Står i stormen

På oversiden av Den norske opera strekker en høy, ny og grå bygning seg mot himmelen. Kontorbygget «Diagonale» i Bjørvika rommer TV2s nye lokaler etter at de over nyttår flyttet fra lokalene på Karl Johan.

I resepsjonen kommer en bestemt, men smilende dame i hvit blazer og en fargerik, blomstrete topp meg i møte. Man skulle kanskje tro at organisasjons- og kommunikasjonsdirektør Sarah Willands største utfordring de siste månedene har vært å flytte den svære organisasjonen inn i nytt lokale, men den gang ei.

De siste månedene har det vært en mediestorm rundt Norges største kommersielle TV-kanal. Varslingene om sex-trakassering fra ansatte og påstander om en ukultur har strømmet inn siden #metoo-kampanjen slo inn for fullt i oktober i fjor.

– Noen av historiene som har kommet frem fra både mediebransjen, politikken og samfunnet for øvrig, gjør meg fysisk uvel, sier Willand som det siste halve året har sittet i møter med varslerne og dem som er anklaget, samtidig som hun selv har stått i medias søkelys og fortalt åpenhjertig om problemene som har kommet til overflaten i kanalen.

Treffer deg i magen

Et lysende 2-tall skinner opp i gangen, grønne planter, frukt og kaker som ansatte kan forsyne seg av, veggene prydes av TV2s mest populære underholdningsprogram; «Skal vi danse», «Farmen» og «Idol». Mens hun viser frem det nye, moderne TV-studioet som ennå ikke er i drift, forteller hun at alle TV-sendingene nå blir sendt fra hovedkontoret i Bergen, mens de jobber med å komme på plass i Bjørvika.

Inne på et lukket møterom åpner hun opp om hvordan det har vært å stå i mediestormen som leder i en av Norges største mediebedrifter. Trakasseringssakene har preget henne hele veien – fra de første nyhetsoppslagene i november, til like over nyttår. Hun har selv møtt enkeltmennesker i en sårbar situasjon.

– Selv om du går inn et slikt arbeid profesjonelt og for å håndtere sakene ryddig, treffer det i magen når du møter mennesker som har hatt det tøft og som har opplevd ting de kanskje ikke har fortalt til noen andre. Den varsomheten og respekten for det som fortelles i et slikt rom preger deg. Det har preget meg, sier hun alvorlig.

Barn skifter fokus

Det har så og si vært en umulig oppgave å ikke ta med seg hjem det hun har hørt når arbeidsdagen har vært over. Likevel vet hun, som erfaren leder, at kroppen ikke fungerer uten søvn og pleie. 

– Jeg har vært veldig koblet på i disse sakene, også i fritiden. Men det er klart at nå som jeg har jobbet såpass lenge og vært i flere krevende situasjoner, vet jeg at kroppen ikke fungerer når man ikke er et helt menneske. Jeg har nok blitt flinkere gjennom årene til å ta vare på hele meg. Selv om noen fremdeles mener at jeg kunne ha blitt enda litt bedre, innrømmer hun.

Noen av ­historiene som har kommet frem gjør meg fysisk uvel

– Hva er din hemmelighet for å koble fra jobb?

– Få barn! utbryter hun.

De krever at du er til stede.

– Bare det å ha to barn hjemme som skal følges opp med lekser, fritidsaktiviteter og som har mange spørsmål om livet, gjør at du må koble av jobb.

Det hjelper også at hele livet til Willand ikke er sentrert rundt TV2. Hun har en stor vennekrets og familie som verken lever i bransjen eller i TV2.

– Det hjelper til med å løfte perspektivet. Det tror jeg er sunt. Jeg er en person som er veldig i øyeblikket. Jeg henter mye energi i de hverdagslige øyeblikkene og av bare å være til stede i dem. 

Medias søkelys

For Willand har det vært riktig og viktig at mediehuset tar tak i seksuell trakassering for å sikre at slike hendelser ikke skjer.

