– Andre i partiet kommer lett til orde

Kulturminister Trine Skei Grande ser på seg selv som en demokratibygger. I disse dager forsøker å legge nok en stein til historien om det norske demokratiet, gjennom forhandlinger om en ny, brogerlig flertallsregjering på Granavolden Gjæstgivereri på Hadeland.

Grande er nemlig stolt av det norske demokratiet. En stolthet som ikke er like lett å få øye på i andre demokratiske land om dagen.

– De demokratiene som virkelig sliter i dag, som USA og Storbritannia, er demokratier som er bygd opp av en elite som har tilgang til makt via penger familie og riktige skoler. Disse demokratiene holder på å undergrave seg selv, sier Skei Grande.

Kulturministeren synes den internasjonale utviklingen viser at demokratiet ikke står så fjellstøtt i den vestlige verden lenger. Men heldigvis, mener hun, er det bedre i Norge enn i en del andre land.

– Jeg tror at det norske demokratiet har mange store styrker, blant annet at vi som er folkevalgt og sitter på Stortinget har mange ulike livserfaringer.

– Norske politikere har et levd liv bak seg. Få norske toppolitikere er født med en sølvskje i munnen. De fleste har sammensatte livserfaringer.

– Da du la frem kulturmeldingen nylig snakket du om din mormor, som vokste opp i et hus med et bord to stoler og 13 barn som sto og spiste. Da du snakket om det, synes jeg du brast litt i stemmen. Er det denne familiehistorien som driver deg – som leder og spesifikt som kulturminister?

– Det som gjorde at jeg meldte meg inn i Venstre som 13-åring, var Alta-aksjonen. Om det handlet om en liten jente som ble engasjert av miljøvern? Jo, det også. Men jeg tror det handlet mest om samerettigheter. Ikke fordi jeg har samisk bakgrunn, ikke i det hele tatt, men fordi dette var en sak hvor storsamfunnet tråkket på små mennesker. Alta-saken provoserte meg fordi politikere insinuerte at kulturen til urbefolkningen ikke var så mye verdt. En slik stat gjør innbyggerne små, sier Grande og understreker:

– Der finner du min drivkraft. Min drivkraft handler myndiggjøring av mennesker. Den gode statens oppgave er å myndiggjøre borgerne slik at de kan forme sine egne liv og ta egne valg. Staten skal alltid vært til for den enkelte borger. Staten er ikke noe mål i seg selv.

Dannelsesprosjektet

Kulturdepartementet er det ideelle stedet for demokratibygging, mener Trine SKei Grande.

– For meg dreier politikk seg om å gi mennesker forutsetninger for å ta frie valg. Derfor er Kulturdepartementet så viktig. I dette departementet ligger frivillighetspolitikken og kulturpolitikken, som danner så mange av de fellesskapene som er med på å myndiggjøre mennesker, utdyper hun.

– Da du la frem Kulturmeldingen la du også vekt på dannelse.  Men er ikke dannelse et individuelt løp?  Må man ikke stadig ta personlige valg når det gjelder kultur og verdier? Hva kan et departement gjøre med noe så personlig?

– De politiske rammene er også viktige. Venstres eksistens, da partiet ble til, var et dannelsesprosjektet, begynner hun.

– Venstre skolereform av 1884 lærte ikke bare hele befolkningen å lese og skrive. Musikk og naturfag sto også på timeplanen. Selv om de aller færreste trengte å lese og skrive i sin arbeidshverdag som fabrikkarbeidere, bønder og fiskere. Venstre ville gjøre det mulig for hele folket å delta valg og for å delta i politiske valg, måtte de ha kunnskap. Kunnskapen, dannelsen, ga dem både mulighet til å styre livene sine, til å lese en leiekontrakt og forhandle en arbeidskontrakt, og samtidig hadde de tilgang på kulturopplevelser.

Tømmerhogger, dørselger, fruktdyrker

Skei Grande mener vi er i ferd med å skusle bort mye av dette store dannelsesprosjektet fra over hundre år siden som en gang formet nasjonen. Hun er blant annet sterkt kritisk til skolepolitikken som flere andre partier ivrer for.

