Hoppsjef med beina på jorda

Jeg er jo bare en person, men i denne personen finnes det noen egenskaper som gjør at jeg kan lede, eller at jeg bare rett og slett gjør det. Jeg tror at i innenfor tradisjonell lederfilosofi, er jeg ikke en typisk leder. Industriledelse har kontroll eller utøvet kontroll. Min måte å lede på er å gi myndighet og ansvar, la folk få feile og korrigere når det feiles, sier Clas Brede Bråthen.

– Jeg har ikke kapasitet til å fortelle alle hva de skal gjøre. Jeg lar heller medarbeidere få frihet og myndighet innenfor de ansvarsområdene de har.

Bråthen tror de fleste som jobber sammen med ham også er enig i at de opplever en veldig stor grad av frihet.

– Kanskje tidvis litt for stor frihet, som følge av at vi stort sett er på forskjellige steder hele tiden.

Aldri fordømmende

Clas Brede Bråthen er nemlig daglig leder av hele hoppvirksomheten i Norge. Uansett om det er skiflygning i Vikersundbakken, Holmenkollen som skal bygges om eller om det er nye trenere som skal ansettes, nye utviklingsprosjekter eller barneidrettsbestemmelser som skal følges, så er det hans ansvar.

Mye handler om Clas Brede Bråthens oppvekst, mener han selv.

– Jeg skal være forsiktig med å være psykolog, men mine foreldre lot meg erfare mange forskjellige ting, hele tiden. Det må tidvis ha vært jævla slitsomt for dem. Jeg har også hatt ledere rundt meg som ga meg friheten, som lot meg feile, som korrigerte meg. De sto alltid støtt i ryggen min når jeg hadde gjort noen dårlige valg. De var aldri fordømmende, de hadde bare en refleksjon over det som skjedde, og så var det å komme seg videre.

Blitzlampene

Vi står på verandaen på Clas Brede Bråthens enebolig og ser ut over Mjøndalen. Hans gamle hoppbakke, Vikkollen, rekorden er på beskjedne 54 meter, ligger rett borti åskanten. Her var han første gang som seksåring, med hånden fast i bestemors. Lite visste han den gangen at han skulle bli sjefen for hele hopp-Norge

– For meg er det en naturlig del av den rollen jeg har å deligere. Det er ikke alle som velger en slik løsning, men jeg, og vi, har en filosofi om at alt henger sammen med alt.

Det vi TV-tittere er opptatt av, er skihoppernes opp- og nedturer.

– Vi skal være der når hopperne er på toppen av seierspallen, sier Clas Brede Bråthen. – Når vi får blitzlampene på oss og sola skinner og alt går bra. – Og vi skal være der når de kompliserte dagene kommer.

Frivillige

Bråthen er opptatt av at ikke bare utøvere og ledere får sin del av æren når norsk hoppsport flyr høyt.

– Vi er prisgitt alle som legger ned uendelig mange timer med frivillig arbeid. Hvis vi ikke er flinke nok til å fortelle både dem og omverdenen om at vi er prisgitt jobben de gjør, og er takknemlig for den innsatsen, og løfter dem frem så ofte vi kan, fører det til at de ikke føler de blir så verdsatt som de fortjener.

– Vi bruker mye tid på reise rundt i Norge for å besøke de som jobber frivillig, fortsetter Clas Brede Bråthen. – Da knytter vi grasrota opp til de mest profilerte hopperne. Og det er det jeg mener med at alt henger sammen med alt.

Hoppsjefen mener det fremdeles finnes store utviklingsmuligheter for å kunne ta ut et mye større potensiale i hoppsporten enn det man klarer under dagens organisering.

Per i dag er Norges Skiforbund organisert på en måte som gjør at hoppdelen har ansvar for absolutt alt, bortsett fra der hvor de store pengene er i omløp, i World Cup-rennene.

– Hvis vi hadde hatt ansvaret her, ville vi økt lønnsomheten, mener Clas Brede Bråthen.