– Det har vært et krevende, men utrolig viktig arbeid, sier Willand, og forklarer at fordi problemstillingen var så viktig, gjorde situasjonen det enklere for ledelsen å ta tak i den.

Hun er enormt opptatt av at folk som jobber i TV2 skal kjenne at de er del av et arbeidsmiljø som er trygt og godt. Hvis man ikke har tryggheten i bunn, klarer man verken å gi det beste av seg selv eller prestere.

– I en lederposisjon er jeg glad for at jeg har fått muligheten til å være tydelig på holdningene vi har i TV2 og legge ned et arbeid for å sikre at slike ting ikke skjer her.

Hun har selv tatt del i et lite varslingsteam som har jobbet med sakene som har kommet frem. De har møtt mennesker i en sårbar posisjon – på begge sider av bordet.

– Når man står i så sensitive saker, med medias søkelys på oss, gjør det situasjonen ekstra krevende.

Flere norske medier rettet søkelyset på TV2 etterhvert som trakasseringssakene ble rullet ut, noe Willand mener var helt riktig. Likevel innrømmer hun har det var krevende å skulle jobbe med varslingssakene samtidig som andre medier krevde løpende rapportering.

Foto

– Jeg opplever at vi ikke har vært dyktige og bevisste nok til å jobbe godt nok med mangfold på flere dimensjoner. Det er en av de satsningene vi nå har gått i gang med, sier Sarah Willand. (Foto: Camilla Skjær Brugrand)

Rollekonflikt

I håndteringen av varslingssakene oppstod det raskt en konflikt mellom de to rollene kommunikasjonsdirektør og organisasjonsdirektør. Kommunikasjonsdirektøren vil ha mest mulig informasjon ut til enhver tid og ordne opp fort, mens organisasjonsdirektøren først og fremst er opptatt av å forankre internt og sikre at prosessen er grundig og god.

I dette tilfellet lot Willand organisasjonsdirektøren i henne vinne. TV2 har fokusert på å jobbe grundig og godt med sakene internt og vise at de mener alvor med det de har kalt et «generaloppgjør».

– At vi får tillit og troverdighet både internt og eksternt er avhengig av at vi håndterer sakene godt og at de som berøres føler seg ivaretatt på en god måte. Vi har vært åpne innenfor de rammene som det er mulig og på mange måter brettet ut vårt oppgjør med ukultur.

– Vil du si at ukulturen i TV2 er friskmeldt nå?

– Jeg kan ikke si at jeg kan friskmelde en kultur. Det blir vanskelig å konkludere med. Det er veldig mange internt i TV2 som ikke kjenner seg igjen i at det har vært noen ukultur eller som ikke har visst om historiene som har kommet frem i offentligheten.

Derfor peker Willand på at det først og fremst er enkeltpersonene sitt ansvar å oppføre seg ordentlig.

– Når det gjelder kultur, handler det mer om bevisstheten rundt det å se signaler og slutte å bortforklare andre personers oppførsel med at noen «bare er sånn». Denne bevisstheten er endret i organisasjonen. Tematikken er høyt på agendaen og folk er mer bevisste på hva de skal gjøre hvis de opplever eller ser at noen blir utsatt for seksuell trakassering.

Rutiner er ingen garanti

Selv om det har vært varslingsrutiner på plass i TV2, vil ikke det dermed si at folk automatisk er trygge på hva de skal gjøre når man ser eller selv opplever å bli utsatt for seksuell trakassering.

Det er her man gjør det store skillet mellom struktur og kultur, mener Willand. Det handler mer om holdninger, atferd og kulturelle elementer som er vanskelig å ta tak i. Du må trene organisasjonen på disse tingene, øke bevisstheten og sette det på agendaen.

– Her syns jeg #metoo er et godt eksempel på at man kan ha rutiner på plass, men det sier egentlig ingenting om hvor godt rustet organisasjonen er til å varsle og håndtere uakseptabel oppførsel.