– Ap-politikere argumenterer ofte for at mennesker må passe inn i samfunnsutviklingen. De vil lage produsende borgere. Mens Høyre vil produsere slike mennesker som næringslivet har bruk for.

– Venstres mål er å oppmuntre enkeltmennesker til å ta ansvar for sin egen utvikling slik at de blant annet kan komme med innovasjoner som næringslivet ikke har tenkt på ennå, sier kulturministeren.

At det er en debatt om «mastersyke» – altså om at altfor mange tar mastergrad – anser hun som et sykdomstegn i samfunnet.

– I år feirer vi jubileum for Hans Børli, Vidar Sandbeck og Olav H. Hauge. En tømmerhogger, en dørselger og en fruktdyrker. Og vi diskuterer fremdeles om bilmekanikere trenger diktanalyse!

– For å komme tilbake til det første spørsmålet mitt, om du blir drevet av din egen familiebakgrunn, altså fattigdommen i din mormors oppvekst. Faren hennes igjen som døde på havet, din farmor som ble satt bort til en slektning fordi hun mistet moren sin tidlig, osv... Hva har kunnskapen om slekta gjort med deg og dine politiske prioriteringer?

– Jeg tror det var sånn i de fleste familier. Hvis vi ser oss tilbake, vil de fleste finne slike historier. Vi var et lutfattig land. Dette er historier vi bør huske for å forstå hvor stor velferden vår er nå, og hvor mangfoldig utviklingen av Norge har vært. Det dreide seg ikke bare om olje, som så mange tror, begynner Grande og utdyper:  

– Min fars familie var husmannsslekt og Ap-velgere, mens mammas familie var selveiende bønder og Venstre-folk. Slik var det der jeg kommer fra. Det var Venstre, Ap og Senterpartiet. Det siste var for storbønder.

Dømme mildt

– For meg er identiteten veldig knyttet til Venstre, til små sjøleiere. De som jobber hardt for det lille de har, men det er i hvert fall deres eget. Husmannslivet umyndiggjorde. Det hjalp ikke å være flink da. Mamma og pappa hadde gode karakterer, men det var ingen diskusjon om de skulle gå videre. Barnefattigdom som vi snakker så mye om nå, er viktig, men sosial mobilitet er det viktigste. Hvis vi ikke har det, undergraver vi fellesskapsstrukturen og demokratiet vårt, sier Grande.

Alle i samfunnet som forvalter autoritet, som lærere, politiet, forsvaret og skolen, må ha representanter for hele befolkningen.

Elevene må kunne speile seg i læreren på kateteret, mener hun.

– Du har 4245 bøker i bokhylla hjemme i dag, har jeg lest. Hva sto det i bokhyllen i barndomshjemmet?

– Vi hadde ikke så stor bokhylle. Vi gikk hver torsdag på biblioteket og lånte. Mor hadde bestemt at vi kunne låne maks fem bøker, og måtte levere like mange hver gang. Den første boken jeg leste var «Den siste viking» av Johan Bojer. Det går jo tilbake til min morfar og hans familie, her har vi en lang slektskrønike, og også sjøfolk som drukner.

– Du siterte Amalie Skram da du la frem kulturmeldingen?

– Hun var en litterær kvinnelig pioner. Jeg likte særlig det hun sa om at «Mitt mål er at andre skal se, forstå og dømme mildt», sier kulturministeren.

«Hovedforfatteren» da hun vokste opp, forteller hun, var Olav Duun. Det var han som kom nærmest livet hennes slekt hadde levd. Dessuten skrev han et nynorsk som hun kjenner godt igjen fra oppveksten i Overhalla, selv om hun innrømmer de fleste finner språket hans vanskelig tilgjengelig.

Innvandrere, rusmisbrukere og Gud

– Mennesker som ikke bare er gode eller bare onde, men sammensatte. Det beskriver Duun på en fantastisk måte. På 1800-tallet forklarte de fattigdom med synd. Men de forfatterne jeg er glad i, gjorde ikke det, de kom med alternative forklaringer, mener Grande.