– Det ville også føre til at de som jobber frivillig vil få enda bedre hjelpemidler som igjen fører til at enda flere vil hoppe på ski, noe som igjen fører til at enda flere ønsker å jobbe frivillig.

Det er vanskelig å ikke havne i kompliserte og ubehagelige situasjoner når du er en frittalende person som meg

Hopp-kjærligheten

– De som er frivillige i dag har en gang selv hoppet på ski og fått gode opplevelser. Hele mitt engasjement innen hoppsporten handler om en form for kjærlighet eller takknemlighet for det jeg selv har fått oppleve gjennom foreldre, trenere og frivillige. Jeg har veldig lyst til å bidra til at alt dette, når jeg leverer det fra meg, går litt av seg selv. Det er stort når snøballen kan rulle videre.

– Du har en sterk kjærlighet til hoppsporten?

– Jeg kan ikke huske annet enn at skihopping har vært det viktigste i livet mitt, bortsett fra familiære relasjoner og alle de tinga der som er det aller viktigste i livet.

Clas Brede Bråthens barndom handlet om at han hadde en far som var tidligere skihopper og som hadde nettopp denne kjærligheten til denne idretten som gjorde at han etter å ha lagt opp var med på masse frivillig arbeid. Faren var engasjert lenge før Clas Brede Bråthen selv hadde begynt å hoppe.

Farens kjærlighet for hopp har sønnen arvet. «Arvesølvet», kaller han det.

Foto

– Vi er prisgitt alle som legger ned uendelig mange timer med frivillig arbeid, understreker hoppsjef Clas Brede Bråthen. (Øyvind Risvik)

Maskoten

– Det var aldri noe press om at jeg skulle begynne å hoppe, sier han. – Men jeg fikk være med faren min i bakken og fikk stå og se på og ble kanskje en liten maskot for de eldre hopperne i miljøet i Mjøndalen. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å hoppe selv, og jeg ble ivaretatt av dem som var «de store og tøffe gutta».

– Den gangen var det et røft miljø i Mjøndalen. De fleste som hoppet på ski var nok ikke av de som hadde S i orden og oppførsel. Men det har blitt veldig bra folk av dem. Alle tok vare på hverandre, det ble et slags brorskap ut av det.

– Vi var ikke mange, 10 - 15 gutter i 6 -14 års alderen. Jeg fikk en slags trygghet og selvtillit av å være sammen med større gutter. Og så har det vært både gode og dårlige opplevelser, som i livet ellers.

– Hoppmiljøet i dag er ikke perfekt, men det er et miljø hvor folk bryr seg om hverandre, på tross av, og på tvers av landegrenser og etnisk opprinnelse. Det er den fellesgreia jeg er fascinert av.

– Det kan kanskje være så enkelt at når du står på toppen av en hoppbakke og er litt nervøs og de andre rundt deg vet hvordan du har det, så finner du et fellesskap.

– Jentehopperne er noe av de tøffeste jeg vet om, skynder Clas Brede Bråthen seg til å si. – Maren Lundby er en av de mest solide utøverne som går i to hoppstøvler. Da hun vant OL, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake.

Er jeg god nok?

– Er du blitt en farsfigur for hopperne?

– Jeg vil heller være en fyr de kan komme til når det er krise. De skal vite at uansett hva de har gjort, vil jeg prøve å hjelpe dem ut av det.

– Når det ikke går som forventet, er min rolle å være der. Jeg skal aldri fortelle dem hva de skal gjøre, heller ikke gå inn og stille alt for mange spørsmål. Jeg skal bare være naturlig interessert, og få dem til å skjønne at om det er noe de lurer på, så kom og spør.

Når det stormer som mest i kompliserte situasjoner blir også eliteutøvere litt mer søkende og kommer og spør: Er jeg god nok? Er det meg det er noe feil med?