Ifølge Willand har #metoo har vært kjempepositivt for hele det norske samfunnet. Vi har økt bevisstheten rundt seksuell trakassering.

– Det er bra for alle de som kommer etter oss i arbeidslivet og samfunnslivet for øvrig.

Det er mange ­følelser i spill

– Er det vanskelig å endre en kultur?

– Ja, det er kjempevanskelig. Kultur sitter i vegger, tak og i innarbeidede måter å jobbe og tenke på.

Hun opplever derimot ikke at TV2 som helhet har eller har hatt en ukultur, men at de har elementer av ukultur.

– I TV2 har det heller ikke vært noe mål å endre totalkulturen. Det ligger enormt mye bra i denne TV2-kulturen, som tanken om at ingenting er umulig, at vi får til alt og at alle har mulighet for å ta ansvar – det er lite hierarki – alle kan trykke på den store, røde knappen.

Willand mener #metoo handler mer om profesjonaliseringen av lederrollen og bevisstheten rundt at vi alle har en handlingsplikt i situasjoner der vi ser eller får vite om seksuell trakassering.

Vil ha kjønnsbalanse

I ledelsen i TV2 er det bare to kvinner. Nyhetsredaktør Karianne Solbrække i redaktørgruppen og Willand i ledergruppen. TV2s organisasjon for øvrig ligger helt på gjennomsnittet ellers i bransjen – 60 prosent mannlige ledere og 40 prosent kvinnelige ledere. Nå ønsker toppledelsen imidlertid å få en 50/50-balanse på fordelingen av kjønn i ledelsen i TV2 totalt sett.

– Vi har et litt ulikt utgangspunkt når vi går inn og ser på hvordan sammensetningen av kjønn er i de ulike miljøene våre. Noen gjør det veldig bra, mens andre sliter vi mer med, for eksempel teknologiavdelingen. Det ser vi også er en utfordring ellers i samfunnet.

Det er mange menn som velger teknologiretningen når de tar utdanning og begynner å jobbe, mens kvinner tar andre valg. TV2 ser også på hvor flinke de er i rekrutteringsprosessene, hvor gode de er på å identifisere talenter på tvers av kjønn og hvilke typer rollemodeller de bygger internt.

TV2 ser blant annet til konkurrentene VG og NRK som har jobbet mye med kjønnsbalanse.

– Vi setter oss tydelige målsetninger og måltall med en tidsfrist.

– Jeg har en grunnleggende tro på at det gjør noe med arbeidsmiljøet og er bra for forretningen hvis vi som jobber her ikke er altfor like. Her er kjønn en av flere faktorer. Når vi er for like, så gjør det noe med både sjargong, hvordan vi ser på forskjellige saker og dynamikken generelt, legger hun til.  

Lar folk feile

Kommunikasjonsdirektøren har høye ambisjoner for hva TV2 som helhet skal få til, og kan slik sett være en krevende leder fordi hun liker at organisasjonen setter seg høye mål.

– Jeg er en hardtarbeidende leder. I tillegg gir jeg mye tillit og lar folk få lov til å feile. Jeg har alltid selv hatt på meg store sko og liker når folk rundt meg gjør det samme.

Hun søker mye tilbakemeldinger på eget lederskap og er veldig opptatt av å ha åpne diskusjoner rundt seg, for å skape en tilbakemeldingskultur.

– Det er viktig å ha en tillit i relasjonen mellom leder og medarbeider, folk må vite at de kan si i fra uten å være redd for reaksjonen min. Stort sett er jeg i godt humør. Jeg liker at vi har en spøkefull tone hvor det er rom for å le på jobb.

Eide sin egen gris

Det store forbilde til Willand er hennes bestemor, eller «mor» som hun kaller henne. «Mor» beskrives som en sta bondekjerring på 93 år som i alle år har drevet gård i Telemark og fostret opp fire barn. Det er her, på denne gården, Willand selv har trådt sine barnesko.

