DNA i ryggraden

Guro Elisabeth Lind sitter foran meg – frisk, klarøyd, usminket, i en lysgrå strikket linkjole, lysgrå sandaler med moderate hæler og med en askeblond flette hengende over venstre skulder. Hun er en av Norges ledende kreftforskere – og fortsetter å lede sin forskningsgruppe i 20 prosent stilling. Så hun er godt kjent i forskerkretser, mindre i offentligheten.

Men hun har en liten hemmelighet. Den nye lederen i Forskerforbundet har nemlig en femten centimeter lang tatovering som jeg ikke kan se, i form av en DNA-dobbelheliks, tatovert helt nederst på korsryggen. Det er ingen tilfeldighet.

– DNA-heliksen er nøkkelen til alt liv, oppskriftsboken for alle arter, sier 42-åringen som lever og ånder for sin kreftforskning. Hun ble professor i en alder av 36 og har ledet sin egen forskningsgruppe ennå lenger.

Toppforsker

Hun har sittet som leder for Forskerforbundet et drøyt halvår nå. Jobben fikk hun etter at å ha brukt de siste ti årene på å bygge opp en forskningsgruppe med ti medlemmer, og de nettopp hadde fått et viktig gjennombrudd i forskningen på hvem som får tilbakefall av blærekreft. Flertallet av disse pasientene får nemlig tilbakefall, og store summer blir brukt på å følge dem opp. Undersøkelsen som brukes i oppfølgingen er dessuten både hyppig og smertefull.

Så her sto mye på spill, både for pasientene og samfunnsøkonomien. Forskerteamet hadde fått penger – helseregionene hadde gått sammen om å sponse prosjektet med 20 millioner – til å teste ut resultatet fra de største sykehusene i landet.

Og akkurat da ble hun spurt om hun ville bli leder for Forskerforbundet.

– Dagbladet lurte for noen år siden på om du blir den nye Anne Britt Moser, altså vår neste nobelprisvinner i medisin. Har du lukket døren for egen forskning nå som du går over i en tung lederstilling?

– Absolutt ikke. Jeg har ikke hoppet av forskningen. Det er min lidenskap for forskning som har gjort at jeg sitter i dette vervet. Jeg ha brukt store deler av livet på å bygge opp en forskningsplattform. Men jeg kunne hun ikke si nei til en mulighet til å fremme forskernes kår og forskningens stilling i Norge, sier Lind.

– Har du noen gang drømt om å få Nobelprisen?

– Nei!Målet mitt med forskning er å hjelpe kreftpasienter.

– Jeg har gått mine barnesko i forskermiljøet, fra doktorgrad til professorat. Så da jeg ble tilbudt en av de viktigste jobbene i Norge for å legge premissene for utforming av forskningspolitikken og styrking av forskernes kår i årene fremover, kunne jeg ikke si nei. Selv om det var litt dårlig timing, utdyper hun.

Politikk

Det er ikke første gangen hun er blitt headhuntet. Da lederjobben for den nyopprettede organisasjonen Akademiet for yngre forskeres skulle besettes i 2015, ble Guro Lind spurt om å bli den første lederen – uten å ha søkt da heller.

Det var litt uklart hva Akademiet for yngre forskeres skulle være, forklarer hun, om de skulle bli et faglig nettverk slik tilsvarende organisasjon primært er i andre nordiske land, eller om de skulle bli mer av en politisk organisasjon. Det var hun som staket ut veien mot en forskningspolitisk organisasjon. Og det er derfor hun nå sitter der hun gjør.

Da jeg startet som forsker, hadde vi ikke tellekanter i samme grad

Jeg spør Lind om hennes gode og dårlige egenskaper, slik man gjør på et standard jobbintervju, og dette synes hun er moro – for noe slik har hun ikke vært med på før. Hun har jo aldri vært på noe jobbintervju. Jobbene kom til henne. Hun tenker seg om, og sier spørrende:

– Kanskje at jeg kan få litt for kort lunte hvis jeg får for lite egentid?

– De beste egenskapene, da? Kanskje samfunnsinteressert, pliktoppfyllende, faglig sterk ...

– De beste egenskapene bør definitivt andre dekke, men jeg mener lagspill er løsningen på det meste. Jeg er også løsningsorientert, har en høy arbeidskapasitet og setter pris på en livsinnstilling der glasset alltid er halvfullt.