– Det er helt naturlig å spørre slik. Utøvere som ikke presterer på det nivået de vet de har potensial til, og som blir satt under press av ytre omgivelser, av ledere eller media, får en form for usikkerhet. Det er ikke mange spørsmål du skal stille før denne usikkerheten kommer tydelig frem. Da handler det om å bruke den livserfaringen jeg har. Når man er femti, som jeg er blitt, har man vært gjennom en del ting her i livet som er mye alvorligere enn å ikke prestere på en idrettsarena.

En bedre person

Joda, det er verre ting her i livet enn ikke å hoppe langt på ski.

– Men for den hopperen som der og da ikke får det til, så er det ikke noe som er verre, sier Clas Brede Bråthen. – Da bør svarene bli funnet av vedkommende selv. Da kan veien videre bare bli formet av den som eier prosessen. Eierskap til prosessen er viktig for å få gode resultater.

Clas Brede Bråthen har selv hatt noen trøkker i livet som har vært komplisert å takle.

– Jeg mistet far for syv år siden og vært med i en alvorlig bilulykke, sier han. – I ti dager lå jeg på sykehus i Tyskland, kvestet, med brukket lårbein og livredd for at kameraten min skulle ha omkommet.

– Jeg tror alle de kompliserte episodene har vært sjelsettende i livet, de har gjort at jeg har utviklet meg, forhåpentligvis til en bedre person. Jeg tror jeg er blitt bedre til å se større perspektiver. Jeg sier ikke at man må gjennom trøkkene, men for meg kan det se ut som det har bidratt til utvikling.

Isen brutt

– Hva gjør du når en av hopperne eller en medarbeider har et alvorlig problem?

– Det har blitt en del slike ting opp etter årene, personlige kriser av forskjellig karakter. Vi har hatt dødsfall og selvmord, alt sammen av dyptgripende karakter, forteller hoppsjefen.

– Har noen problemer på hjemmebane og føler at dette går ut over jobben, kommer de til meg, fortsetter Clas Brede Bråthen.

– Takk for at du gjør det, den tilliten setter jeg stor pris på, sier jeg. Og så må vi finne ut av hvordan vi skal løse det på best mulig måte. Hva har skjedd? Hva tenker du om det? Jeg må stille masse spørsmål for at de selv skal kunne finne svaret. Og så er det sånn at uansett hvor mye de har surret det til, så har jeg mest sannsynlig vært borti noe lignende selv, eller jeg kjenner noen som har vært gjennom det. Da er isen brutt. I det øyeblikket jeg sier at den dritten du sitter i, har jeg vært i selv.

Hater urettferdighet

– Hva mener du med «den dritten»?

– Det er vanskelig å ikke havne i kompliserte og ubehagelige situasjoner når du er en frittalende person som meg.

– Bilulykken var jeg ikke stolt av. Men det å dele og lede viser at jeg er fryktelig langt unna det å være perfekt. Jeg har trått i mye, jeg har havnet i mange vanskelige situasjoner.

– Jeg er naiv, fortsetter han. – Naiviteten er både en gave og et problem. Jeg er ikke redd for å ta sjanser, selv om jeg er blitt mer reflektert nå som jeg nå er blitt eldre. Jeg er mer konsekvensorientert.

– Jeg hater urettferdighet så mye at jeg kan sikkert være krevende å forholde seg til i slike situasjoner, spesielt mot de jeg mener opptrer lite etterrettelig. Jeg blir provosert av urettferdighet. Da smeller det. Muligens kommer det fra at jeg er vokst opp i relativt enkle kår og aldri hatt fordeler av noe annet enn det jeg skapte meg selv.

– Møter jeg noen som står i veien for at vi skal kunne nå målene våre, sier Clas Brede Bråthen og slår i kjøkkenbordet, – da kan jeg bli utrivelig, da er jeg nok ingen sympatisk person. Jeg har en måte å argumentere på som kan være slitsom for motparten, har jeg fått høre. Der kommer ureddheten inn.