Om sommeren var hun hjelper på gården. Da gikk hun med skaut på hodet, var med på hesjing og hadde sin egen gris med navn Rompenkrøll.

– På mange måter har hun lært meg verdien av hardt arbeid.

I dag er ikke gården i drift og det er ingen dyr der. Men for to år siden snikinnførte bestemoren høner. Det er slikt jeg som barnebarn sitter og applauderer.

– Når du er barnebarn slipper du å ta det samme ansvaret som barna. Barna hennes, min far og hans søsken, mente jo at hun på ingen som helst måte skulle ha noe med dyr å gjøre fordi hun var for gammel for slikt nå. Men det vil jo ikke hun høre på, så da sniker hun høner inn i fjøset. Det som holder henne gående er å gjøre ting hvor hun kjenner seg nyttig og som gir henne energi, det fyller hennes liv med mening. Hun er en bra dame. Når jeg blir 93 år, skal jeg også få høner eller gjøre ett eller annet ulydig, sier Willand med et stort smil om munnen.

Hamsterhjulet 

Mottoet «du må fortjene utsikten» har Willand alltid hatt med seg hele livet.

– Jeg har fått mange gode råd, men det er ikke alltid jeg er like flink til å lytte til dem. Jeg må erfare det selv og lære på den harde måten. Litt sta der altså. Men akkurat det mottoet ligger grundig i meg.

En gang var det noen som fortalte henne at hvis hun haster for mye fremover, mister du deg selv på veien. Dette er også visdomsord Willand har tatt med seg.

– Det er et jag hele veien om å bevege seg raskest mulig fremover. Da er det lett å bli i hamsterhjulet og aldri stille seg selv spørsmål om jeg er på riktig vei og om jeg får med meg signalene rundt meg. Jobb hardt, men husk på å stopp opp for å se om det er ting rundt deg du ikke får med deg, råder hun.

I arbeidslivet har det ikke vært de store vendepunktene for Willand. For henne handler det mer om verdien av de menneskene hun har rundt seg og som hun kan se tilbake på at har preget tilværelsen hennes.

– En av mine første sjefer, som var en kvinne i et mannsdominert yrke, småbarnsmor og som ble administrerende direktør i en alder av 40 år, gikk foran som en kjempegod rollemodell for meg, fordi hun viste meg at den balansen kan man klare. Fra første dag ga hun meg veldig store sko å fylle, men også mye tillit for at jeg skulle klare å fylle dem, mimrer hun tilbake.

Tøffe nedbemanningstider

I 2016 startet arbeidet med en stor organisasjonsendring i TV2. Organisasjonen besluttet da blant annet å kutte 350 millioner kroner og 177 stillinger innen 2020. Ifølge Norsk Journalistlag var dette den desidert største nedbemanningen av redaksjonelle medarbeidere i en norsk mediebedrift noen gang.

– Det skulle nedbemannes kraftig og du var fersk i jobben, hvordan var det å håndtere den situasjonen?

– Det var tøft for veldig mange, først og fremst de som ble berørt av nedbemanningen og deres kolleger. Samtidig var det helt nødvendig. Det var en riktig beslutning å ta, men det å kommunisere det til organisasjonen og det å stå i en såpass stor nedbemanning som treffer enkeltpersoner og påvirker både hjem og familie, det er tøft. Det skal man kjenne i magen, det gjorde i alle fall jeg.

Likevel syntes hun som fersk direktør i TV2 den gang, at det å få ta del i et strategiarbeid og legge en ny strategi for TV2 mot år 2020, var en fantastisk anledning til å bli kjent med selskapet. Hun forteller at det er et ganske komplekst marked og selskap, så det var veldig spennende og lærerikt.

En av konsekvensene fra strategiarbeidet var et behov for å effektivisere lineær-TV-satsningen, for å kunne satse på nye områder, spesielt TV2 Sumo. Det medførte dessverre også en nedbemanning hvor flere dyktige kolleger måtte slutte.