– Og så er jeg pent lyttede. Men først og fremst at jeg vil noe. Jeg vil ha en bedre forskningspolitikk. Politikerne trenger forskningen og et solid kunnskapsgrunnlag. Næringslivet trenger oss. Da må vi få muligheter til å levere topp kvalitet.

«Lærerungen» fra Dokka

Hun er født i Kirkenes, vokste opp på Dokka, og foreldrene var fra Oslo. Hun lyder standard øst-norsk, men dialekten dukker opp igjen når hun snakker med søstrene og andre fra hjembygda, forteller hun.

Jeg lurer på om foreldrene var leger, for hva setter en slik rakett i en ung kvinne fra bygde-Norge? Men nei: Begge to var lærere, i tillegg til å være innflyttere. Ingen av delene var noen ubetinget fordel i et lite bygdesamfunn. Hun ser ikke ut som noen som noen nerd, mer som en moderne Synnøve Solbakken, men det var nerderollen unge, skoleflinke Guro fikk blant jevnaldrende på hjemstedet.

– Du var sikkert en sånn som fikk 6 i alle fag? Satte man pris på det i ungdomsmiljøet der du vokste opp, eller var det vanskelig?

– Jo, jo, sier hun og vrir seg litt. – Jeg var «lærerungen». Det var ikke positivt på Dokka.

Jeg spør om hva som var regnet som kult blant ungdommen på Dokka, sport for eksempel, eller å henge med de kuleste gutta utenfor storkiosken? Hun svarer:

– Det var vel slik det ofte er på mindre steder, sport og korps, men også hjemmebrent og råning og sånt. Man skal ikke peke seg ut i noen retning. Nå snakker jeg generelt. Jeg vil ikke si et stygt ord om mine klassekamerater. Jeg var flink i sport også, så jeg hadde mine miljøer. Volleyball og turn. Turnbakgrunnen gjorde at jeg ble plukket ut til å danse som vette på åpnings- og avslutningsseremonien under OL på Lillehammer. Jeg pendlet en hel vinter til Lillehammer for å trene i Lysgårdsbakken. Jeg prøvde håndball og fotball også, men uten talent. Musikk betydde mye for meg, jeg spilte tverrfløyte i korps og øvde en time hver dag på det. En stund tenkte jeg på å søke Musikkhøgskolen, men la det snusfornuftig fra meg fordi jeg ikke kunne se noe trygt levebrød i det.

Meitemark

Som barn ble hun ferdig med alt skolearbeidet på mandag. Elevene fikk nye oppgaver på fredag, forteller hun. Det ble kalt «ukekalenderen», og Guro gjorde selvsagt hele ukens skolearbeid i løpet av helgen.

– Resten av tiden satt jeg bakerst i klasserommet og spilte «slangen» på pc-en.

Hva slangen er? Det var et av de tidligere dataspillene.

– Skolen den gang var ikke lagt opp for elever godt over snittet, mer mot de middels og mot de som hadde problemer med å henge med. Jeg forstår at det er bedre nå, og det er jeg glad for. Det er lagt opp til at flinke elever kan hospitere på høyere klassetrinn og til og med ta universitetsfag, sier hun.

– Var det kreft i familien som styrte deg mot medisinsk forskning?

– Nei, det var rett og slett noe jeg leste i en lærebok som 17-åring. Det stod at forskerne visste hvordan to grupper mikroorganismer beveger seg. Den ene gruppen beveger seg ved at den har en lang hale, mens den andre gruppen har små hår som mikroorganismene bruker til å svømme med. Men det fantes også en tredje gruppe, leste jeg, og forskerne visste ikke hvordan disse beveget seg! Det var da jeg skjønte at det er noen som forsker frem det som står i lærebøkene, at kunnskapen ikke er gitt en gang for alle. Dette fascinerte meg.

– Du har en sønn på snart ti år, du tar vel han med på Teknisk museum og inspirer ham til å studere realfag?

– Ja, vi går på Teknisk museum. Men mye viktigere: Vi går turer i skogen! Målet mitt er ikke at han skal bli en liten forsker, men at han skal undre seg over naturen og glede seg over å være ute i den. Det gjør han. Da han gikk i barnehagen var han og en kamerat ute i skogen og kom hjem med lommen full og meitemark for å lage kompost. Det syntes jeg var kjempegøy. Vi hadde jo sett på meitemarkene sammen på vei til barnehagen. Men jeg kan tenke meg at noen mødre ikke ville ha vært fullt så glade for det.

Hun legger til: – Han er kanskje «lille professor»-typen. Det synes jeg er helt fint. Jeg gleder meg over å videreformidle det jeg selv er opptatt av.

