Stop, think, act!

Klimarisiko må gå inn i det strategiske arbeidet til styret, er den klare beskjeden fra forretningsadvokat Liv Monica Stubholt.

Stubholt er ansatt i advokatfirmaet Selmer og har blant annet jobbet med veiledning og juridisk rådgivning for flere norske selskaper som arbeider med klimarisiko. 

– Det veldig mange styrer starter med altfor åpen og altfor stor agenda og ender opp med et litt rotete bilde av store og små ting, sier hun.

Ved å implementere HMS-arbeidet fra industrien som bygger på konseptet stop, think, act kan styret i virksomheter legge et enkelt rammeverk for hvordan best takle klimarisiko.

– Stopp opp hvis du ser noe som ser skummelt ut, tenk deg godt i gjennom før du agerer, men så må du agere. Stop, think, act er oppdraget til styret når det gjelder klimarisiko, sier Stubholt. 

LES OGSÅ | ​Slik kan bedrifter ta bedre klimagrep

Det er i all hovedsak to spørsmål styreledere og toppledere må kunne svare på når det kommer til egen virksomhet. 

• Kan selskapet tjene penger hvis vi lykkes med å nå et klimamål med en oppvarming på 2 grader eller lavere?

• Hvordan vil selskapet påvirkes av klimaendringene det er sannsynlig at vil inntreffe de nærmeste årene?

Spørsmålene er utformet i rapporten fra Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD), men har blitt konkretisert i den nye rapporten fra Norsk klimastiftelse om klimarisiko som ble publisert forrige uke.

Klar rollefordeling

En del styrer ser dessuten ut til å glemme forskjellen mellom styrearbeidet og det operative når det kommer til klimarelatert arbeid, legger Stubholt til.

– Et styre skal være strategisk, veilede og føre tilsyn på virksomheten, men de skal ikke være operative, sier hun.

Hun råder derfor styrer til å beholde en viss selvdisiplin og ikke foreslå masse konkrete klimatiltak både parallellt med og istedenfor kartlegging og analyse av klimarisiko.

Foto

Liv Monica Stubholt. (Foto: Selmer)

Når styret får en utfordring er det naturlig for dem å finne en løsning på den, men i klimasaken er det viktig med klar arbeidsfordeling.

– Hvis det er et eksempel på at det er viktig at styret gjør det styret er god på og administrasjon, virksomhet og fagledere gjør det de er gode på, så er det klimaspørsmålet, sier Stubholt.

Virksomhetsnær kartlegging

Gode, strategiske konklusjoner i styret bør ta utgangspunkt i det virksomhetsnære. Det er ikke bare utfordringer som kan dukke opp i analysearbeidet av klimarisiko, men også forretningsmuligheter.

– Man må ta utgangspunkt i hva virksomheten kan, hva den må bli bedre på, hva utfordringene er og hvordan man orienterer seg i det terrenget, sier Stubholt.

Dette er utfordringer styrer er vant til å ta stilling til, anerkjenner hun, men legger til at det er et siste punkt styrer tidvis nedprioriterer:

– Alle er ikke like gode på å kartlegge hvilke forventninger man møter og hvilke interessenter man har.

Dette er problemstillinger som er helt nødvendige å ta stilling til dersom man ønsker å vri klimautfordringer til forretningsmuligheter. 

– Før var det lurt å lage et interessentkart, en forståelse av forventningene. På klima- og miljødagsorden er det helt nødvendig å ha gjort dette synlig. Det er illustrerende at virksomheter som Equinor og Norsk Hydro refererer til forventninger og til dels også nye samarbeidspartnere i dette arbeidet, sier Stubholt.

Fra tanke til aksjon

Stubholt trekker også frem eksempler på bedrifter som har gjort et illustrerende stykke arbeid når det kommer til klimarisiko.

Den franske banken BNP Paribas begynte blant annet med å trekke seg ut fra blant annet kull og oljesand. Etter å ha sett på hva de ikke ville gjøre, rettet de søkelyset mot hva de ønsket å gjøre.

En del av løsningen ble grønne lån der banken belønner bedrifter som kan dokumentere sine kutt i utslipp og gir dem deretter en lavere tilbakebetalingsrente.

– BNP Paribas gjør dette fordi de kan svare ut til sine interessenter. Men i tillegg sier de selv at det øker muligheten og sikkerheten for at de lånte pengene faktisk blir tilbakebetalt, sier Stubholt.

– En virksomhet med lavere CO2-utslipp får en bedre rating og dermed også en bedre økonomi.