– I dag aksepterer vi levekårsforskjeller med en ny type moral som vi bruker på andre. Det er særlig to grupper, innvandrere som vi sier at ikke vil integreres, og den andre typen «synd» er rusmisbruk. De kan også skylde seg selv.

– Duun tok et opprør med den dømmesyke bedehuskulturen. Du har tidligere snakket varmt om din kristne tro. Fortell mer om ditt forhold til Gud...

– Jeg vokste opp med vanlig barnetro, og har alltid hatt gudetroen min.

– Mer enn familien forøvrig?

– Familien min vil nok karakterisere meg som «hun religiøse».

– Jeg vokste opp et sted uten bedehus, og det er jeg glad for. Det var ingen pekefinger, man ble ikke avkrevd noe spesielt levesett fordi man hadde en tro, sier kulturministeren.

– Som liten: Hva ville du bli når du vokste opp?

– Jeg drømte i alle fall ikke om å bli statsråd! Jeg holdt mye på med ungdomsteater, hadde ikke direkte ambisjoner om å bli skuespiller, men kanskje noe med teater, sier Grande.

Hun var så vidt bortom journalistikken, men utdannet seg til å bli lærer. Det varte ikke mer enn to år før politikken tok henne på heltid og hun sluttet i det vanlige yrkeslivet.

– Ikke temperamentsfull

– Du virker utadvendt, er du det?

– Jeg tror jeg får energi av å være sammen med folk, så ja.

– Men du får stadig hatmeldinger rettet mot deg. Hvor tykkhudet må man være som leder i politikken?

– På mitt nivå må i hvert fall damer tåle litt ekstra.

– Du har temperament, og det har skapt problemer for deg i lederrollen, for eksempel nå i det siste, i striden med Raja. Hva har du lært av det?

– Jeg har lært mye. Det har vi i og for seg begge to. Det må være rom for at man kan gjør en feil og si unnskyld. Nå har vi laget en plan sammen for hvordan vi skal komme oss videre.

– Er du veldig impulsiv?

– Nei, det rare er at man som politiker får så mange bilder av seg i mediene som man ikke kjenner igjen i. Som at man er en hysterisk skrikekjerring. Jeg har aldri fått tilbakemeldinger på at det er noe mønster at jeg skal være så temperamentsfull at det blir et problem. Jeg har en ganske åpen lederstil. Andre i partiet kommer lett til orde.

– Har Raja-affæren gitt deg riper i lakken, som har svekket deg som leder på sikt?

– Det er det ikke jeg som skal vurdere.

– Hva har du lært om ledelse fra dine erfaringer i media?

– Politisk ledelse betyr at du også har noen rundt deg og noen mot deg. Det er ikke som ledelsen i en vanlig bedrift. I politikken finnes det posisjon og opposisjon. Det er noen som har som jobb å svekke deg som leder. Det ligger politiske kamper bak slike diskusjoner. Det tror jeg at mange forstår hvis de følger med i media.

Partileder mest krevende

Trine Skei Grande synes en viktig lederoppgave er å sette samme grupper, ledergrupper for eksempel, som er så ulike som mulig, for å få flest mulig synspunkter og erfaringer representert.

– Her i departementet har jeg og mine to statssekretærer, Jan-Christian Kolstø og Frida Blomgren, så ulik bakgrunn som det går an å ha. Vi er på hver vår planet både i bakgrunn, kunnskaper, hvordan vi er som mennesker og hva vi liker å gjøre

– Hva slags egenskaper bør en god leder ha, og hvilke er problematiske?

– La meg ta partilederjobben først, for den er den mest krevende: Når man leder en frivillig organisasjon, som et parti, må man inspirere. Partilederen få medlemmene til å tro på prosjektet.

– I en frivillig organisasjon er det ingen som vil høre på deg hvis de ikke har lyst. All politisk autoritet kommer nedenifra, den kommer ikke fra deg som er leder. Men er det noe som går galt, får du skylden. Du kan bare lykkes som leder hvis du finner motivasjonen og drivkraften til de som arbeider frivillig for organisasjonen eller partiet. På den annen side er det en styrke når du jobber i en frivillig organisasjon å vite at du har partiet og velgerne bak deg. Jeg kjemper ikke bare for meg selv. Det inspirerer, sier Venstre-lederen.