Kickboksing

Guro bor med mann og barn på Røa i utkanten av Oslo vest. Mannen er lærer i norsk, samfunnsfag og kroppsøving, og hun synes de er en såre vanlig norsk familie.

– Det er ingenting å fortelle om oss, sier hun unnskyldende.

Jeg spør hva hun leser, og hun sier som så mange ledere «altetende, har dårlig tid til å lese skjønnlitteratur».

– Jeg leser det mannen min anbefaler. Hva jeg leser nå? «The Underground Railroad» av Colson Whitehead. Om hvordan slaver bygget jernbanen.

– Fritidssysler?

– Hvis jeg har fritid: Jeg baker. Jeg kan lese 30 oppskrifter på en spesiell type kake og velger elementer fra flere og setter sammen slik jeg tror det blir best. Og så justerer jeg neste gang jeg lager den samme kaken.

– Så du forsker mens du baker også? Hva mer – strikker du?

– He, he. Ja, jeg har nettopp strikket en Marius-gener til sønnen min. Rød, hvit og blå. Jeg elsker å gå på ski om vinteren. Gjerne om morgenen før jeg går på jobb.  

– Hva er det mest overraskende man kan si om deg?

– Kanskje at jeg har vært aerobicsinstruktør i tretten år, og finansiert studiene sånn? I to år jobbet jeg også med kampsport, kick boksing. Vi skulle utvide konseptet i studentidretten i samskipnaden, ikke bare aerobics, men noe som appellerer til guttene også.

– Kickboksing er ikke veldig voldelig, er det?

– Det går mer på samspillet mellom to personer, reaksjonsevne og strategi.

– Det er ikke så mye av privatlivet ditt som er kjent? Du er ikke på Facebook for eksempel?

– Nei, jeg har ikke behov for å eksponere meg på den måten, og jeg synes ikke det de skriver på fjesboken er så interessant. Det er mye glansbilder fra folks liv. Da jeg var stipendiat og de sosiale mediene begynte å ta av, oppdaget jeg at hvis jeg skulle være med på dette, ville for mye av fritiden min gå med til det. Den tiden hadde jeg ikke, ikke nå heller, men jeg har glede av å se hva folk legger ut på Twitter. Det opplever jeg som en mer saklig kanal hvor jeg kan lese om hva som rører seg på mitt felt, sier Gro Elisabeth Lind.

Og dermed er vi tilbake til temaet som hjertet hennes banker aller mest for – forskningen, og hvorfor hun sa ja til å bli leder av forskernes fagforening.

Forskningens omdømme

– Jeg synes det er viktig at jeg bruker mine ressurser på å bidra i samfunnet. Vi kan ikke bare sitte og la andre løse problemene rundt oss. Vi må være med på å forme løsningen selv, begynner Lind.

– Stadig færre ønsker å bli forskere?

– Ja, dessverre. Og de som blir det kan ikke regne med å bli fast ansatt før de er førti, ofte heller ikke da. Universiteter og forskningsinstitutter foretrekker å engasjere forskere på det ene prosjektet etter det andre, så forskere har en usikker tilværelse. Da får man ikke innvilget huslån og kan ikke planlegge familieøkonomien. Hvis man til slutt blir ansatt, er inntekten fremdeles ikke høy, men arbeidstimene er mange. Det virker som om vi som land ikke vet hva som kreves av kunnskapsarbeiderne våre. Vi krever forskningsbasert politikk, bærekraft, velferd, klima og helse. Men vi legger ikke til rette for det.

– Så har vi forskningens prestisje utad. I en tid hvor alle kan slå opp på nettet, har det dukket opp mye fantasifull «kunnskap». Falske nyheter i politikken er vel bare barnematen mot hva forskerne må forsøke å rydde opp i – fra uenighet i klimaforskningen til ymse teorier om «alternativ kreftbehandling»?

– Det er også veldig relevante problemstillinger. Det flommer over av meningsytringer som ikke nødvendigvis er basert på forskning. Forskningsrådet har jevnlig undersøkelser som viser at omtrent førti prosent ikke stoler på forskerne. Folk tror vi har en skjult agenda, eller at vi retter oss etter myndighetenes ønsker og prioriteringer og leverer resultater som bestilt.

Vi ser dessverre at forskere som kommer med politisk upopulære resultater kan bli hetset, enten det dreier seg om laks eller ulv

– Eller kanskje at de skriver unødvendige artikler for å få flere tellekanter. Hva synes du om tellekant systemet, det vi si at en forskers prestisje og mulighet for opprykk, flere jobber og mer forskningsmidler, av henger av kvantitet på produksjonen?

