Lokalpatriot med globalt blikk

Det er ti minutter til arbeidsdagen begynner. Ivana Steiro slenger på seg gule regnsko og en gul regnjakke mens hun surrer sammen håret i en strikk. Det er alltid sjanse for litt regn så langt nord.

Heldigvis ligger produksjonsanlegget hvor hun er daglig leder, et steinkast unna huset hennes i Husby på den lille øya Tomma i Nesna. Kjøreturen tar mindre enn to minutter.

Nede ved brygga står en båt klar for å ta i mot en ny leveranse med rognkjeks – en liten fisk som brukes i oppdrettsnæringen som rensefisk. Det vil si at den spiser lakselus. I Norge fins det totalt 33 anlegg som produserer rognkjeks. Bare to av dem har kvinnelig leder. Steiro er en av dem.

Kjørte Norge på langs

Høsten 2016 oppdaget Ivana Steiro en jobbannonse som produksjonsbiolog, mens hun så etter jobber fra familiens hjem i Gjøvik. Hun var på utkikk etter ny jobb etter at selskapet hun jobbet for hadde omorganisert, noe som førte til at hun mistet jobben.

Jobben hørtes perfekt ut for en med hennes bakgrunn i akvakultur. Det eneste problemet var at hun aldri hadde hørt om Tomma eller hvor i landet det lå. Etter å ha søkt på jobben ringte hun daværende administrerende direktør i selskapet, Runar Fjellgaard, og spurte når hun kunne komme på intervju.

Et par dager senere tok hun med seg ektemannen og de to barna i bilen og kjørte 900 kilometer til Nesna i Nordland. Turen tok to dager med en overnatting like utenfor Trondheim.

– Dagen før intervjuet overnattet vi i Nesna. Jeg husker jeg hadde sommerfugler i magen, mimres hun mens hun studerer rensefisker som har sugd seg fast til vannkarene.

Etter en 40 minutters ferjetur ankom hun Tomma. Nede ved anlegget var det ingenting. Bare brakker og betong. Det var ikke noe sted hvor man kunne sette seg ned, alt var nedslitt. I dag ser det helt annerledes ut, med moderne og nye kontorlokaler og renoverte produksjonshaller.

– Selv om det var flere gode kvalifiserte søkere, var jeg ganske bestemt på at jeg skulle få jobben. Jeg hadde en god følelse, sier hun med et lurt smil.

Hun var den første som ble ansatt i Tomma Rensefisk som den gang var en oppstartsbedrift som var med i Kystinkubatoren.

En brå start

Midt i november 2016 fikk hun tilbud om jobben. Direktøren ville at hun skulle starte fem dager senere. Med andre ord hadde hun en knapp uke på å flytte hele familien og livet hun hadde etablert på Østlandet, opp i nord.

Styreleder i Tomma Rensefisk, Fjellgaard, utfordret henne på mange områder for å få Steiro til å tenke ut løsninger selv. Det skulle ikke ta mange år før han ga henne stafettpinnen til selskapet og ba henne overta styringen.

Jeg liker å gi medarbeiderne frihet til å finne egne løsninger

– Da jeg tok over som daglig leder i 2018, sov jeg ikke på en uke. Alt skjedde ekstremt brått. Plutselig hadde jeg ansvar for flere ansatte og skulle forvalte millioner av kroner. Det var litt overveldende. Jeg er tross alt biolog, og det er mye innenfor økonomi, personal, og administrativt ansvar som var helt ukjent for meg, sier hun.

Jobben var ikke definert. Arbeidsoppgavene måtte hun selv finne ut av. Det har tilsynelatende gått bra. I fjor omsatte nemlig selskapet for 47 millioner kroner. De hadde 12 millioner kroner i utbytte. Mye av pengene ble brukt til å oppgradere lokaler og utstyr.

Prestisjetung nominasjon

Styrelederen sendte Steiro på hovedprogrammet til Nordnorsk lederutvikling i 14 måneder for å forberede henne på å ta over lederrollen i firmaet. En del av kurset var et valgfritt prosjekt som man skulle jobbe med hele året.

Det ble bestemt at de skulle sette Tomma på kartet. Mange av de lokale engasjerte seg i prosjektet og sammen klarte de å spre ordet om øya. Prosjektet var en suksess og Steiro ble, som eneste utlending, nominert til prisen «Årets Nordlending».

– I utgangspunktet liker jeg ikke å eksponere meg så mye – nettopp fordi oppmerksomheten kan vippe begge veier. Selv fikk jeg sjokk da jeg ble nominert. Det var mange delte meninger om jeg var verdig nominasjonen, og det ble ganske mye støy. Jeg syns bare det var hyggelig å bli nominert.