Maren Lundby er en av de mest solide utøverne som går i to hoppstøvler. Da hun vant OL, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake

Mentoren Zajk

– Men når hopperne vinner, blir Clas Brede Bråthen blank i øynene. Du er et følelsesmenneske som gjerne griner på TV-skjermen?

– De tårene som kommer der, de kommer ikke fordi det er gått bra i konkurransen. Mine tanker går til far og alle de jeg ønsker skulle være der.

– Jeg er blitt formet av mennesker som ikke lenger er her. Det er det vanskelig å prate om nå,også. Det er tanker som bare kommer, jeg klarer ikke å styre det. Når jeg står på sletta under OL eller VM, når tankene kommer om at 'tenk om far hadde fått oppleve dette', da er det ikke lang vei til følelsene.

– Jeg tenker på alle de menneskene som har betydd mye for meg og hoppsporten. Det er det som gjør at tårene kommer, ikke det at jeg er så fascinert over våre egne utøveres fullkomne prestasjoner.

Ludvig Zajc var en av Clas Brede Bråthens trenere da han kom på landslaget.

– Han har vært en av mine aller beste mentorer, sier han. – Jeg trenger noen som bryr seg om meg og som ikke behøver å forsterke verken den ene eller andre siden av situasjonen. Slik var Zajc.

– Vedkommende skal være der, og gjennom sin klokskap skal personen være noen jeg kan prate fortrolig med. De er aldri fordømmende, de er ikke perfekte, men for meg er de perfekte. Jeg kan lære litt om at sånn vil jeg være selv.

Blir satt på plass

Clas Brede Bråthen har et tilfredsstillende ego, men har en like god dose med selvinnsikt.

– Jeg er ganske selvkritisk og har et mantra som sier at jeg må bli littebittegrann bedre hver dag, sier han. – Klarer jeg det, så overlater jeg bedømmelsen av min jobb til de nærmeste, det er de som kan gi meg karakterer. Og det er jeg ikke redd for å få, jeg liker å bli satt på plass av mine egne.

– Det har nok skjedd at jeg har dratt ting for langt og folk har kommet og bedt meg om ikke å være så emosjonell, men heller anbefalt meg å puste litt meg magen.

– Hvordan takler du uenighet på jobben?

– Saklig uenighet er selve grunnlaget for utvikling, sier Clas Brede Bråthen. – Friksjon skaper gjerne varme. Noen hevder nok at jeg ikke tåler det, men det er når jeg oppfatter at diskusjonen er usaklig, jeg tenner, når argumentasjonen går på synsing fra besserwissere og ikke har forankring i noen som helst form for saklighet. At det bare slenges ut beskyldninger uten at det legges noe bak det. Da kan jeg si: beklager, dette har jeg ikke tid til. Vi kan ha tøffe diskusjoner om hvordan vi skal utvikle oss, vi har det hele tiden, og det synes jeg er veldig bra. Jeg er glad i å diskutere.

Konsekvenser

– Trygghet skapes av klare rammer, fortsetter Clas Brede Bråthen. – Trygghet er et fundament for å ta ut potensialet. Medarbeidere ønsker sterke ledere når situasjonen krever det, og medmennesker når situasjonen krever det. Noen ganger skal jeg være empatisk og andre ganger en steinblokk. Men til syvende og siste er jeg opptatt av er hva slags rammer og regler vi forholder oss til. Og hva slags konsekvenser brudd på disse rammene får.

– Jeg mener vi har vært flinke i å håndheve konsekvenser ved avvik. Der er lederskapet vårt veldig bra. Vi prøver aldri å lure oss unna disse konsekvensene. Fordi vi vet at de slår tilbake. Hva skal vi gjøre neste gang avvik skjer? Er det ikke konsekvenser, behøver vi jo ikke regler.

– Hvilke konsekvenser?