– Jeg mener ordningen er moden for revisjon, og at forskerne må være med på å revidere den. Det er nok en grunn til at det er viktig å ha en aktiv forsker som leder av Forskerforbundet, ikke en som tar jobben på slutten av sin karriere, slik det ofte har vært. Da jeg startet som forsker, hadde vi ikke tellekanter i samme grad.

– Ledere valgt av forskerne selv vs ansatte ledere i akademia, er jo et evig stridstema. Mange mener de ansatte lederne er mer byråkratiske og kanskje mindre politiske uavhengige. Ønsker du valgte ledere eller ansatte ledere i høyre utdannings- og forskningsinstitusjoner?

– Valgte! Absolutt. Vi er et demokrati og derfor skal vi ha fri og regimekritisk forskning. Samtidig ser vi at institusjoner som har valgte ledere, er mye flinkere til å involvere de ansatte i styrende organer. Det er en kjemperessurs for en institusjon å ha en leder som samtidig har stor faglig autoritet. Dette kan bidra til høy kvalitet på forskning og undervisning. Vi løper en kjemperisiko hvis de viktigste fagpersonene på en institusjon ikke får være med på å utforme strategien. Forskerne er institusjonens gull.

Forskningens frihet

– I hvilken grad lider forskere av selvsensur og ytringsfrykt hvis det de ønsker å forske på ikke stemmer med det flertallet mener i vår tid, eller de får forskningsresultater som ikke stemmer overens med rådende paradigmer?

– Slik du fremstiller det, er det er trukket litt langt, men det er elementer i det du sier som vi skal vokte oss for. Noe av det viktigste for meg, er å kjempe for forskningens frihet. Det er noe vi må kjempe for hver dag. Denne friheten er en viktig del av demokratiet. Selv om det går ut over politiske ønsker. Vi ser dessverre at forskere som kommer med politisk upopulære resultater kan bli hetset, enten det dreier seg om laks eller ulv.

– Så det er ikke kjedelig å være administrator og kjempe for lønn og arbeidsvilkår i oppgjør mot staten i forhold til det å lede egen forskningsgruppe?

– Absolutt ikke. Jeg synes det er kjempespennende. Jeg liker fagforeningsarbeid. Selv om det er krevende, også på innsatssiden. Men jeg vil aldri gi opp kreftforskningen eller min forskningsgruppe. Jeg leder den fremdeles, men daglige rutiner er det en annen som tar seg av så lenger jeg har dette vervet.

– Har du oppdaget, eller regner du med, problemer med å være relativt ung i kunnskapstunge felt med sterke egoer og kanskje småkongementalitet?

– Man må tørre å stå i meningsbrytninger. Uenighet kan være positivt, flere argumenter blir bragt på banen.

– Du har sagt i et intervju at det ennå ikke er kjønnslikhet i forskerverdenen ...?

-Det var da jeg søkte på et professorat, og bare menn ble innstilt. Jeg allerede var professor i epigenitikk, så det var påfallende. Og dette skjedde så sent som i 2017! Det var en skjellsettende opplevelse.

– Har du forandret deg siden du ble leder og blir oppfattet på en annen måte, eller i hvert fall har fått en annen rolle? For eksempel med hvordan du kler og ter deg...

– Jobben krever en litt mer formell garderobe enn min vanlige labfrakk. Ellers har jeg oftere flette, ikke håret hengende løst, sier hun og fingerer med den askeblonde fletten over venstre skulder.

– Dette var et tidlig råd fra en verdsatt kvinnelig mentor, som bevisstgjorde meg på at unge kvinner ofte møtes annerledes enn mannlige kolleger, både som fagpersoner og som ledere. Det har hun dessverre helt rett i, så litt konservatisme utseendemessig har kanskje gjort veien min noe enklere, sier Guro Elisabeth Lind, og fortsetter:

– Men det har vel mer å gjøre med hvordan samfunnet ser på unge kvinner. Da jeg ble spurt om å ta en sjefsrolle, var det veldig viktig å være dønn ærlig om hvem jeg er som person. Jeg er alltid «meg selv» og bringer alltid eget tankegods til bordet. For meg er dette viktig! Hvis man skulle prøve å kopiere sine forgjengere vil man aldri bli noe annet enn en blek kopi. Jeg er meg. Og hvis det ikke er det organisasjonen er ute etter, er alle tjent med å finne en annen.