– Som politiker leder man mye gjennom taler. Ja, det med taler gjelder også i departementet. Da jeg la frem Kulturmeldingen i desember, var 10.000 personer inne på sidene våre for å sjekke den bare det første døgnet.

En statsråd må også arbeide for å skape glød og begeistring innad i departementet. Jeg må være tydelig på hva jeg vil, hva målene mine er. Oppgaven min som statsråd er å synliggjøre hvor viktig Kulturdepartementet er i samfunnsbyggingen og demokratiet, fortsetter hun.

– Men som statsråd forholder jeg meg til en fast struktur med gitte ansvarsforhold. På den måten ligner jobben i departementet mer på å være bedriftsleder. Det handler om effektivitet og om å bruke pengene riktig. I en frivillig organisasjon som Venstre, er det ikke så mye penger å holde styr på.

Folkekulturen

Kulturministeren ser fin og frisk ut, men har tidligere fortalt at hun har dysleksi, diabetes 2, astma og en sjelden immunsvikt. Dette virker hun imidlertid ikke så interessert i å snakke om.

– Diabetes er ingen sykdom, det er en livsstil. Jeg har lært meg strategier for å fungere, så det hemmer meg ikke i hverdagen. Men man må ikke skylde på sykdom. Det øver jeg meg på hele tiden, sier hun bare.

– Hva gjør du i hverdagen når det gjelder mental og fysisk trening?

– Før gikk jeg mye, det kan jeg ikke lenger på grunn av sikkerheten. Da må jeg finner andre måter å holde meg i form på. Jeg har treningsapparater i rommet ved siden av her, hvor jeg kan begynne dagen med litt mosjon.

– Er du noen ganger ensom, altså som en følelse, ikke at du er alene?

– Jeg har jobb fra åtte til elleve hver dag, så det er ikke tid til å tenke på det.

– For en del år siden var det lange debatter om hva norsk kultur egentlig er, med forslag som binders og surkål.  Jeg skal ikke gå inn i alt det, men rent personlig: Hva i norsk kultur er du –  som individ – mest knyttet til, og føler mest stolthet over?

– For meg er det folkemusikken og folkekulturen. Jeg skriver ikke nynorsk selv, men nynorsk er en viktig del av folkekulturen. I tillegg har vi selvsagt en masse europeiske tradisjoner som vi i Norge også er en del av.

Katten holdt ut lengst

Vi snakker litt om fritidssysler – i den grad hun har fritid – og hun forteller at hun har «et tosifret antall» ulike instrumenter, og spiller på de alle, men «ikke alltid godt». Hun kommer fra en musikalsk familie og fikk sitt første trekkspill da hun var seks.

Dessuten er hun mye sammen med sine fem grandtantebarn. De er i alderen åtte til ett år. Jeg forsøker å forestille meg kulturministeren sittende på gulvet med lego eller treklosser, eller mens hun leker gjemsel. Men nei, blir jeg fortalt, det går mest i bøker og dataspill og sjakk med den eldste. Og så har hun jo katt. Før hadde hun to, men nå er det bare en gammel katt igjen, Esmeralda på nitten år.

– Hun er det levende vesen som har holdt ut lengst med meg. Jeg har ikke bodd sammen med noen lengre, ikke med moren min engang.

– Er du en sånn katteelsker som ikke liker hunder?

– Jeg elsker katter og hunder like mye, men trives bedre med katt fordi jeg føler mer at katten eier meg enn at jeg eier katten. Jeg kunne godt ha bodd med en hund, men helst ikke min hund.

– Hvorfor tror noen at kvinner med katter er litt «borderline sprø»?

– Det kommer kanskje av at folk menneskeliggjør dyr. Vi synes vi beveger oss for langt fra naturen når vi behandler dem som mennesker. Dyr bør behandles ut fra sine forutsetninger.

Jeg roper aldri til Esmeralda: «Kom til mor!» Jeg sier: «Kom til Trine». Jeg er ikke kattemor.