– Jeg har sagt opp folk på grunn av illojalitet. Jeg har hatt personer i systemet som har jobbet mer for seg selv enn systemet. Når jeg gjennomskuer det, har ikke samarbeidet noe fundament.

Noen ganger skal jeg være empatisk og andre ganger en steinblokk

Gode opplevelser

– Har hoppsportsjefen noen snille sider?

– Jeg liker å tenke på meg selv som et empatisk menneske. Jeg tror gode venner beskriver meg som snill. Jeg er glad i folk, og setter pris på andre mennesker. Jeg kommer fra en oppvekst hvor jeg har lært at man kommer lengst med et smil og omgjengelighet. Jeg møter mennesker med åpent sinn uansett hvor i verden de kommer fra, eller hva slags bakgrunn de har. Et åpent sinn gjør at møter med andre kulturer og mennesker blir utelukkende positivt.

– Har du noen tanker om meningen med livet?

– Det er et vanskelig spørsmål. Men for meg betyr det å gi andre mennesker gode opplevelser ved hjelp av mitt nærvær. Hvis livet til andre mennesker, som betyr noe for meg, kan bli litt bedre ved ting jeg gjør eller bidrar med, da har reisen vært fin.

– På oppsummeringsdagen kan jeg finne ut om noen har fått en god reise. Selvfølgelig gjelder det nær familie, men også andre jeg omgås. Jeg er opptatt av noe så enkelt som å gi de som trenger det en klapp på skulderen, gi dem anerkjennelse for den de er.

– Det er viktigere å gi denne klappen på skulderen til den som har mislykkes med et hopp, enn det å stå å juble sammen med den som vant. Det er mange nok som tar seg av de som har suksess. For den som sitter der og gråter kan jeg gjøre en forskjell, jeg kan gi støtte og være der.

Foto

Stefan Kraft fra ­Østerrike setter verdensrekord på 253 meter i Vikersund­bakken i 2017. Denne helgen jaktes nye rekorder. (Terje Bendiksby / NTB scanpix)

Vanvittig

I helgen – 15. – 17. mars 2019 går siste rennet i RAW AIR-turneringen i skiflygingsbakken i Vikersund.

– Det kan virke helt uvirkelig, men når det hoppes over 250 meter i Vikersundbakken, er det bare å gi seg ende over.

Verdensrekorden på hele 253 og en halv meter kan synes helt vanvittig. Da Stefan Kraft satte rekorden i fjor fikk Clas Brede Bråthen gåsehud. Denne weekenden forventer hele Norge at rekorden skal komme tilbake i norske hender. Selv er hoppsportsjefen mer opptatt av spenningen. Selv har han hoppet 154 meter, før han la opp i 1996. Det var enormt langt den gang.

– Da jeg satt på bommen var jeg livredd, sier han.

Siden har Clas Brede Bråthen aldri tatt på seg hoppdressen igjen.

For Clas Brede Bråthen er dagene under skiflyvningsdagene i Vikersund de beste i året, ganske enkelt fordi det skjer i bakgården hans.

– I Vikersundbakken har jeg vært i siden jeg var liten, og jeg har et forhold til folk og bakke og miljø. Disse dagene representerer det jeg setter mest pris på ved idretten i Norge, frivilligheten. Uansett hvem jeg møter så smiles og prates det. Og siden vi som regel har hoppet bra her, så er det enda lettere å være i godt humør. Jeg vet det vil bli en fantastisk helg.

– Jeg skulle ønske at skiforbundet i større grad skulle forstå hvor stort dette er. Det er ingen ting på kulturfronten som er større. Det er så svært. Det sitter 160 millioner TV-tittere og ser på noe som skjer ved lille hvitmalte Heggen kirke.

Clas Brede Bråthen kan ikke skjønne annet enn at dette burde kulturminister Trine Skei Grande være med på.

– Jeg er ikke opptatt av om verdensrekorden blir tatt tilbake, hopp er forbundet med spenning om hvem som vinner. Og at den skal respekteres.