Selv om Tomma ikke kan sies å være verdens navle, har Steiro, i tillegg til lederjobben, brukt mye av fritiden på å skape blest rundt øya. Hun har reist land og strand rundt på konferanser for å spre ordet om fremtidsplaner, forretnings- og arbeidsmuligheter på øya.

– Ingen vet at vi eksisterer hvis vi ikke reiser ut og forteller folk om oss. Da må noen ta ansvar å gå foran og eksponere både seg selv og samfunnet, hvis ikke blir vi faktisk lagt ned av folk langt vekk, som ikke aner at vi eksisterer.

På Tomma må man skape trivsel selv. Folk som flytter dit vet at man ikke kan gå ut på restauranter å spise middag, skal man være sosial, må man komme sammen og lage middag i lag.

– Vi prøver å skape utvikling her ute i havet, og da man kan ikke sette seg ned å klage på ting man ikke kan forandre. Man må ta tak i det man faktisk kan gjøre noe med, tro på seg selv, og gi gass.

Superkvinne som mentor

Da Steiro bodde på Østlandet deltok hun i et program med mentorordning for innvandrerkvinner. Hun trakk det lengste strået og sikret seg den tidligere Akademiker-lederen og nåværende statssekretær i arbeids- og sosialdepartementet, Christl Kvam, som mentor.

– Hun er en superkvinne som får til alt. Jeg lærte en hel del av henne. På den tiden lurte jeg på hvordan hun fikk alt til å gå opp, men nå har jeg på en eller annen måte klart å skape tid til å gjøre alt jeg må og vil gjøre også.

For selv om det er kronglete å komme seg noe sted fra Tomma, har ikke det satt en stopper for reiselysten til Steiro.

– Er det dårlig vær, kommer du deg ikke over til fastlandet med ferja. Det har skjedd noen ganger. Men det bryr jeg meg ikke om. Det er ingenting som kan stoppe meg når jeg først har bestemt meg for å dra et sted, sier hun muntert.

Foto

Ivana Steiro er utdannet biolog, men etter at han ble daglig leder måtte hun også ta fatt på arbeidsoppgaver innenfor økonomi, personal, og administrativt ansvar. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Ekstrovert leder

Steiro beskriver seg selv som en veldig direkte og ekstrovert leder med en hel del pågangsmot. I tillegg liker hun å studere andre ledere for å fange opp nye ferdigheter.

Hvilke lederkvaliteter mener du er viktige?

– Som leder må man investere i sine ansatte og man må faktisk gi dem skikkelig lønn. Jeg liker å gi medarbeiderne frihet til å finne egne løsninger. I tillegg er det viktig å tilby ansatte kurs slik at de kan tilegne seg ny kunnskap. Det er en ekstremt rask utvikling i bransjen, og dessuten  blir det kjedelig i lengden dersom man ikke får faglig påfyll.

Teambuilding står også på listen over aktiviteter hun mener er viktig for å skape et godt arbeidsmiljø. Den siste turen hun tok med medarbeiderne sine på var på rib-tur på havet.

Hva gjør du når konflikter oppstår på arbeidsplassen?

– Det oppstår  konflikter mellom medarbeiderne, det tror jeg er noe alle ledere må forholde seg til, alltid. Ofte er det snakk om kulturkrasj. Det skjer når man har ansatte fra fem ulike nasjonaliteter. Jeg misliker konflikter, men jeg tar dem på alvor når de oppstår og snakker med de involverte. Hvis man venter blir det bare verre, sier hun, før hun legger til at «personalledelse er krevende, og det tar tid å bli vant til det om han aldri har drevet med det før».

Unnslapp bombene

Det å håndtere vanskelige situasjoner var noe 41-åringen lærte tidlig i livet. En vårdag i mars for 20 år siden skulle hun og noen studievenner på kino for å se en premiere som begynte klokken 20.00 på kvelden i studiebyen Beograd.

I stedet for at filmen begynte å rulle, kom en mann gående inn i salen og formidlet det dystre budskapet om at bombing av Serbia ville starte neste morgen. Filmen var avlyst og de måtte komme seg hjem. Serbia var i krig med NATO.

– Det var total stillhet i salen. Ingen rørte seg. Alle bare så på hverandre. Det eneste jeg maktet å gjøre var å gråte.

Foreldrene hennes ringte og ba henne komme hjem med en gang. I ukene som fulgte kunne de hørebombeflyene fra Aviano-basen i Italia komme nærmere og nærmere. Dette varte i neste tre måneder – i 78 dager.  Blant annet ble nabobyen Cacak, bombet. Den ligger bare 22 km unna hjemmet hennes.