– Det som er spesielt med nedbemanning hos oss, sammenlignet med mange andre arbeidsplasser, er at alt vi gjør i TV2 skjer i fullt flomlys. Interessen og engasjementet rundt TV2 er stort sett noe vi setter veldig høyt, vi er glade for alle som bryr seg om TV2, men i situasjoner som dette er det selvfølgelig krevende. Ikke minst for medarbeiderne hos oss.

Foto

Tøffe tak. Organisasjons- og kommunikasjonsdirektør Sarah Willand, TV2-sjef Olav T. Sandnes og nyhets- og sportsredaktør Jan Ove Årsæther møter pressen i forbindelse med nedskjæringene i 2016. (Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix)

Mye følelser i spill

Måten nedbemanningen foregikk på fikk krass kritikk blant TV2s ansatte. Flere ansatte fortalte om «fryktelig dårlig» stemning og kollegaer som gråt. Leder for redaksjonsklubben Klubb 2 i Oslo, Stein Akre, gikk ut i Nettavisen og sa at «TV2s siling av ansatte er en vulgær måte å kvitte seg med ansatte på». 

– Var det vanskelig å ikke ta kritikken personlig?

– Nei, det var det ikke. Jeg kan forstå fortvilelsen i slike prosesser. Det er mange følelser i spill. Det er en balanse jeg tror man alltid skal ha med seg inn i lederrollen i en omstilling. Som leder i en omstilling må du ha tydelighet og kraft i å utføre ting som er vanskelig, men aldri uten at du har med deg hjertet.

Hvis man selv som leder skal komme helskinnet gjennom en omstilling, må man prøve å jobbe med den balansen. Det var jo også en samlet ledelse som vedtok og gjennomførte omstillingsprosessen i TV 2, forklarer hun. 

– Du må alltid være til stede, uten at du lar det prege hele livet. Hvis man ikke klarer det, tror jeg ikke man klarer å lede slike vanskelige prosesser. Du må evne og gjøre begge deler.

– Klarte du det?

– Ja, men det går selvfølgelig i svingninger. Jeg som alle andre har dårlige dager på jobb. Når man har dårlige dager på jobb, blir man mer sårbar og mer sliten. Så har man dager hvor man føler seg bedre. Jeg har enormt mange dyktige mennesker rundt meg i slike prosesser. De dårlige dagene treffer litt ulikt, men vi er der for hverandre.

Ingen normale dager

Det å jobbe med en organisasjon i endring krever tålmodighet og pågangsmot. Evnen til å lytte og fange opp signaler slik at man ikke går på kollisjonskurs i forhold til hvor organisasjonen står. Det å vise interesse og være interessert i folk rundt deg er også en viktig egenskap.

– Jeg liker å se på meg selv som en tålmodig person, men det kan skje at jeg kjenner på utålmodighet for at vi skal komme fremover. Slike situasjoner oppstår daglig, det vil de nok alltid gjøre.

I en organisasjon som har 25 års historie, med så mange mennesker, så er alle på ulike stadier i aksepten over at TV2 trenger å endre seg.

– Det å jobbe med endring krever tålmodighet. Noen ganger tenker jeg at «nå kan vi legge det bak oss og komme oss videre». Da er det viktig, eller avgjørende, å forstå at vi mennesker er forskjellige, ha respekt for det og vite hvordan man skal forholde seg til det.

I TV2, som resten av mediebransjen, finnes svært få «normale» arbeidsdager. Bransjen er preget av nyhetspulsen hvor ting skjer hele tiden. Du må være beredt på å snu deg rundt når uventende ting skjer.

– Det å jobbe et sted som betyr så mye for mange, er bunnplanken for min motivasjon. Ingen dag er lik. Det er en puls og energi som er vanskelig å finne andre steder, og menneskene som jobber i TV2 imponerer meg hver eneste dag, sier Willand mens hun går gjennom kontorlandskapet hvor mennesker sitter konsentrert og taster på datamaskinene sine og prater i mobiltelefoner.