 2010, er det ikke?

– Jeg deltar ikke i slike konkurranser. Jeg drev litt med sånne ironman-greier når jeg var yngre. Men nå går det mest i korte løpeturer. Jeg liker turen opp langs Akerselva til Frysja, rundt Maridalsvannet og hjem igjen.

– Og det er en kort tur …?

– He, he. Kanskje ikke. Men det er ikke så veldig langt da.

Da vi går ut for å ta bilde foran det ikoniske børsskiltet, ser vi en av byens løsere fugler som har klatret opp på statuen av den romerske handelsguden Merkur på plassen foran inngangen.

Kirkens bymisjon er nærmeste nabo til Oslo Børs og mange som ikke har råd til å investere i verken aksjer eller fond henger rundt i området.

– Vi er glade i naboene våre. Og vi arrangerer grillfest med dem i børshagen en gang i året, forteller Øivind Amundsen.

Da intervjuet er over, kommer mannen fra statuen bort til oss for å slå av en prat. Han kaster på hodet mot inngangsdøra og spør om hva slags utdanning man må ha for å «jobbe der inne».

Jeg må stikke, men hører at Øivind Amundsen snakker om økonomer og jurister. Et godt stykke opp i gata snur jeg meg. De to karene står fortsatt og prater.