– Vi viste aldri hvor de kom til å treffe.

Etterhvert ble Steiro så vant til lyden av bomber som smalt. Etter en og en halv måned gikk hun tilbake til forelesninger på universitetet. En morgen på vei til skolen bombet de en serbisk TV-stasjon. Røyken steg opp. Universitetet lå 2-3 kilometer fra bygget.

– Jeg husker jeg tenkte «Vi er midt i Europa. Hvordan kan dette skje?».

Problematisk med autoriteter

Steiro flyttet hjemmefra da hun var 14 år gammel. Målet hennes var egentlig å bli veterinær, og for å bli det måtte hun flytte til Beograd, 100 kilometer fra foreldrenes hjemby.

– Grunnen til at jeg flyttet var fordi jeg har problemer med autoriteter. Faren min var veldig streng, selv om jeg ikke gjorde noe galt.

Hun fikk sin første kjæreste da hun var 19 år og smakte alkohol for første gang da hun var 20.

– Det er ikke rart noen barn gjør opprør mot foreldrene dersom de holder for stramt i tøylene. Jeg liker frihet og nektet å bli undertrykt. Selvfølgelig var det stressende å ta vare på seg selv som 14-åring, men man lærer å ta vare på seg selv.

Beslutningen om å forlate landet tok hun da hun som student var på utveksling i Belgia i tre måneder. Det var første gang hun innså hvor korrupt hennes eget hjemland var – og at det fantes bedre alternativer utenfor landets grenser.

Selvfølgelig var det stressende å ta vare på seg selv som 14-åring, men man lærer å ta vare på seg selv

– Du må bestikke folk for å få deg en skikkelig jobb. «Herregud, hva slags land er det jeg bor i», tenkte jeg da jeg returnerte fra Belgia. Jeg skjønte at det bare kom til å gå nedover om jeg var værende.

Fra 2012 til i dag har 640.000 serbere flyttet ut fra landet. Dette er høyt utdannede mennesker.

– Det er katastrofe for landet. Jeg var blant topp ti på inntakseksamen til universitetet, og på grunn av det fikk jeg stipend til å studere. Den dårlige samvittigheten slår av og til inn når jeg tenker på at jeg kunne hjulpet landet mitt på en måte. Jeg ga ingenting tilbake. Når det er sagt, vet jeg at jeg har et bedre liv nå enn det jeg noensinne ville hatt i Serbia. Jeg vet også at jeg neppe kunne gitt noe særlig tilbake, nettopp på grunn av korrupsjonen. Når man ikke benytter sine menneskelige ressurser, må man nesten forvente at de flytter på seg.

De siste årene har Steiro reist tilbake i Serbia to til tre ganger i året for å besøke familien.

Omgås positive mennesker

Steiro har alltid vært påpasselig med å omgå seg med folk som hun ser opp til. Folk som snakker flere språk, reiser og fokuserer på studiene. Hele gjengen hennes fra studietiden har flyttet fra Serbia.

Det å omgås positive mennesker er en tradisjon hun har opprettholdt. Dette var mye av grunnen til at hun meldte seg inn i den internasjonale kvinneorganisasjonen og nettverket Ladies Circle da hun bodde i Gjøvik.

Ventelisten i byen var derimot for lang. Hun hater å vente og kjørte derfor 35 kilometer til Brumunddal for å være med i klubben der.

Da hun flyttet til Tomma ringte hun klubben i Mo i Rana og ble kjent med 20 nye damer på rappen. Takket være nettverket har Steiro fått både besøkt en rekke land, som Singapore og Hong Kong.

– Målet med nettverket er personlig utvikling, vennskap og frivillighet. Gjennom nettverket møter man fantastiske mennesker over hele verden, sier hun.

Ikke tid til TV

Inne i det nybygde huset til Steiro-familien finnes det ingen TV. Dette er et bevisst valg fra Ivanas side. Hun forstår seg ikke på mennesker som bruke store deler av livet sittende i sofaen fremfor TV-en.  

– Det er ikke et liv. Jeg savner ikke en gang å ha TV. Jeg vil heller se på en solnedgang enn en TV-serie.

Når barna kommer hjem fra skolen og barnehagen må de ta med seg hunden ut å leke. Når det er skikkelig dårlig vær får de selvsagt se litt på datamaskinen.

– Når barna har lagt seg kjører jeg ofte ut til enden av øya, et sted kalt Tomeidet, for å se solnedgangen å ta bilder. Livet skjer nå og jeg vil ikke kaste det bort fremfor en TV-skjerm.